BARE JOSS
Etter gårsdagens forsøk på en tilnærmet objektiv omtale av en kritikerrost grafisk roman, føler jeg en ubendig trang til å være rabiat usaklig. Å kunne si ting som at Don Rosa burde piskes offentlig med kokt spaghetti for sitt åpenbare plagiat og for den elendige utførelsen av det. Eller at Nemi og Pondus er like interessante nå som juleheftet med 91 Stomperud var i 1978. At Mads Eriksen kan sin populærkulturhistorie og ikke så mye mer. At Fantomet er ånden som ikke burde gå lenger. Det at superheltserier mer og mer synes som om de er laget for barn(en omskrivning av et sitat av Rick (Rik Mayall) i tv-serien The Young Ones). At Joe Quesada (nåværende sjefsredaktør hos Marvel) blir mer og mer lik Stan Lee (ikke et kompliment !) og at Marvel er like uoriginale nå som før han overtok. Så var det å tenke det, ønske det, ville det, men å gjøre det blir noe helt annet. Derfor er alt ovenfor en følge av mine snart forestående feberfantasier og som igjen skyldes den influensaen jeg muligens har blitt smittet av. Eller så er det slik at jeg er altfor feig til virkelig å mene noe slikt og det er jo den mest åpenbare forklaringen.
NESTEN
Etter en så elendig introduksjon vil det kanskje være urettferdig å snakke om det kanskje beste norske tegneserieprosjektet noensinne. For de som ikke vet det er det Lars Fiske og Steffen Kvernelands Kanon. Til nå har det kommet tre album og det vil forhåpentligvis komme mange fler. Jeg hadde ikke tenkt å ta meg for disse tre albumene på en grundig måte, men snarere nevne dem for de som har gått glipp av dem. Her hvor Kverneland tar for seg myten Edvard Munch og i handlingen har klart å inkorporere en rekke av Munchs malerier. Og hvor han med all tydelighet viser at han kan sin Munch-biografi. 
Lars Fiske har gått helt motsatt vei og funnet frem til den nesten glemte tyske kunstneren Kurt Schwitter (1887-1948). Et tidlig medlem av Dadaistbevegelsen, men stemplet som for borgerlig og derfor p.g.a. sin genialitet i stedet fant frem til sin egen kunstform og ga den navnet Merz. Fra 1937 og til krigsutbruddet var han bosatt i Norge og Fiske følger i serien i hans fotspor. Valget av disse to personene som emne for hver sine serier er imponerende på mange måter, men det som kan sies å være nesten genialt er hvordan Kvernelands tegnestil kler fortellingen om Munch og at akkurat det samme er tilfelle med Fiske og Schwitter. Så nå har jeg i alle fall nevnt den og vil forsøke å komme, mer grundig, tilbake til denne ypperlige serien.
Etter gårsdagens forsøk på en tilnærmet objektiv omtale av en kritikerrost grafisk roman, føler jeg en ubendig trang til å være rabiat usaklig. Å kunne si ting som at Don Rosa burde piskes offentlig med kokt spaghetti for sitt åpenbare plagiat og for den elendige utførelsen av det. Eller at Nemi og Pondus er like interessante nå som juleheftet med 91 Stomperud var i 1978. At Mads Eriksen kan sin populærkulturhistorie og ikke så mye mer. At Fantomet er ånden som ikke burde gå lenger. Det at superheltserier mer og mer synes som om de er laget for barn(en omskrivning av et sitat av Rick (Rik Mayall) i tv-serien The Young Ones). At Joe Quesada (nåværende sjefsredaktør hos Marvel) blir mer og mer lik Stan Lee (ikke et kompliment !) og at Marvel er like uoriginale nå som før han overtok. Så var det å tenke det, ønske det, ville det, men å gjøre det blir noe helt annet. Derfor er alt ovenfor en følge av mine snart forestående feberfantasier og som igjen skyldes den influensaen jeg muligens har blitt smittet av. Eller så er det slik at jeg er altfor feig til virkelig å mene noe slikt og det er jo den mest åpenbare forklaringen.NESTEN
Etter en så elendig introduksjon vil det kanskje være urettferdig å snakke om det kanskje beste norske tegneserieprosjektet noensinne. For de som ikke vet det er det Lars Fiske og Steffen Kvernelands Kanon. Til nå har det kommet tre album og det vil forhåpentligvis komme mange fler. Jeg hadde ikke tenkt å ta meg for disse tre albumene på en grundig måte, men snarere nevne dem for de som har gått glipp av dem. Her hvor Kverneland tar for seg myten Edvard Munch og i handlingen har klart å inkorporere en rekke av Munchs malerier. Og hvor han med all tydelighet viser at han kan sin Munch-biografi. Lars Fiske har gått helt motsatt vei og funnet frem til den nesten glemte tyske kunstneren Kurt Schwitter (1887-1948). Et tidlig medlem av Dadaistbevegelsen, men stemplet som for borgerlig og derfor p.g.a. sin genialitet i stedet fant frem til sin egen kunstform og ga den navnet Merz. Fra 1937 og til krigsutbruddet var han bosatt i Norge og Fiske følger i serien i hans fotspor. Valget av disse to personene som emne for hver sine serier er imponerende på mange måter, men det som kan sies å være nesten genialt er hvordan Kvernelands tegnestil kler fortellingen om Munch og at akkurat det samme er tilfelle med Fiske og Schwitter. Så nå har jeg i alle fall nevnt den og vil forsøke å komme, mer grundig, tilbake til denne ypperlige serien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar