Hyppigheten av superheltserier i denne bloggen er mindre enn den kunne ha vært. Spesielt m.h.t. hvor mye av slike serier jeg har lest opp gjennom årene. Kanskje er dette fordi mye av superheltseriene ikke har den beste holdbarheten. Hva som var fantastisk bra når en var fjorten er ikke like bra når en er førti. Nå er det også slik at kvalitet forgår ikke og det gjelder også superheltserier. Det forlaget som har dominert dette markedet de siste tretti årene er Marvel Comics. Og for en gangs skyld å gjøre meg skyldig i en spissformulering, vil jeg si at The House of Ideas (Marvel) eneste ide de siste årene har vært gjenbruk og ikke fordi de tenker på miljøet.
Et av de siste eksemplene (fra Marvel) på at gjenbruk kan være en god ting er Kurt Busiek og Alex Ross` fire hefters serie (i prestige format) fra 1994, Marvels. Hovedpersonen i denne historien er en mann helt uten superkrefter. Phil Sheldon er avisfotograf og serien følger ham fra han som ung mann starter som fotograf og til han pensjonerer seg i begynnelsen av syttiårene. Han dokumenter ved hjelp av fotografiene sine fremveksten av disse supermenneskene / Marvels. Fra de første representert ved The Human Torch (den opprinnelige), prins Namor og Captain America. Senere kommer de Fantastiske Fire, Spider Man og The Avengers. Hatet mot mutantene (Homo Superior i følge Magneto) og den påfølgende mobbmentaliteten gir seg også store utslag i løpet av tiåret. Hatet mot mutanter var vel egentlig noe Chris Claremont introduserte i X-Men et tiår senere, men det blir vel for flisespikking å regne.
Via fotolinsen til Sheldon får en gjenoppleve klassiske scener fra Marvel`s serier fra sekstiårene. Susan Storm og Reed Richards` bryllup, Silver Surfer og Galactus første opptreden over New York og Gwen Stacy`s død for å nevne noen. Og dette er noe av det som gjør denne serien spesiell. Enda viktigere er at Busiek og Ross har tatt for seg Marvel Comics` historie. Fra starten i 1939 med Timely Publications. Videre med femtiårene og Atlas Comics. Og til slutt er en fremme i 1961 hvor Jack Kirby og Stan Lee er ansvarlige for en tegneserierevolusjon. Og denne varer ut tiåret.
Marvels var det store gjennombruddet for både tegner og forfatter. Kurt Busiek hadde allerede rukket å skrive en rekke serier for diverse små forlag (tidligere nevnt i bloggen er Astro City som kom senere), men nå var det de store forlagene som ville ha hans manus og ideer. Alex Ross var i 1994 tjuefire og hadde ennå ikke rukket å gjøre stort. Med Marvels var han plutselig en av de mest etterspurte tegnerne/malerne i USA. I 1996 samarbeidet han med forfatteren Mark Waid på miniserien Kingdom Come for DC Comics, som var en like stor suksess som Marvels. Biblioteket har bestilt både Marvels og Kingdom Come.
Et av de siste eksemplene (fra Marvel) på at gjenbruk kan være en god ting er Kurt Busiek og Alex Ross` fire hefters serie (i prestige format) fra 1994, Marvels. Hovedpersonen i denne historien er en mann helt uten superkrefter. Phil Sheldon er avisfotograf og serien følger ham fra han som ung mann starter som fotograf og til han pensjonerer seg i begynnelsen av syttiårene. Han dokumenter ved hjelp av fotografiene sine fremveksten av disse supermenneskene / Marvels. Fra de første representert ved The Human Torch (den opprinnelige), prins Namor og Captain America. Senere kommer de Fantastiske Fire, Spider Man og The Avengers. Hatet mot mutantene (Homo Superior i følge Magneto) og den påfølgende mobbmentaliteten gir seg også store utslag i løpet av tiåret. Hatet mot mutanter var vel egentlig noe Chris Claremont introduserte i X-Men et tiår senere, men det blir vel for flisespikking å regne.
Via fotolinsen til Sheldon får en gjenoppleve klassiske scener fra Marvel`s serier fra sekstiårene. Susan Storm og Reed Richards` bryllup, Silver Surfer og Galactus første opptreden over New York og Gwen Stacy`s død for å nevne noen. Og dette er noe av det som gjør denne serien spesiell. Enda viktigere er at Busiek og Ross har tatt for seg Marvel Comics` historie. Fra starten i 1939 med Timely Publications. Videre med femtiårene og Atlas Comics. Og til slutt er en fremme i 1961 hvor Jack Kirby og Stan Lee er ansvarlige for en tegneserierevolusjon. Og denne varer ut tiåret.
Marvels var det store gjennombruddet for både tegner og forfatter. Kurt Busiek hadde allerede rukket å skrive en rekke serier for diverse små forlag (tidligere nevnt i bloggen er Astro City som kom senere), men nå var det de store forlagene som ville ha hans manus og ideer. Alex Ross var i 1994 tjuefire og hadde ennå ikke rukket å gjøre stort. Med Marvels var han plutselig en av de mest etterspurte tegnerne/malerne i USA. I 1996 samarbeidet han med forfatteren Mark Waid på miniserien Kingdom Come for DC Comics, som var en like stor suksess som Marvels. Biblioteket har bestilt både Marvels og Kingdom Come.
6 kommentarer:
ang. gjennbruk bør vel også Spider-Man blue og Daredevil Yellow nevnes (selv om de er nevnt før). Også veldig bra eksempler på klassiske historier gjenfortalt.
Et annet god ord for både Marvel og DC er reboot (desverre). Jeg ble skikkelig skuffet da Spider-Man "rebootet". For ikke å snakke om alle LSH rebootene da.
Ikke for å kverulere mer enn høyst nødvendig, men nei, hverken Daredevil Yellow, Spider Man Blue, Hulk Gray og Captain America White (denne har jeg vel og merke ikke lest) blir annet enn tradisjonell gjenfortelling med forsøk på en vri. Og vrien er heller ikke spesielt utradisjonell.
M.h.t Spider Man så har jeg forståelsen av at Marvel så at en etablert Peter Parker med kone og barn kunne bli for mye for de fjortisene som leser bladene å relatere til. Leste det i et innlegg av Erik Larsen hvor han lovpriste det hele. Larsen har nettopp gått ut og sagt noe stygt om Gaiman LSH er for meg bare 70-tallet fordi jeg siden mistet oversikten over hva som skjedde i de forskjellige titlene.
Jeg hadde stor glede av LSH-versjonen som startet opp i 1989 (volume 4 tror jeg) av bl.a. Keith Giffen. Det var vel strengt tatt ikke en reboot da man, så vidt jeg husker, hoppet fem år fram i tid. Jeg hadde imidlertid da ikke lest noe LSH siden det sluttet å komme på norsk en del år tidligere, så nostalgi var nok en medvirkende årsak til at jeg likte de første årgangene av denne såpass godt. Men jeg har lagt merke til at det har blitt veldig mange LSH nr. 1, uten at jeg har lest noe særlig av dem, og de kan umulig være bra (eller nødvendige) alle sammen. Den beste "gjenfortelling med en vri" er vel Batman:Year One.
Du har vel helt rett m.h.t. Batman : Year One, siden det er en av de bedre amerikanske mainstream seriene noensinne. Jeg er og litt svak for Chaykin`s versjon av The Shadow.
Jeg likte også Chaykins Shadow,men det blir kanskje ikke helt det samme siden Shadow opprinnelig er en radio/pulp-figur, ikke en tegneseriefigur.
Den seneste "gjenfortellingen" jeg har lest var vel Jeff Smiths Shazam!, som var ok, men alt i alt en liten skuffelse (forventningene var kanskje for store).
Pussig nok gjorde jeg et forsøk på å lese Jeff Smith`s Shazam and The Monster Society om igjen i løpet av uken som gikk og det ble ikke så om å gjøre og lese den ferdig. Selv om jeg ikke har lyst til å nevne den, så er John Byrne`s oppgradering av Supermann noe som skjedde på riktig tidspunkt og som har gitt karakteren fornyet interesse hos leserne i løpet av de siste tyve årene.
Legg inn en kommentar