Ville vesten er nesten som før (1)

Når jeg var liten ville jeg alltid være indianer og ikke hvit når vi var ute og lekte. Jeg vet ikke hvordan jeg ble gjort oppmerksom på det i så tidlig alder, men det stod helt klart for meg hvor dårlig urbefolkningen i Nord-Amerika hadde blitt behandlet. Det tok et par år til og en serie programmer på NRK radio for å forstå hvor mye verre skjebne de sør-amerikanske indianerne hadde fått gjennomgå. Ikke at en skal sette lidelser opp mot hverandre, men det ble nevnt i et av disse programmene at i en periode var det ikke vanskelig å navigere fra Sør-Amerika til Spania eller omvendt. Det var bare å følge likene av indianske slaver som var hevet over bord og som lå og fløt langs leia.

Jeg ble ytterligere utdannet ved å lese Pioner, som nå utgis på norsk for tredje gang, og som ga en realistisk beskrivelse av hvordan vesten ble vunnet og hvem taperne ble. Samtidig som en leste Kaptein Miki, Sølvpilen og Kaptein Mark og Ontarioulvene i Prærie Bladet. Indianeren Triste Gufas i sistnevnte var vel en altfor drøy karikatur, men hva visste jeg om rasistiske stereotyper? Jeg fikk og lest Løytnant Blueberry, men der ble det ikke virkelig fokus på indianernes situasjon før en kom til album nr. 18, I Vittorios vold (1984). Nå skal det ikke bare handle om indianere og Blueberry er jo en leseropplevelse som er som dynamitt å regne. I 1979 kom det seks hefter i Pioners format med Ken Parker. En av disse pelsjegerne som levde et begivenhetsrikt liv, likt f.eks. Lærstrømpe, Daniel Boone og Davy Crockett. Den gjorde ikke noe uutslettelig inntrykk.

Tex Willer hadde/har og samme format og er en serie jeg aldri hatt sansen for. Kan ikke helt si hvorfor siden det har vært en rekke forskjellige forfattere og tegnere knyttet til denne serien (bl.a. Manfred Sommer). Det jeg husker best av det lille jeg har lest er vikinger og arabere som møtes til kamp på prærien. Falt ikke i smak og savnet vel litt realisme. En hadde Ernst Vevle Olsen Meisters (se hjemmeside) adapteringer av Louis Masterson`s Morgan Kane. Og tegnestilens opphavsmann, som Vevle Olsen Meister prøvde å emulere, A. H. Palacios og hans serie Mac Coy (skrevet av J. P. Gourmelen). Denne har jeg nevnt tidligere og det er synd og skam at det bare kom tre album på norsk. Her avsluttes første innlegg om dette temaet og jeg tror at jeg til slutt vil komme til et poeng, senere.