Når en er blitt så gammel, sur og skuffet som meg er det ikke mye å le av lenger (annet enn av sitt eget speilbilde om morgenen, før krampegråten setter inn). Dagene tilbringes med de to tingene en ennå har et godt forhold til, nemlig røyk og kaffe. Hva som skjer når mørket faller på husker jeg sjelden, men det er sikkert ikke noe bra. Dette er kanskje den viktigste grunnen til at jeg ikke skriver om humoristiske tegneserier siden jeg ikke finner noen som får meg til å humre engang. Vel, ingen unntak uten regel !
Det må ha vært 1995. Jeg var på mitt mest tegneseriesamlermaniske og leste Previews (månedlig amerikansk katalog med nye tegneserieutgivelser) som en pillenarkoman leser Felleskatalogen. Da kom jeg over en selvutgitt serie på forlaget Adhesive Comics med navnet Too Much Coffee Man. Der og da skjønte jeg at jeg var en av de denne serien var laget for. Hovedpersonen med sitt lange spandexaktige undertøy og hodet formet som en kaffekopp. Ment å være en parodi på superhelter gjør vår helt ingenting annet enn å snakke, røyke og drikke kaffe. I en historie dør han, kommer til himmelen bare for å bli støtt ut og dømt til å havne i helvete. Og ender opp utenfor sin egen inngangsdør.
Serien består også av to mer realistiske historier som til en viss grad kan sies å være selvbiografiske og preget av Generation X tankegods (eller mangel på sådan). Det som virkelig gjør denne serien forskjellig er Too Much Coffee Man. Det er flere lengre historier, en god del ensidere og et stort antall striper. Andre viktige figurer i serien er Espresso Guy, Underwater Guy og Too Much German White Chocolate Woman With Almonds. Serien er både morsom og akkurat passe kynisk til at jeg virkelig liker den.
Mannen som lager serie er Shannon Wheeler. Han har mottatt flere priser for TMCM, deriblant en Eisner, og i 1996 kunne han smykke seg med å være den første med en tegneserie som er blitt satt opp som opera. Dette skjedde i 2006 i Portland Center of Performing Arts. For den som er interessert kan det nevnes at Wheeler i år har blitt publisert i The New Yorker. Til slutt : Biblioteket har tre samlinger med TMCM og de anbefales.
Det må ha vært 1995. Jeg var på mitt mest tegneseriesamlermaniske og leste Previews (månedlig amerikansk katalog med nye tegneserieutgivelser) som en pillenarkoman leser Felleskatalogen. Da kom jeg over en selvutgitt serie på forlaget Adhesive Comics med navnet Too Much Coffee Man. Der og da skjønte jeg at jeg var en av de denne serien var laget for. Hovedpersonen med sitt lange spandexaktige undertøy og hodet formet som en kaffekopp. Ment å være en parodi på superhelter gjør vår helt ingenting annet enn å snakke, røyke og drikke kaffe. I en historie dør han, kommer til himmelen bare for å bli støtt ut og dømt til å havne i helvete. Og ender opp utenfor sin egen inngangsdør.
Serien består også av to mer realistiske historier som til en viss grad kan sies å være selvbiografiske og preget av Generation X tankegods (eller mangel på sådan). Det som virkelig gjør denne serien forskjellig er Too Much Coffee Man. Det er flere lengre historier, en god del ensidere og et stort antall striper. Andre viktige figurer i serien er Espresso Guy, Underwater Guy og Too Much German White Chocolate Woman With Almonds. Serien er både morsom og akkurat passe kynisk til at jeg virkelig liker den.
Mannen som lager serie er Shannon Wheeler. Han har mottatt flere priser for TMCM, deriblant en Eisner, og i 1996 kunne han smykke seg med å være den første med en tegneserie som er blitt satt opp som opera. Dette skjedde i 2006 i Portland Center of Performing Arts. For den som er interessert kan det nevnes at Wheeler i år har blitt publisert i The New Yorker. Til slutt : Biblioteket har tre samlinger med TMCM og de anbefales.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar