Jeg vet ikke om det er fordi har jeg blitt så alt for mye eldre, om jeg har gitt meg hen til det å være konstant blasert, eller om alt faktisk var mye bedre under krigen. Okkesom skjer det innimellom, som gjør det verdt og fortsatt lese serier. Ut av det store intet dukker det opp en serie du ikke kjenner noenting til. I dette tilfellet var det snakk om hermelin, blant altfor mange katter. Godt gjemt blant musikkavdelingens mange bøker var Brian K Vaughan`s bok The Escapists ( tegnet av både Philip Bond og Steve Rolston), denne seks hefters miniserien var igjen basert på serien Michael Chabon presents the Amazing Adventures of the Escapists. Serien bygger igjen på Michael Chabon`s Pulitzer prisbelønte roman fra 2000, ”The Amazing Adventures of Kavalier & Klay”.
Tilbake til Vaughan og The Escapists : Hva som gjør denne serien spesiell er at den fjerde veggen (the fourth wall) blir en del av historien. Den fjerde veggen kan sammenlignes med hva fysikken prøver å definere som den fjerde dimensjon. Fysikere kom opp med tiden og tegneserieskapere så at den fjerde veggen var å henvende seg direkte til leserne utover det tredimensjonale og hvor leseren blir en del av fortellingen. Inspirert av metaromanen og et eksempel på det er Italo Calvinos Hvis reisende en vinterdag. Og fra dette får en den litt mindre ambisiøse begynnelsen på The Escapist.
Handlingen starter i Cleveland. En by midt mellom New York`s skrevne ord og Los Angeles` bilder. Fødebyen til Joe Shuster (Superman), Brian Michael Bendis (Jinx, Powers og Marvel`s viktigste forfatter i de senere årene) og Brian Azzarello (100 Bullets, Loveless og Hellblazer). Vår hovedperson, Max Roth, blir gitt et forsinket og intenst forhold til 40-tallshelten The Escapist fra sin tidlig avdøde far. Når moren dør bruker han arven til å kjøpe rettighetene til denne tegneserien. Han får med seg barndomsvennen og tegneren han har reddet ut av en heisstans. (Roth livnærer seg som heisreparatør). Sammen setter de seg fore å utgi nye eventyr om The Escapist. Og med en ny type markedsføring. En slik banal oppsummering av handlingen gjør det å lese serien så uendelig mye kjekkere.
4 kommentarer:
The Escapists er en flott historie, og kanskje mer i romanens ånd enn de korte historiene i antologi-serien om the Escapist. Historien i første nummer ble for øvrig først utgitt i antologiseriens siste nummer (nr. 8), som jeg dessverre mangler. Uttrykket Den fjerde veggen må vel opprinnelig stamme fra teater der man faktisk har vegger på tre sider og publikum sitter der den fjerde veggen skulle ha vært. Ellers er det jo moro at det er en aldri så liten hyllest til Tintin i the Escapists, på baksiden av nr. 4 (en av forsidene som også kan sees på veggen bak Max og Case under deres signering i samme nummer).
Du har nok helt rett m.h.t. teateret, men tar grundig feil når du sier at det moro med en hyllest til middelmådighetens triumf. Hvorfor må det være slik at denne gladkristne speidergutten, som i sin tid ble mistenkt for å ha en brunere uniform enn andre, fremdeles må geniforklares ?
Herge hylles vel i liten grad for sine politiske tilbøyeligheter. Det er uansett liten tvil om at mange av de serieskaperne du (og jeg) setter pris på på sin side setter pris på Tintin. Jeg kan være enig i at hyllesten kan gå litt vel langt en del ganger. Selv om Tintin nok er den mest innflytelsesrike serien i europeisk seriehistorie (enten man liker det eller ikke), er den slett ikke den beste, til det er det bl.a. alt for stor forskjell i kvalitet på albumene.
Det som er med Herge ( og John Byrne for den saks skyld ) er at han / de kommer inn i den forholdsvis eksklusive gruppen av favoritthatobjekter og da snakker en ikke om min mest rasjonelle side. Jeg må respektere alle de millionene som har lest Herge og husker tilbake at jeg har faktisk har lest noen av albumene med stor glede. Slutten av syttitallet hvor et Asterix album kostet nesten to kroner mer enn ukelønnen på fem kroner og det å lese et album var en sjeldenhet.
Legg inn en kommentar