fredag 28. august 2009

En fortelling fra den andre siden

Når en er ung er det meningen at en skal være radikal. I gymnastiden var jeg og de fleste andre pro-Palestina. Det var en av ulempene med å være yngre. En så bare halvparten av lidelsen og urettferdigheten. En blir eldre og konservativ. Jeg begynte å se problemene mer med israelske øyne (og her snakker jeg i overført betydning). Vanskeligheten består i å forholde seg til en stat så preget av schizofreni. På den ene siden et av verdens mest moderne samfunn og så ha nesten halvparten av befolkningen som mener at tiden er skrudd 3000 år tilbake. Og mens en prøver å finne et svar på dette sitter over en million mennesker i forlenget varetekt og hundretusener forblir statsløse.


Så til det dette innlegget egentlig skal handle om. Innimellom har jeg mer flaks enn jeg hadde gjort regning med. Et sånt tilfelle var når jeg uten å vite noe som helst om tegneserien bestilte den til biblioteket. Det var Rutu Modans Exit Wounds og jeg tok sjansen og leste den og. Hvor dette med flaks igjen kommer inn i bildet. Historien som blir fortalt i denne serien gjorde et virkelig dypt inntrykk på meg. Rutu Modan er israelsk og serien foregår i en av periodene hvor selvmordsbomber var blitt en del av hverdagen. Hun forteller om hvordan det var å overleve og overlevende i en tilværelse preget av brå og uforståelig død. Uten at hun en eneste gang føler behov for å rette en harmdirrende eller anklagende pekefinger mot de ansvarlige for bombingene. Hovedpersonen i denne tegneserien blir oppsøkt av en ung ukjent kvinne. Hun forteller ham at hans far, som han ikke har hatt kontakt med på mange år, har blitt et av de uidentifiserte ofrene i bombingen av en kafeteria. De to tar ut på en reise for å finne svarene. Tegnet i Herges Ligne Claire og gjort på en mesterlig måte. En tegneserie som gir innsikt i et samfunn preget av beleiring og som ga meg litt mer grunn til optimisme. Til slutt nevner jeg at Rutu Modan og bidrar i antologien How to Love, nevnt tidligere i bloggen.e.

3 kommentarer:

Jo sa...

Jeg kom også over Exit Wounds litt tilfeldig (fant den billig, trolig i London), og hadde ikke hørt noe særlig om den før jeg leste den. Dessverre gjorde ikke historien like dypt inntrykk på meg som den tydeligvis gjorde på deg. Det er ikke dårlig, men jeg ble ikke engasjert i personene, og både historie og tegninger ble litt stivt. Det er interessant med historier som skildrer samfunn man ikke kjenner så godt, men her var ikke det nok til at historien gjorde noe varig inntrykk.

l.g. sa...

Jeg er ikke enig m.h.t. tegningene og det jeg likte var fraværet av hat og fiendtlighet mot araberne og heller en aksept for at dette skjer i en krig. Kan kanskje være litt enig om at hovedpersonene ikke var like overbevisende gjennom hele serien, stemningen serien gir synes jeg derimot var veldig spesiell. Kanskje jeg hadde en god dag når jeg leste den ?

Jo sa...

Det var vel tegningene (særlig forsiden) som fikk meg til å kjøpe boka i utgangspunktet, men for meg fungerte de ikke helt i selve historien.

Eller kanskje var det jeg som hadde en dårlig dag...