Flukt til virkeligheten

Kor e alle helter hen sang Jan Eggum og svaret på det renner meg ikke umiddelbart i hu. Det store flertallet, skulle en tro, befinner seg et eller annet sted ute i den virkelige verden og av de en da har igjen er vel flertallet litt ujevnt fordelt hos Marvel og DC Comics. Det neste spørsmålet må da bli : Hva er en helt ? Definisjonen sier at det er person som er blitt berømt for stort mot el. store bedrifter eller modig og selvoppofrende hovedperson i film el. diktverk. Og med det begynner jeg å nærme meg det jeg hadde tenkt å skrive om i dette innlegget. Temaet blir da superhelter og vår virkelighet. Med fokus på når dette for første gang gjorde seg gjeldende i superheltserier, sent 60 og tidlig 70-tall. Og det faktum at sensurinstansen The Comics Code motsatte seg et hvert forsøk på å fjerne seg fra den eskapismen den hadde bestemt som mal. Stan Lee og Marvel var først ute av de to store med å ta for seg narkotikaproblematikken. Det er sent 60-tall og i Amazing Spider-Man må Harry Osborn gjennomgå en kokainoverdose før han haster videre til en LSD-overdose. Dette som følge av begynnende psykiske problemer som bare eskalerer etter dette. Det faktum at en nevner psykiske problemer hos unge mennesker er vel i ettertid viktigere enn denne lite overbevisende overdosen av hallusinogener Harry blir utsatt for.
Nesten 15 år senere skriver Frank Miller en Daredevil historie hvor englestøv/PCP blir brukt av skolebarn. Skremsel mer enn nyttig informasjon og for meg når jeg leste det i 1986 på norsk, totalt meningsløst. DC derimot var på denne tiden tvunget til å tenke nytt og ta sjanser etter å ha brukt 60-årene på å tape markedsandeler til Marvel. De innså at den eneste løsningen lå i fornyelse av titlene og ikke minst heltene i dem. Og så var det dette med å gå inn i sin tid. Og de som fikk i oppgave å foreta det største spranget inn i samtidsproblematikken var Green Lantern (Grønne Lykt) og Green Arrow(Grønne Pil). Disse historiene ble siden utgitt på norsk i bladet Gigant 1979-80 og ble utgitt i USA i 1970-71 fra nr. 76 til og med 86. Forfatteren av disse historiene var Denny O`Neil (redaktør og en av de største Batman forfatterne gjennom tiden m.m.), hovedtegneren var, den nå mytiske, Neal Adams og rentegneren var Dick Giordano(nesten like mytisk og senere sjefsredaktør hos DC).Hva handlet så disse få heftene om ? Det var ingenting å si på ambisjonsnivået hos tegneserieskaperne. Våre to helter blir sendt ut på en utvidet road trip (Grønne Pil er den radikale og Grønne Lykt ennå med en tro på systemet) og i løpet av denne blir de konfrontert med så ulike problemstillinger som rasediskriminering, urinnvåneres rettigheter, forurensing, falske profeter, myndigheters maktmisbruk, corporate crime og overbefolknings problematikken( i en tid hvor verdens befolkning ennå ikke hadde nådd 4 milliarder og hvor boken Make Room ! Make Room ! av Harry Harrison ennå ikke hadde blitt filmen Soylent Green(73)). Det som virkelig gjorde disse historiene bemerkelsesverdige var hvor Speedy (Grønne Pils myndling og superheltlærling. Anbefaler igjen Rick Veitch`s Bratpack) får en sentral rolle. Speedy kan vel i ettertid sies å være et navn som gir visse assosiasjoner, men denne Speedy har gått hen og blitt hekta på heroin. Vi snakker om USA i 1971, eller 1980 i Norge, og begrunnelsen Speedy gir for å forklare misbruket sitt er mange år forut for hva som senere ble det aksepterte. Det påvirket i hvert fall meg dit hen at jeg senere muligens fikk et mer nyansert syn enn det som har vært gjengs i den pågående miseren som er norsk narkotikapolitikk. Og det var ingen ulempe at disse heftene utgjør kanskje det beste Neal Adams noensinne har gjort. Så tilbake til begynnelsen. Hvor er alle heltene henne. Vel, noen av dem er i historiebøkene.