TreskjærerenEmnet
Kvisthullet
Noen dager føles det som om hodet har foretatt en tidsreise tilbake til grenseområdet mellom Equador og nord-Peru i tiden før 1950 og truffet på medlemmer av Jivarostammen. Resultatet er i hvert fall at det som er igjen på enden av halsen ikke er brukandes til så veldig mye. Dermed er det ikke helt enkelt å komme opp med noe å skrive om. Vel, etter mye om og men kom jeg på en serie jeg har fått lest ferdig.
Aller først bør jeg vel begynne med en unnskyldning. En av de nyere franske serieskaperne er Joann Sfar (født 1971) og av han er det kommet ikke mindre enn tre innbundne bøker av på norsk. Noe som kan sies å være et anselig antall titler når en ser hvor lite norske forlag har satset på europeiske serier de siste 10 årene. Problemet er bare at jeg har ikke lest noen av dem og dermed har jeg litt dårlig samvittighet. Laurent Chabosy (født 1964) er i seriesammenheng bedre kjent under pseudonymet Lewis Trondheim. Han har jeg lest to album av. Kanskje ikke så imponerende når Lewis Trondheim til nå har skrevet og tegnet mer enn hundre titler. 
Sammen er disse to ansvarlige for å skape en serie som på engelsk har fått navnet Dungeon (originalt Donjon). Sfar og Trondheim har samarbeidet om å skrive og Trondheim tegnet de fleste, men det har vært en rekke andre bidragsytere. Til nå har det kommet rundt en tredve titler. Jeg har lest Duck Heart 1 og 2 i samlet utgave fra amerikanske NBM. Disse er igjen de to første albumene i den andre av i alt fem serier. Biblioteket har bare en samling av de to første albumene i serien Dungeon : The Early Years. Disse to er tegnet av Christophe Blain (født 1970) som igjen også er utgitt på norsk i innbundet format. Hvorfor de samme forlagsmenneskene ikke tenkte på denne serien eller Trondheim vites ikke. 
Hvordan begynne å beskrive denne serien ? Dette fangehølet det er snakk om er enormt og det blir utsatt for et svært Hostile Takeover og daglig leder trenger en barbar for å kunne gi disse svar på tiltale. En av de ansatte, en and, blir satt til å hente denne og før han får ført ham til lederen går barbaren hen og dør. Anda tar hans plass og ikler seg et sverd, hvor beltespennen senere forteller ham at han kan ikke bruke det eller noe annet våpen før han har utført tre heltebragder. Noe som kan virke litt hemmende når man skal agere barbar. Han får hjelp av den vegetarspisende dragen Marvin, også han ansatt samme sted, og historien har så vidt begynt. Sfar og Trondheim tar frem hver mulige og umulige fantasy klisje og gjør det morsomt. Trondheim tegner glimrende og siden serien på nesten 100 sider får en si det med Mae West : Too Much of a Good Thing Can Be Wonderful. Så var det å få lest resten. 
Hele dette innlegget blir nok en varisjon over et tema, men det var det jeg kom på i går kveld, og da jeg nesten hadde fått det skrevet ferdig, så jeg ingen grunn til å skrive noe nytt i dag. Så bær med meg. Jeg er nesten ferdig med bok nr. 3 i serien Criminal av Ed Brubaker/Sean Phillips. Det er nesten sånn at en er litt vantro over at noe så bra kan gis ut på Marvel Comics. 
Jeg har skrevet om geniale F`Murrs Ullkorn tidligere og i dette tilfellet stemmer det at en god ting ikke kan nevnes for ofte. Alle bør ha lest Ullkorn !!!! Senere skal jeg forsøke å skrive noe vettugt om Andre Franquins Viggo/Gaston (min store inspirasjonskilde når det kommer til kontorarbeid) og ikke bare være panegyrisk. Frode Øverli og hans stripe Pondus var lenge hysterisk morsom, men så fislet det hele ut i gjentagelser og begynnende plagiat av Mort Walker`s Trixie/Hi and Lois. Karine Haaland virker det som kan ikke annet enn å lage morsomme serier(det er noe feil med den siste setningen, men det var ment som et kompliment). Bill Watterson`s Calvin and Hobbes er i mine øyne den fullkomne seriestripen og han ga seg mens han ennå var på topp. 
På en god annen plass Berkley Breathed`s Opus/Bloom County m.m. Hver vår leser Opus en av de vakreste bøkene som er skrevet, Harper Lee`s To Kill a Mockingbird. Breathed sender et brev til denne meget skye forfatterinnen og tilbyr henne originalstriper fra serien. Han får svar tilbake, hvor konvolutt og brevpapir er av meget høy kvalitet og diskret parfymert og Lee takker for oppmerksomheten og ber ham vennlig om ikke å ta kontakt igjen. Her er det muligens en lekse å lære. 
På jobb har vi de to første innbundne utgavene av The Mad Archives. Noe av dette ble utgitt i to mindre bøker på norsk i 1988-9 og med tittelen Mad - Klassiske Latterligheter. Her kan en se hvordan den geniale redaktøren og serieskaperen Harvey Kurtzman (1924-1993) klarer å stable på benene et eksepsjonelt humormagasin med hjelp av bl.a. Wally Wood og de fleste andre, snart nesten arbeidsløse, tegnerne fra Bill Gaines` E.C. Comics. Aberet blir vel at humoren er en smule utgått på dato, men Wood`s Superduperman er tidløs. 
Garth Ennis var lenge en av de virkelig morsomme serieskaperne. Hans kombinasjon av beksvart humor og gladvold var lenge både morsom og sjokkerende. Dette fikk han vist i Hellblazer, Preacher, Hitman og Marvel Comics Preacher (hvor det formelaktige tok overhånd og linjen fra morsomt til sadisme ble krysset oftere og oftere). Det siste eksemplet jeg har lest hvor han var morsom er i den seks hefters miniserien Chronicles of Wormwood(nevnt tidligere) fra 2006-07. 
En annen som prøver å være morsom er Alan Moore. Han startet karrieren med den ukentlige humorstripen Maxwell the Magic Cat. Her samarbeidet han med Steve Moore(Under et senere pseudonym, Pedro Henry, skrev han Axl Pressbutton. Han er også en av de som har betyyd mye for utviklingen av britiske tegneserier fra 80-tallet og videre) og hvor brukte pseudonym A kalte seg Curt Vile og S Jill de Ray(Gilles de Rais som var en meget beryktet barnemorder og brother in arms med Jean d`Arc). Dette var i 1979 og den ble bare trykket i Northants Post. Senere skrev Alan Moore serier for både Warrior og 2000 AD. Hans Future Shocks og D.R. & Quinch for sistnevnte var bra, men det humoristiske falt flatt til jorden. Et lang hopp fremover og til antologien Tomorrow Stories utgitt på America`s Best Comics. Med serier som Jack B Quick, Splash Brannigan og The First American får Moore virkelig vist at humor ikke er hans greie. Og det samme problemet har i stor grad kollegaene Gaiman og Morrison.
Lucky Luke har fra starten harselert med de vante klisjeene fra det ville vesten. Den ensomme cowboyen, og hans trofaste hest Jolly Jumper, møter de mest uoverkommelige problemer og fikser det meste ved hjelp av et godt hode og en alltid ladd pistol. I begynnelsen var ikke de humoristiske elementene så fremtredende. I album nr 8, Leiemorderen, går Luke hen og dreper skurken. Og det må ha markert et vannskille. Morris må ha innsett sine begrensninger som manusforfatter og derfor søkt hjelp hos en av de største manusforfatterne i fransk-belgiske tegneseriers historie, den nå avdøde Rene Goscinny(1926-77). 
Goscinny har blitt nevnt flere ganger tidligere i denne bloggen og jeg har ingenting i mot å skrive litt mer om ham. Hans samarbeid med Albert Uderzo er jo legendarisk, men en annen serie det er kommet en rekke album av på norsk er hans og Jean Tabarys albumserie om den onde, onde visiren Iznogood. Fra1960 var Goscinny også sjefsredaktør for, tidens mest innflytelsesrike tegneseriemagasin, Pilote. Det første albumet disse laget sammen var altså nr. 9 i serien og på norsk heter det Jernhesten og ble utgitt som nr. 44.
Samarbeidet disse to er det de fleste forbinder med Lucky Luke og i løpet av 38 album skapte disse to det som, i mine og mange andres øyne, er en av de beste albumseriene gjennom tidene. Vi blir introdusert for de onde og dumme fetterne til de virkelige brødrene Dalton, representert ved to av dem , Joe og Averell. De lager sin egen versjon av John Ford`s The Stagecoach fra 1939. De tar utgangspunkt i historiske hendelser som the Land Run i Oklahoma i 1889 hvor tusenvis forsøkte å sikre seg jord i det nyåpnede territoriet. Den helt tidlige begynnelsen på oljealderen i I skyggen av boretårnet. Den definitive detroniseringen av to av vestens verste massemorderikon representert med Jesse James og Billy the Kid. Og det at vi får følge brødrene Dalton og hunden Rattatas (så kriminelt dum at det blir nesten imponerende) reiser gjennom Nord-Amerika fra Mexico til Alaska. Og dette er bare noen av en uhorvelig mange høydepunkt
.Så dør Goscinny og forfallet setter inn. Ikke så fort til å begynne med. Morris hyrer inn etablerte manusforfattere som for eksempel Bob De Groot ( Clifton og Leonardo, begge utgitt på norsk og en av manusforfatterne på serien om Rattata når den lisensiert ut) og Lo Hartog Van Banda(Lodewijk Hartog Van Banda som skrev manuset til det jeg anser som det beste albumet post Goscinny, nemlig Langfinger, nr. 43). Serien blir aldri den samme igjen og Morris blir eldre og lar rutinen få ta overhånd og det synes altfor godt. Til slutt dør Morris i 2001 og isteden for å la serien ende med ham kommer en frem til, av en eller annen merkelig grunn, å fortsette serien med Achde (Herve Darmenton) som tegner. Det er sørgelig at en serie som har gledet så mange med sin genialitet skal måtte lide denne vanskjebnen. Trøsten blir at de klassiske albumene kan leses om og om igjen.
