Lasch G uttaler seg om ting han virkelig ikke har greie på (igjen).

Jeg har aldri klart å finne den riktige definisjonen på hva kunst er. Den offisielle, proklamert av kritikere med mer utdannelse og forhåpentligvis mindre gangsyn enn meg, har aldri appellert. For meg virker det som om kunst blir mer og mer snakk om markedsføring. At en selger ideen om at dette er kunst og hvis en bare har overbevisende nok salgsargumenter, så er det det er. Viser til overskriften og med dykkermasken på, for ikke å drukne i dressingen, fortsetter jeg. En annen ting som influerer denne oppfatningen er mitt ikke minkende mindreverdighetskompleks. Da dette nå har blitt sagt, er det på tide å komme med hva min personlige definisjon på hva kunst kan være. To av mine favorittmalere er Rene Magritte og Salvador Dali. Blandingen av det figurative og det surrealistiske er en uslåelig kombinasjon. Jeg har i grunnen alltid hatt litt sansen for det figurative. Allikevel er det som tiltaler meg med disse to det at de forvirrer meg. En forvirring som fremprovoserer økt tankevirksomhet og ender opp med at jeg føler meg dummere og meget fornøyd. Følelsen av ikke å forstå og så streve med å finne svarene er kanskje kjernen av min kunstforståelse. Bare som en digresjon kan jeg nevne at den beste bokserien på norsk de siste årene er Solum Forlags Fabula serie. En del av disse bøkene har skylden for at jeg nå er blitt så tynn i håret. Nok en langdryg innledning, men i dag spiller vel dette ingen rolle, siden de fleste har sett på bildene, for så å finne noe annet og interessant. I mens er jeg ferdig med å gjennomhulle min venstre fot. Og så er det min blogg !! Den tegneserieskaperen, som i mine øyne, best oppfyller mine kriterier for hva kunst er, blir Dave McKean. Først med samarbeidene med Neil Gaiman : Violent Cases, Signal to Noise, Black Orchid og Mr Punch. Siden den utrolige Arkham Asylum med Grant Morrison. Cages er som nevnt en av tidenes ypperste eksempel på metamorfosen mellom kunst og tegneserier og handler til gjengjeld om livet og kunsten. De utallige coverne til bl.a. The Sandman og The Dreaming. Og den boken jeg nettopp har lest ferdig, Pictures That Tick.Som nevnt i et tidligere innlegg er dette en samling av McKean`s kortere historier. De lengste historiene i denne boken er tegnet. Det hele holdes i hvitt, grått og svart. Ordløse fortellinger fortalt av en som drømmer våken. Foran hver historie har McKean en kryptisk introduksjon illustrert med fotografier. Noe som ikke gjør forståelsen av historiene enklere. De fleste andre historiene er denne blandingen av foto, maleri og tegning i montasjer. Dette er vel også blitt det McKean er mest kjent for. Det de færreste vet er at McKean har latt seg inspirere av den amerikanske tegneseriekunstneren Barron Storey. Andre som har brukt hans teknikker er Bill Sienkiewicz (Stray Toasters), George Pratt (Enemy Ace : War Idyll) og Kent Williams (The Fountain med Darren Aronofsky). Han er ikke særlig kjent her hjemme og har ikke produsert mange serier. Det eneste jeg vet som er utgitt av han på norsk er historien Desperasjon i Sandman : Evige Netter og denne er igjen designet av McKean. Det en blir forbauset over er hvilken glimrende forfatter McKean er. Hvorvidt han var en flittig elev av Gaiman vites ikke, men hans tekster står nesten perfekt til bildene han skaper. Etter å ha lest disse historiene skjønner jeg ikke bæret og har ikke følt meg så bra på lenge. Dette er en tegneserie som bare må oppleves.