Snart er det pillemen pinse

Nå er endelig den kjedeligste og mest morbide av de kristne høytider nok en gang overstått. Og jeg får mer og mer sympati for Judas Iskariot. Det eneste virkelige menneskelige innslaget i denne guddommelige murder balladen (Så var det dette innleggets første digresjon. Det var en beskrivelse jeg glemte i forrige innlegg og det var anemiske vampyrer). Tilbake på rett(?) spor igjen og dette med påsken. Her stenger en samfunnet i nesten fem dager, unntaket er den halve lørdagen, fordi noen masochister skal oppleve den siste snøen med Kvikklunsj og appelsiner som ferdamat. Også skal det leses krim og vises et utall krimserier på de forskjellige tv-kanalene. Det er mange forklaringer på hvorfor det skal leses krim i påsken. Den mest nærliggende må vel være at hele høytiden er preget av blod, vold og død ? For min egen del er det slik at jeg leste en god del krim tidligere, men at nå er den eneste forfatteren jeg har tiltak nok til å lese Andrew Vachss og hans bøker om Burke (det er 18 alt i alt og jeg har ennå bare lest 16 av dem og med de to siste skal jeg skynde meg langsomt). Jeg så også en del episoder av påskens forskjellige serier og konklusjonen blir når det kommer til intriger og innhold : I Couldn`t care less. Forfattere(sosialarbeidere i forkledning ?) som står på såpeboksene sine og skal fortelle oss om tingenes begredelige tilstand. Det eneste sikre er at noen som oftest drepte den drepte. Hele krimlitteraturen virker like formelbasert som algebra og jeg må si å ha gått i metning når det gjelder dem begge. Da er det pussig at jeg fremdeles liker krim som tegneserie. Har tidligere nevnt den første boken i Vertigos nye Vertigo Crime serie(de er innbundne og har samme format som en ”vanlig” bok). Ian Rankin og Werther Dell`ederas Dark Entries. Nå har jeg lest de to neste i samme serie og tenkte å nevne dem her. Bind to er skrevet av, ikke ukjent med krimsjangeren, Brian Azzarello(Johnny Double og 100 Bullets) og tegnet av spanske Victor Santos(hvis mest kjente serie visstnok er Young Ronin, hvor han selv gjør alt). Tittelen er Filthy Rich og hovedpersonen er den fallerte amerikanske collegefotballstjernen Richard ”Junk” Junkin, som rakk å bli en has been før han hadde slått igjennom. Han blir ansatt hos østkystens største bilforhandler som en slags maskot og er ikke helt fornøyd med tilværelsen. Da hans sjef gir ham et tilbud om en ny jobb, hvis hovedoppgave består i å holde dennes skandaleombruste datter vekk fra avisenes forsider, takker han ja. Handlingen foregår i 50-tallets New York og Junk blir gradvis trukket inn i sirkelen av de unge, rike og dekadente. Sjefens datter, Vicki, er ikke bare ung og rik, men også vakker og intelligent og lider under farens autoritære tilbøyeligheter. Slikt kan det fort bli krøll av og denne historien blir intet unntak. Azzarello gjør en del vrier som er litt uvanlige, han skriver glimrende, makter å formidle tidsånden på en meget overbevisende måte og slutten er ikke helt som en venter seg. Tegningene til Santos kan sies å ha en del til felles med Eduardo Rissos og det gjør dem ikke dårligere. Han har videre klart å få med en rekke elementer fra film noir sjangeren og dette gir fortellingen en ekstra dimensjon. Alt i alt en vellykket, og meget hardkokt, tegneserie og i overmorgen får jeg skrive om bind tre i serien.