It was fifty years ago the day after tomorrow siden Blueberry ble publisert. I nr. 210 av bladet Pilote, 31.10. 1963. Det skjedde altså før min tid og det siste og åtteogtyvende albumet kom i 2005. Dermed tenkte jeg at jeg skulle ta en Knut Nærum (Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen) og skrive om Blueberry slik jeg altså husker serien. At dette vil etterlate store huller i gjenfortellingen av handlingen sier seg selv, men jeg skal prøve å gjøre så godt jeg kan.
De første albumene var ganske ordinære, sammenlignet med resten av serien og slett ikke med andre serier på den tiden disse kom ut. Som kavalerioffiser var han med å sette en stopper for et opprør blant Navaho-indianerne. Og unngå at dette ville ført til mulige massakrer begått av begge sider. Så ble han beordret til å være sheriff i en by overtatt av kriminelle. Her fikk han selvfølgelig ryddet opp slik at rettferdigheten kunne skje fyllest. Da har vi kommet gjennom de seks første albumene. Så synes det, og dette er kun meg som synser, at serien tar en ny vri. Tegningene blir forbedret, historiene mer nyanserte og med større islett av en mer kritisk historiefortolkning.
Det vises i albumet Jernhesten hvor Blueberry havner midt i utbyggingen av jernbanen som skal krysse kontinentet og jernbaneselskapenes akutte behov for profitt fører til en uhorvelig mengde av lovbrudd begått mot hverandre. Og til slutt blir indianerstammene langs traseen blir provosert til å ta opp våpen. Myndighetenes svar på dette blir et vinterfelttog ledet av ham som ligner, handler likedan, men ikke deler navn med.
Jeg har så lenge jeg kan huske hatt bare forakt overfor denne unnskyldningen av et menneske som var general George Armstrong Custer (han var for øvrig oberst etter å ha vært general under borgerkrigen og så måtte gå ned i gradene, men forfengelighet lar seg ikke stoppe). I Pioner legger faktisk hovedpersonen, Ben Adams, mesteparten av skylden for Custer`s last stand på presidents Ulysses S Grant`s skuldre og manglende etterretning. En av favorittbøkene mine når jeg var liten var Solen stod stille over Little Bighorn av Kjell Hallbing og det jeg satt igjen med var irritasjon over at indianerne ikke fikk drept dem alle. Ved nesten å måtte desertere klarer Blueberry å forhindre enorme tap av liv på begge sider i konflikten.
Blueberry`s to faste følgesvenner er den lettere alkoholiserte MacClure og den litt mer nyktre Red Neck. De står nesten alltid brask og bram ved vår helts side. Ganske ofte er de også til hjelp. Albumene 11 og 12 og handlingen dreier seg om en skjult gullgruve ute i ørkenen og en riktig ufyselig bad guy.
Da er en kommet frem til det som blir hans Damokles sverd og som nesten får ham drept gang på gang. Ved borgerkrigens slutt blir sørstatenes gullbeholdning evakuert og fraktet ned til Mexico og skjult. Blueberry får i oppdrag å hente denne skatten tilbake til den som anser seg som dens eier, Uncle Sam. Etter mye om og men lykkes han bare for å bli forrådt, anklaget for å stjålet den og sendt til fengsel idømt straffarbeid.
Her synes historien å ende, men onde krefter vil det annerledes og han blir hjulpet til å unnslippe. Bare for å bli involvert komplott for å drepe president Ulysses S Grant. Merkelig får nok får han forhindret det, men er nå lovløs. Dette bringer ham i kontakt med en stamme apacher. Her blir han værende et par albums tid. Og da har en kommet frem til album nr. 21, Skatten. Dette er kanskje det jeg setter mest pris på i hele serien. Av så mange årsaker. Her får han endelig brakt denne skatten til myndighetene og blir kvitt anklagene mot seg. Så var det nok et mordkomplott mot presidenten(samme Grant og ikke spesielt populær hos noen grupperinger), Blueberry blir igjen trukket inn i dette og møter gamle bekjente. Arizona Love (23) blir Charlier`s siste album og Blueberry møter sitt livs store kjærlighet for siste gang.
Fra album nr. 24 skifter serien navn til Mr. Blueberry, det har gått noen år og Blueberry befinner seg i Tombstone. Det som var denne pittoreske perlen av en by i Arizona`s ørken. Og der blir han værende til og med album nr. 28 som ble det siste i serien (Apacher kom etter, men ble aldri gitt ut i albumformat). Og her ender også min nokså lettvinte gjennomgang av en av tidenes beste albumserier. Det har vært begivenhetsrike år og jeg kunne ikke vært dem foruten. Takk, hvor enn dere begge er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar