Thermopylene revisited

Jeg har skrevet om Pat Mills og Kevin O`Neill`s serie, Marshal Law, tidligere. Det at den så dagens lys som en seks hefters miniserie hos Marvel`s imprint, Epic Comics, som igjen var ment for et mer modent publikum. Dette er USA og midten av åttiårene og kvisene har så vidt gjort seg gjeldende m.h.t. aldringen av amerikanske tegneserier og vi snakker her om de kommersielle seriene. Denne miniserien het Fear and Loahing, kom i 1987 og er senere blitt utgitt i samlet utgave av britiske Titan Books(lar seg ennå skaffe). Epic ga også ut det frittstående prestige format heftet(bedre papirkvalitet og med 48 sider i motsetning til det som var vanlig, nemlig 22 sider) Marshal Law Takes Manhatten i 1989. Det var Pat Mills og hans ekstreme forakt for ideen om superhelter(Nietzsches ideer som et negativt forbilde ?) som skapte denne figuren og O`Neill`s fantastiske tegninger ga ham liv. Det samme kan en si om O`Neill`s små kommentarer som er krydderet i nesten hver tegning. Kombinasjonen av disse to gjorde denne serien til noe helt utenom det vanlige. Det som ble helt klart var at det vanlige amerikanske tegneseriekjøpende publikummet var ikke klar for denne raljeringen med superheltkonseptet. Serien døde ikke med dette, men den var nødt il å komme tilbake til mer siviliserte strøk og derfor bli utgitt på det lille britiske Apocalypse Comics. Det neste forsøket på å slå igjennom på det amerikanske markedet var det Dark Horse Comics som kom opp med. Ikke helt sant, Epic utga den "fantastiske" crossoveren Marshal Law vs Pinhead- Law in Hell. For de som ikke husker det var Pinhead gjennomgangsfiguren i filmene, basert på en av de viktigste figurer i Clive Barker`s Books of Blood, men hvor filmene ble hetende Hellraiser. Den første var totalforbudt i Norge på åttitallet og den tiende i serien brukes nå for å få barnehagebarn til å huske at det er litt slemme menn der ute. Før og etter dette ga Dark Horse ut Super-Babylon og det to-hefters Secret Tribunal. Og så var det crossoveren med den aldri helt klart definerte The Mask. I 1997 kom det igjen to hefter og denne gangen møtte Marshal Law Erik Larsen`s Savage Dragon. Dette var første gangen Marshal Law ble presentert i svarthvitt og kombinert med historien ble det ikke minneverdig. Bare for å spole tilbake så var Marshal Law en sjelsettende tegneserieopplevelse. Den første historien jeg leste var "takes Manhattan" og det å lese Mills` psykologiske profiler av kjente Marvel figurer som Reed Richards og hans virkelige forhold til den helt usynlige kvinnen, mannen som var podet med edderkoppessens og seriens The Punisher. Etter å ha lest dette ble mitt forhold til ideen om superhelter radikalt forandret(Bare som en bisetning så har O`Neill prøvd å lage en tilsvarende serie på egenhånd og hvor en eller to episoder ble utgitt på Blackball Comics. Serien het forøvrig John Pain). En forglemmelse fra min side er å beskrive Marshal Law. Han er en superhelt hvis oppgave er å jakte på andre lovløse superhelter. Dette i en fremtidsverden ikke så langt unna vår egen. Her hvor disse lovløse superheltene var masseprodusert med det for øye at de skulle brukes, som det ultimate våpenet, i de utallige krigene som ble ukjempet. Marshal Law`s forakt for disse Rema 1000 versjonene av helter overgås bare av hans egen selvforakt. Ikledd en hver sadists festantrekk har han spandex, lærmaske m/glidelås, en SS offisers uniformshatt og et kledelig armbånd av piggtråd. Videre utstyrt med et våpenarsenal som får krigen i Afghanistan til å virke som en konflikt utkjempet med spretterter. Satire er alltid en balansekunst og Pat Mills behersker den bedre enn de aller fleste. Han har også tatt Marshal Law og gjort ham til romanfigur. Noe som er virkelig uvanlig siden det som oftest er motsatt. Det er, noe som gjelder enhver tegneserie som er blitt utgitt mer enn et par ganger, planer om både film og spill. Allikevel er det en skulle ønske at alle disse tegneseriene ennå var tilgjengelige for et tegneseriekjøpende publikum. Fordi det er urimelig vanskelig å finne de forskjellige samlingene på Amazon og når en ser hvor lang tid det tar å motta de en bestiller gjør ikke det det mer attraktivt å kjøpe dem.