Hvis det er noe jeg ikke har skrevet særlig mye om her i bloggen så er det norske serier. En av grunnene kan vel være et tilfelle av omvendt sjåvinisme. Det at hvis det er norsk så er det ikke like bra som det som kommer fra det store utlandet. Eksemplet på at dette kunne stemme må være alle de semitraumatiske opplevelsene en har hatt opp gjennom årene når det kommer til norsk film. Vel, jeg er blitt eldre og litt mer reflektert og norske tegneserier har gjennomgått en utvikling m.h.t. kvalitet og variasjon som er både oppsiktsvekkende og veldig hyggelig, sett med mine øyne. 
To forholdsvis nye serieskapere er Flu Hartberg og Bendik von Kaltenborn. Begge ga ut noen av sine første serier på det bitte lille forlaget Dongery Press. Flu Hartberg har siden gitt ut flere serier(Odd), illustrert flere bøker(bl.a. Muren m/ Markus Midrè) og har hatt en gjestestripe i Dagbladet. Kaltenborn ga ut Seks sultne menn (se ovenfor) på Dongery i 2006 og i fjor kom Serier som vil deg vel på No Comprendo Press. 
Hoveddelen av Serier som vil deg vel er en sidere og noen av disse er Kaltenborns vri på Steffen Kvernelands Amputerte Klassikere. Det er en serie på 25 sider med tittelen Jeg husker ikke. Om de to som nettopp har fått sparken og deres siste og mindre vellykkede oppdrag i Ljubljana. Tegnestilen til Kaltenborn varierer fra en nesten barnslig strek til Herges ligne claire. Han har en særegen form for humor som jeg har kjempesansen for. Det er i grunnen det som forbauser meg litt med Kaltenborns serier er at egentlig burde jeg ikke like dem, men det motsatte er helt klart tilfelle. Noe som er veldig sjeldent i norske serier er forord, men i Serier som vil deg vel har Knut Nærum skrevet nettopp det. For å sitere forordet så gir Nærum denne beskrivelsen av serien : Bendik Kaltenborn har lagt øret mot veggen, her viser han oss hva han hørte. Les det langsomt !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar