søndag 23. august 2009

Ferielesning (del 3)

Enda en uke med fri og enda et avsnitt i Ferielesning. Siden jeg er av den eventyrlystne sorten tilbringes ferien hjemme. Her tar jeg for meg det som står i bokhyllene. Den første er den hvor Marvel Comics på originalspråket står. Jeg aldri kjøpt noe særlig av Marvel, annet enn det som har blitt utgitt på norsk. Allikevel har det blitt noen hefter. Daredevil skrevet av Alan Smithee (et pseudonym brukt i filmindustrien hvor regissøren ikke vil bli assosiert med den ferdige filmen) og hvis kvalitet er deretter. Jeg har også samlinger med Daredevil skrevet av bl.a. Frank Miller, Ed Brubaker og Kevin Smith. Også er det en rekke enkelthefter plukket opp i diverse bruktbutikker. Selvfølgelig også noen avsluttede serier. Tidligere har jeg nenvt Marvels, Ruins, Stray Toasters og Elektra : Assasin. Så var det noen av de som gjenstod.


Marvel har siden 1972 hatt en britisk underavdeling kalt Marvel UK. De har utgitt vanlige Marvelserier for det britiske markedet og i en periode ble det også produsert serier spesielt for dette markedet. Et eksempel er Captain Britain hvor bl.a. Alan Moore skrev manus. En annen serie var Night Raven. Figuren ble skapt av i 1979 av Dez Skinn (startet senere bladet Warrior) og Richard Burton og var veldig påvirket av trettiårenes pulphefter. Senere ble serien skrevet og tegnet av en rekke store navn innen det britiske tegneseriemiljøet. I 1993 kom det enkeltstående heftet Night Raven : House of Cards. Her var forfatteren Jamie Delano ( Hellblazer m.m.) og forteller fremdeles historien om den navnløse canadieren / indianeren som var veteran fra 1. verdenskrig. Denne har påtatt seg oppgaven med å rydde opp i gangstermiløet i en ikke navngitt amerikansk storby. Fortalt med et språk som har hentet mye inspirasjon fra klassikerne innen krimlitteraturen og de andre, blir leseren presentert for en historie som krever full konsentrasjon. I House of Cards har david (V for Vendetta) Lloyd ansvaret for illustrasjonene, noe som gjør serien uendelig mye bedre. Denne serien er nok et eksempel på at britene behersker det amerikanske tegneseriemediet til fulle.




Neste serie er mer som en kuriositet å regne. Det er samarbeidet mellom Stan Lee og Moebius( Jean Giraud ). Sammen laget de Silver Surfer : Parables. En historie hvor verdensfortæreren Galactus ennå engang vender tilbake til jorden. Denne gangen som guddom i håp om at menneskeheten skal korrumperes dithen at de ødelegger seg selv. Og at Galactus med god samvittighet ( han har ved flere anledninger lovt å la menneskeheten ikke bli en treretters middag) kan ha et resteparty. Hvem kan stoppe ham ? Supermann ? Lee har skrevet en latterlig dårlig historie og krydret den med en hysterisk dårlig dialog og ekstremt pretensiøse monologer (sel til Lee å være), men så var det tegningene til Moebius........


Tegneserier og musikk har sjelden vært en god kombinasjon. Jeg har et hefte fra DC / Piranha Press fra 1991 med Prince som hovedperson (Prince : Alter Ego). Det er om mulig dårligere enn filmen Graphitti Bridge (1990). Bill Sienkiewicz har illustrert en biografi om Jimi Hendrix som jeg ikke har lest. Biblioteket har den og den bør være bra. Så tilbake til første halvdel av nittitallet. Da forsøkte Marvel seg med Marvel Music. Hvem kan vel glemme tegneserien om Billy Ray Cyrus ? Når en ser bort fra den tidligere nevnte total missen var det en serie som kan sies å være verdt å lese. Basert på Alice Cooper`s plate The Last Temptation (1994) og omgjort til tegneserie av Neil Gaiman. Tegningene er av den eminente Michael Zulli (The Sandman). Dette er historien om Steven (som først dukker opp på Cooper`s plate Welcome to my Nightmare fra 1975) og som ved en tilfeldighet kommer over et ukjent teater i hjembyen. Dette teateret har navnet Theatre of the Real og Alice Copper er teatersjef og agerer lokkemann. Med et løfte om å bli en del av besetningen vil Steven bli gitt et liv hvor han aldri trenger å bli voksen. Dette gjør denne Halloweenfeiringen til Stevens viktigste. Vi snakker kanskje ikke om Gaiman`s fineste øyeblikk her, men tegneserien er garantert bedre enn platen.

DC har siden 1988 gitt ut bladet Hellblazer og i 1995 så det ut til at Warren Ellis skulle gi Marvel en tilsvarende serie. Da tok han figuren Dr Druid (skapt av Kirby/Lee) og transformerte ham til verdens siste druide. Ikke den snille new age varianten med krystallhealing, men snarere den direkte arvtageren til de som ofret både levende dyr og mennesker, terroriserte befolkninger og brant flere levende enn Tomas de Torquemada. Serien ble skitten, pervertert, grapsete og til tider vond å lese (litt mindre nå andre gangen. avstumpethet ?). I løpet av historien blir den tidligere Dr Druid klar over at hovedfienden hans er et hemmelig selskap, hvis eneste formål er å holde drømmen om verden ved like. Dette fordi den egentlige virkeligheten ville vært uutholdelig for menneskeheten. Ellis hadde store planer for denne serien noe Marvel ikke hadde. Den gikk inn etter fire nr. Tegneren var Leonardo Manco som tolv år senere tegnet Hellblazer.





























2 kommentarer:

Jo sa...

Har du lest Raven Banner også, eller fant du bare en fin forside? I så fall, holder den mål ennå? Jeg har ikke lest den på 25 år, men mener å huske at jeg likte Vess' tegninger bedre enn historien.

l.g. sa...

Jeg leste det for like lenge siden. Det står hjemme i bokhyllen sammen med de få andre Marvel Graphic novels jeg har. Det er et fint cover, og så leste jeg om det på en engelsk tegneserieblogg jeg følger. Win Wiacek`s Now Read This! Jeg fant det frem og fant ut at jeg hadde ikke lyst til å bli enda mer skuffet enn første gang jeg leste det.