søndag 25. april 2010

Bare en anbefaling

Siste søndag på jobb før september. På tross av det virker det som om hjernen først har blitt sandblåst og siden rotfylt. Og som akkompangement, mens jeg står her i buret med innleveringsmaskinen, Throne of Katarsis og deres album Helvete-Det Iskalde Mørket. Etter det blir det Burzums siste album, Belus. For så vil arbeidsdagen være slutt og jeg kan gå ut å nyte det som er igjen av vårdagen utenfor. Så, alt i alt, en av de bedre søndagene på lenge. Før det skjer skal jeg bare så vidt nevne en serieskaper som har glimret ved sitt fravær i bloggen (jeg har tidligere nevnt han i en halv setning i forbindelse med Daredevil). Han er født i USA i 1972 og begynte å utgi serien Kabuki på forlaget Caliber Press i 1994. Noen år senere tok han med seg serien til Image Comics og den siste serien ble utgitt av Marvel i perioden 2005-2007. Historien i Kabuki er som tittelen på en av Ursula K Leguin`s noveller, Vaster Than Empires and More Slow. Vi befinner oss i Japan i en nær fremtid og hovedpersonen, Kabuki, er en av åtte Noh leiemordere. Når serien begynner er hun innesperret på noe som kan ligne et psykiatrisk sykehus, men som også har klare fellestrekk med et høysikkerhets fengsel. Hun sliter med store personlighetsproblemer og Mack bruker mye tid på å beskrive hennes minner og drømmer. Nå var det ikke slik at jeg skulle bli altfor detaljert m.h.t. historien, men bare anbefale serien. Mack`s illustrasjoner er bare så hinsides det meste på markedet og det å lese serien blir både en prøvelse og en kunstopplevelse. Et sted godt nok som noen å starte er enkeltheftet Dreams og hvor en får oppleve David Mack på sitt aller mest geniale og ekskluderende. Biblioteket har vel minst tre, forhåpentligvis fire samlinger til med Kabuki.

2 kommentarer:

Bjørnar sa...

Kjøpte de inn til oss i Trondheim og leste de på starten av året. Helt enig med deg, en fantastisk kunstnerisk opplevelse. Stilen minner ofte om Mckean's Cages. Det er forresten totalt 7 bind. Så det er bare å glede seg. ;)

l.g. sa...

Jeg heller mer mot at han minner meg om Bill Sienkiewicz og hans Elektra Assassin og Stray Toasters. Allikevel ser jeg og likhetene med McKean. Og så er det noe som jeg bare har sett hos Mack og det er måten han bruker teksten som en del av bildene. Og hvor han utfordrer en som leser til å få med seg de forskjellig lagene av tekst i rutene og sider. Fikk ikke helt til å forklare det siste der tilfredstillende, men jeg håper du skjønner hva jeg mener.