The book of love is long and boring. No one can lift the damn thing. 
(The book of love fra albumet 69 Love Songs, Magnetic Fields) 
Overbevisende kjærlighetshistorier er ikke noe en veldig ofte kommer over i mainstream tegneseriesammenheng. Det er flust med utrolig tålmodige kvinner, som for eksempel Sala Palmer, Mary Jane Watson og Lois Lane. Nå har vel alle tre av disse blitt gift med sine utkårede, det faktum at det i gjennomsnitt tok minimum 40 år sier vel det meste. I ettertid opphørte de ekteskapelige båndene mellom Mary Jane og Peter Parker fordi forlaget mente at leserne av Spider-Man mente at en gift helt ikke var noe disse kunne relatere til. Noen som har vært gift i flere tiår er Sue og Reed Richards, men dette er et ekteskap som ikke kan sies å ha vært verken alminnelig eller problemfritt. Bare for å ha nevnt det så er det ikke slik at jeg anser ekteskap/partnerskap som den endelige manifestasjonen på menneskelig lykke, men nå er det jo en del som ser dette som en nødvendighet. 
Tegneserier med hovedvekt på romantikk var en kombinasjon som lot vente på seg. Det var først i 1947 at Joe Simon og Jack Kirby lot seg inspirere av magasiner med sanne romantiske bekjennelser, som på denne tiden akkurat var begynt utgitt, og skapte tegneserien Young Romance. Simon og Kirby hadde tidligere skapt figuren Captain America tilbake i 1940. Serien ble en kjempesuksess hvor opplaget overskred en million eksemplarer i måneden. Litt senere kom det en tittel til, Young Love, som solgte nesten tilsvarende. Plutselig var det slik at alle forlagene skulle ha sine egne titler og med begynnelsen av 50-årene dalte leserinteressen og opplagstallene. Jack Kirby hadde for lengst gått over til andre serier og med det å befeste sin posisjon som The King of Comics. 
Stavanger forlaget Se-bladene har jeg nevnt ved flere anledninger i denne bloggen. I 1969 startet de med utgivelsene av to nye hefter. Disse var Tuppen og Lillemor oppkalt etter hovedpersonene i en sang skrevet av amerikanerne Philip Wingate og Henry W Petrie i 1894 og oversatt til norsk av Wilhelm Dybwad. Den mest kjente versjonen er vel Wenche Myhres fra 1968. Dette var oppskriftsmessige historier hvor, på tross av motgang, allting endte lykkelig. Utgitt i A6 format og i svarthvitt var det hovedsakelig spanske tegnere og manusforfattere som stod for innholdet. De som er interessert i å få et innblikk i hvordan disse ble produsert bør lese De Profesjonelle av Carlos Gimenez(nevnt tidligere). 
Til slutt en litt annerledes historie i denne sammenhengen. I 1995 ga Vertigo ut det som skulle bli en ny serie av enkeltstående hefter kalt Vertigo Voices. Det kom bare fire hefter i denne serien. To var skrevet av Peter Milligan, The Eaters(tegnet av Dean Ormston) og Face(tegnet av Duncan Fegredo), Jamie Delano skrev Tainted(tegnet av Al Davison) og Grant Morrison og Philip Bond kom med historien Kill Your Boyfriend. 
Den siste historien er en smule annerledes romantisk fortelling. Hovedpersonen er en ung skoleflink pike som oppdager at hun er ferd med å kjede seg i hjel et eller annet sted i det britiske forstadshelvetet. Hun treffer en ung, vakker og farlig mann som overtaler henne til å drepe kjæresten. Dermed tar han henne med på en ferd som har klare likhetstrekk med både Terence Malick`s Badlands(1973) og Oliver Stone`s Natural Born Killers(1994) filmer. Ferden foregår i en dobbeltdekker buss og vår heltinne rekker å eksperimentere med både narkotika og sex og mikser det hele med en solid dose vold. Ferden ender i Storbritannias svar på Las Vegas, Blackpool, og en heller uventet slutt. Denne mørke satiren m.h.t. britisk ungdomskultur har vist seg veldig populær og blitt utgitt ikke mindre enn to ganger etter førsteutgivelsen. Philip Bond`s tegninger(med hjelp av D`Israeli) er som skapt for historien og akkurat denne historien kan vel være med på å motbevise sitatet som står øverst i dette innlegget.
(The book of love fra albumet 69 Love Songs, Magnetic Fields) Overbevisende kjærlighetshistorier er ikke noe en veldig ofte kommer over i mainstream tegneseriesammenheng. Det er flust med utrolig tålmodige kvinner, som for eksempel Sala Palmer, Mary Jane Watson og Lois Lane. Nå har vel alle tre av disse blitt gift med sine utkårede, det faktum at det i gjennomsnitt tok minimum 40 år sier vel det meste. I ettertid opphørte de ekteskapelige båndene mellom Mary Jane og Peter Parker fordi forlaget mente at leserne av Spider-Man mente at en gift helt ikke var noe disse kunne relatere til. Noen som har vært gift i flere tiår er Sue og Reed Richards, men dette er et ekteskap som ikke kan sies å ha vært verken alminnelig eller problemfritt. Bare for å ha nevnt det så er det ikke slik at jeg anser ekteskap/partnerskap som den endelige manifestasjonen på menneskelig lykke, men nå er det jo en del som ser dette som en nødvendighet. Tegneserier med hovedvekt på romantikk var en kombinasjon som lot vente på seg. Det var først i 1947 at Joe Simon og Jack Kirby lot seg inspirere av magasiner med sanne romantiske bekjennelser, som på denne tiden akkurat var begynt utgitt, og skapte tegneserien Young Romance. Simon og Kirby hadde tidligere skapt figuren Captain America tilbake i 1940. Serien ble en kjempesuksess hvor opplaget overskred en million eksemplarer i måneden. Litt senere kom det en tittel til, Young Love, som solgte nesten tilsvarende. Plutselig var det slik at alle forlagene skulle ha sine egne titler og med begynnelsen av 50-årene dalte leserinteressen og opplagstallene. Jack Kirby hadde for lengst gått over til andre serier og med det å befeste sin posisjon som The King of Comics. Stavanger forlaget Se-bladene har jeg nevnt ved flere anledninger i denne bloggen. I 1969 startet de med utgivelsene av to nye hefter. Disse var Tuppen og Lillemor oppkalt etter hovedpersonene i en sang skrevet av amerikanerne Philip Wingate og Henry W Petrie i 1894 og oversatt til norsk av Wilhelm Dybwad. Den mest kjente versjonen er vel Wenche Myhres fra 1968. Dette var oppskriftsmessige historier hvor, på tross av motgang, allting endte lykkelig. Utgitt i A6 format og i svarthvitt var det hovedsakelig spanske tegnere og manusforfattere som stod for innholdet. De som er interessert i å få et innblikk i hvordan disse ble produsert bør lese De Profesjonelle av Carlos Gimenez(nevnt tidligere). Til slutt en litt annerledes historie i denne sammenhengen. I 1995 ga Vertigo ut det som skulle bli en ny serie av enkeltstående hefter kalt Vertigo Voices. Det kom bare fire hefter i denne serien. To var skrevet av Peter Milligan, The Eaters(tegnet av Dean Ormston) og Face(tegnet av Duncan Fegredo), Jamie Delano skrev Tainted(tegnet av Al Davison) og Grant Morrison og Philip Bond kom med historien Kill Your Boyfriend. Den siste historien er en smule annerledes romantisk fortelling. Hovedpersonen er en ung skoleflink pike som oppdager at hun er ferd med å kjede seg i hjel et eller annet sted i det britiske forstadshelvetet. Hun treffer en ung, vakker og farlig mann som overtaler henne til å drepe kjæresten. Dermed tar han henne med på en ferd som har klare likhetstrekk med både Terence Malick`s Badlands(1973) og Oliver Stone`s Natural Born Killers(1994) filmer. Ferden foregår i en dobbeltdekker buss og vår heltinne rekker å eksperimentere med både narkotika og sex og mikser det hele med en solid dose vold. Ferden ender i Storbritannias svar på Las Vegas, Blackpool, og en heller uventet slutt. Denne mørke satiren m.h.t. britisk ungdomskultur har vist seg veldig populær og blitt utgitt ikke mindre enn to ganger etter førsteutgivelsen. Philip Bond`s tegninger(med hjelp av D`Israeli) er som skapt for historien og akkurat denne historien kan vel være med på å motbevise sitatet som står øverst i dette innlegget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar