Hvor mye kunne en forandre og hvor mye ville en forandre sitt fremtidige liv hvis en kunne gå tilbake og bli seg selv som 14-åring. Dette er de spørsmålene 48 år gamle forretningsmannen Hiroshi Nakahara må stille seg når akkurat dette skjer ham. Jiro Taniguchi fortalte første del av denne historien i A Distant Neighborhood volume 1(To be Born in Japan)og nå har jeg lest andre og avsluttende del, A Distant Neighborhood volume 2. Siden del 1 var så imponerende som den var hadde jeg store forventninger til denne andre delen. Vanligvis blir det slik at jeg skrur forventningene så høyt i været at ofte blir skuffelsen uhåndterlig når muligheten for å innfri disse viste seg og ikke være tilstede. Slik er det ikke med volume 2. Den mer enn innfrir eller rettere sagt overgår forventningene. 
Hiroshi har funnet seg til rette i sin nye tilværelse. Det har sine fordeler å ha 48 års livserfaring når en omgås jevnaldrende 14-åringer. Han sliter litt med tanken om at han er i ferd med å bli litt for begeistret for venninnen Nagase, som i hans første oppvekst representerte det uoppnåelige. Det faktum at han selv har en familie som venter ham et sted i fremtiden er også noe han tenker mer og mer på. Allikevel er det største problemet han virkelig strever med er at datoen for når faren velger å forlate familien for godt, og uten å gi beskjed hvorfor, nærmer seg. Hiroshi har nettopp fått vite farens oppofrende forhistorie og samtidig vet han hvor mye sorg og slit dette vil bringe moren. Og kan han i det hele tatt gjøre noe for endre det ? Vel, Taniguchi løser dette på en lavmælt og genial måte. 
Jeg har skrytt mye av Taniguchi i løpet av denne bloggen og det har vært velfortjent, men A Distant Neighborhood må kanskje være den beste og vakreste historien han har laget. Med det forbeholdet om at jeg bare har lest en liten del av det han har utgitt. Denne stillfarne måten å fortelle en kompleks historie på og hele tiden med fokus på det menneskeige aspektet. Det blir nesten ikke bedre enn dette. 
2 kommentarer:
Jeg er enig i at A Distant Neighborhood er det beste jeg har lest av Taniguchi, men jeg har lest mindre enn deg. Det eneste andre jeg har lest er Walking Man og Icaros-serien skrevet av Moebius (som jeg ikke har lest ordentlig siden jeg av uforståelige grunner har den på italiensk).
A Distant Neighborhood er mesterlig. Den eneste feilen er at noen bilder i den engelske utgaven lider av at sidene er stokket om for at historien skal kunne leses fra venstre til høyre slik vi er vant til i vesten. Det fører en del ganger til at jeg leste snakkebobler i feil rekkefølge. Egentlig ikke noe stort problem, men noen ganger ødela det flyten i fortelligen.
I dag er det vanligste å beholde opprinnelig leseretning fra høyre til venstre når man utgir manga i vesten. Siden "vestlig" leseretningen er så innarbeidet er det også problemer for mange leser forbundet med denne løsningen, men alt i alt tror jeg at jeg foretrekker det (og det må da også være billigere å produsere). En løsning med speilvending av alle sidene har uheldige virkninger som at folk blir venstrerhendte, skrift blir speilvendt og biler kjører på feil side av veien (kanskje ikke det mest forstyrrende siden Japan har venstrekjøring).
Jeg begynner å vende meg til den japanske måten å lese Manga på, men jeg foretrekker ennå at de speilvender sidene. Når det kommer til Icaro på italiensk kan du trøste deg med at Jean Giraud som Moebius har skrevet teksten. Dermed går du ikke glipp av veldig mye.
Legg inn en kommentar