Ville vesten er nesten som før (2)

Jeg har til stadighet nevnt disse serieskaperne som tilhører mine definitive favoritter og disse utgjør ikke flere enn rundt omkring femti. (slik blir det når en har lest så mange tegneserier og dermed ble jeg tilnærmet fysisk syk av mitt eget forsøk på å være suveren). Det får så være. Jeg var ikke veldig gammel når sveitsiske Derib (Claude de Ribaupierre) ble en av dem. Den første historien jeg husker å ha lest av ham (denne tegnet han bare, forfatter var Maurice Rosy) var om den snakkende spionhunden Atilla. Utgitt som nr. 23 (Atilla på slottet) i Trumf serien og kom i 1975. Nr. 1 i serien, Et Hundeliv kom i Trumf serien 20 og begge disse ble nyutgitt i Tegneserie bokklubben. Først Et hundeliv i 44 i 1988 og Atilla på slottet, nå Brudulje på slottet, kom som nr. 56. Og her kom også det tredje og siste han tegnet, Atilla møter Z14 i nr. 68.

Etter så mange uinteressante opplysninger er det på tide å konsentrere seg om det Derib har brukt meste av sin skaperkraft på og innlegget skal dreie seg om. Indianere før og nå og det ville vesten. Hans mest kjente serie, for de av som ikke er faste seere av NRK Super, må være de tyve albumene om pelsjegeren, ektemannen, familiefaren og mennesket Buddy Longway. På norsk kom det aldri mer enn seks og de to siste, Hemmeligheten og Elgen, kom bare i Tempo. Hvis jeg skal sammenligne Derib og Buddy Longway serien med noen må det bli en annen sveitsisk serieskaper, Cosey og hans serie Jonathan. Jeg er sikker på at jeg hadde vært en mye større tulling hadde jeg gått glipp av disse.

Den litt i overkant sukkersøte serien Yakari har det kommet 37 album i. Misforstå meg riktig når jeg innser at jeg ikke er i målgruppen for denne serien, skjønt jeg satte meg ned og så flere episoder av tegnefilmserien når disse ble vist på tv (klarte nesten å ignorere den forferdelige dubbingen). Det er en serie som er vakkert tegnet og yngre lesere lærer toleranse og respekt overfor mennesker og miljøet. Og viser at hverdagsliv er det samme overalt, men ikke så begivenhetsrikt som Yakaris. På norsk har Yakari kommet ut i forskjellige formater, men ikke altfor mange titler.

Det kom to album til på norsk og det var Veien mot vest. Disse var skrevet av Greg og beskriver hva som inntreffer mens et vogntog med nybyggere reiser over prærien på vei mot dette forgjettede landet i vest. Det er kanskje ikke den mest realistiske skildringen jeg har sett av denne typen reiser, det må bli filmen Meek`s Cutoff fra 2011, men det er knakende godt fortalt. Denne serien gikk også i Colt.

Her ble også et par av de fire historiene i Deribs album (dansk tittel) Manden som troede på Californien utgitt.

Så på dansk har det kommet flere andre titler av Derib. En har de tre albumene i serien Manden som blev født to gange. Hvor Derib forteller om en medisinmanns liv fra fødsel til død. Hvor han skildrer det åndelige aspektet og forsøker å gi innblikk i hvordan livet ville ha artet seg. Lykkes han med dette. Mitt svar ville blitt et ubetinget ja. Oppfølgeren til denne serien ble de fire albumene i serien Den røde vej. Utgangspunktet her er å skildre hvordan indianere overlever i dagens samfunn og hvor de ofte blir født inn i den statsregulerte fattigdommen et liv på reservatene gjerne medfører. Disse siste har jeg ikke lest, men ved å se på coverne kan synes som om politisk oppvåkning og muligens væpnet motstand også blir nevnt. Og dette ble en litt kort gjennomgang av en de største skildrerne innen denne sjangeren og neste gang, hvem vet.