Sånn ble det nå bare

To hundre er et litt stort tall. Det er en femtedel av tusen. To hundre armhevinger er så utmattende at det er ikke verdt å tenke på. To hundre er hva dette innlegget er i denne bloggen. Hvorfor i det hele tatt nevne det ? Vel, den eneste grunnen er at hundreogniognitti ganger tidligere har jeg lagt ut noe tegneserierelatert på nettet i denne bloggen. Og hvem andre har giddet å gjøre det på norsk og alene ? En kan gi seg selv et klapp på skulderen og si at en er sta og utholdende eller som de fleste andre konkluderer med : Monoman. Derimot har psykologen min og jeg inngått en avtale hvor vi fokuserer på at jeg egentlig ikke bryr meg så voldsomt. Bare såpass at jeg vanligvis ender opp med bare meg. Hvor ensom kan en egentlig være mens en er alene ?

Så kommer en dit hen at en har lov å ignorere mine forsøk på hva det skulle være. Hvorfor tegneserier ? Hvorfor det tohundrede innlegget ? Og det eneste argumentet jeg kommer opp med er : Hvorfor, søren eplesaft suse klype, ikke ?

Fordi som er kommet helt ned hit anbefaler jeg å lese så mye av Bill Watterson`s Calvin and Hobbes som mulig. Dette for å oppveie for alt tullpratet lenger opp på siden.