Når en trør vannet har en det i bakhodet at dette er stadiet før en drukner. Alt dette vannet og hvilken utholdenhet har en. Vel, det er det en i høyeste grad kan kalle situasjonsbestemt. Det jeg husker best fra John Steinbeck`s roman Øst for Eden er de to brødrenes mor som evner å drukne seg i en sølepytt. Uten sammenligning for øvrig, men noe av det samme er i ferd med å skje meg. Jeg oversvømmes av tegneserier jeg ennå ikke har fått lest. Hvorfor jeg ikke leser dem? Tja, min livsfilosofi sier å skynde seg langsomt (ikke nødvendigvis en filosofi, men reprisene på tv tar tid).
Hva skal jeg så skrive om for å fortsette denne livsbejaende introduksjonen. Det kunne vært så meget, men nå blir det The Sandman nr. 8, The sound of her wings. Tegnet av Mike Dringenberg og Malcolm Jones III. Hvor en Sandman som har samlet seg og sitt for så å oppsøke sin storesøster for råd. Storesøstre er flinke til å gi råd enten man vil ha dem eller ikke. Av de syv uendelige er hun den eldste og er døden inkarnert. Den som var der når universet våknet til liv og i en fjern fremtid vil være den siste til å forlate det.
Gaiman viser oss så det vi alle håper at døden bør være uten å fortelle leserne hva denne uendelig vakre og sympatiske skapningen gir oss som den ultimate hemmeligheten. Hvor ender vi til slutt opp? Det er vakkert fortalt og gir mulige forklaringer på hvorfor vi må forlate This Mortal Coil (bandet med samme navn anbefales på det varmeste og da særlig debutplaten It`ll end in tears fra 1984).
For min egen del var jeg allerede frelst med hensyn til The Sandman. Hefte nr. 6, 24 Hours, har satt dype spor. Så var det denne historien og hvor det gikk fra glimrende til forbi genialt. Med The sound of her wings skapte Gaiman tegneseriehistorie og vi kan ikke annet enn å være evig(?) takknemlige.
P.S.
Hva ville et spedbarns første innvending i møte med henne være annet enn: Hvorfor ble jeg ikke gitt mer tid og svaret forblir et mysterium.
D.S.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar