Jeg og hesten min Prinsipp rir igjen

Siden jeg allerede hadde snublet meg frem til det punktet hvor jeg ble nødt til å hoppe i det sure eplet, er det likeså greit og bare fortsette med å hoppe videre. Og hvor endte dette ? Jo, med at jeg til slutt overvant min egen motvilje (les: moden trass) og leste Craig Thompson`s Blankets/Tepper. Det var mye som talte i mot det. Først og fremst betegnelsen grafisk roman, så var det en oppvekstskildring(har i grunnen snart lest min del av disse, både i tegneserie og ikke minst i vanlig romanform) og det at den er blitt hausset opp som et mesterverk av alle de kritikerne som ellers er travelt opptattt med å ignorere de fleste andre tegneserieutgivelsene. Og allikevel gikk jeg hen og leste denne klumpen av en tegneserie (591 sider i den norske utgaven) med et nogenlunde åpent sinn. Først av alt må jeg få lov å si at jeg hele i mitt liv har blitt forskånet fra å bli troende. Det kan virke som om gud og jeg har en gjensidig avtale om å ignorere hverandres mulige eksistens. Craig, hovedpersonen i Blankets, derimot er født inn i en dypt religiøs familie og med det har han en sterk gudstro. Faren fremstilles som autoritær og moren går nesten i ett med tegningenes bakgrunner. Av Craigs familiemedlemmer en blir kjent med er lillebroren Phil. Begge har flere stevnemøter med disse barnevaktene fra helvete, som synes alltid å dukke opp over alt og ikke bli skutt med en sløv øks fort nok! Ikke at det preger fortellingen, det nevnes nesten sånn i forbifarten. Craig er en outsider på skolen og blir selvfølgelig mobbet, for slik er jo det amerikanske skolevesenet at det kun består av bøller og ofre. Foreldrene som er livende redd for at han skal få en altfor stor forståelse av hvordan verden virkelig er sender Craig utelukkende på aktiviteter i regi av menigheten/trossamfunnet. Det er på en slik kristen skileir han møter Raina. De forelsker seg umiddelbart og det eneste problemet er at de bor i forskjellige delstater. De skilles, men brevveksler og til slutt får Craig overbevist sine foreldre om at kan få lov til å besøke Raina alene. Noe som virker i overkant naivt av begge parene med foreldre når en tenker på at Craig er i midten av tenårene og ikke lider av mangel på hormoner. Det er allikevel i løpet av disse fjorten dagene at Blankets blir noe mer enn bare nok en oppvekstskildring. Vi får møte Rainas litt annerledes familie og hennes to foreldre som er midt oppi en merkelig skilsmisse. Skildringen av forholdet mellom Raina og Craig er, i mangel av bedre ord, alldeles nydelig. Hvordan de med ungdommens hastverk skynder seg gjennom et helt forhold på disse få dagene og hvordan disse dagene alltid vil prege Craigs videre liv. Så hva synes jeg egentlig om Blankets ? Vel, den var bedre enn jeg fryktet og til tider like full av klisjeer som jeg hadde ventet. Fortellingen om Raina og Craig var vel det eneste som gjorde at jeg orket å lese ferdig, siden historien er altfor lang. Nå er det vel også slik at viss en er litt mindre kynisk enn meg så vil Blankets fremstå som en strålende tegneserie, men for meg havnet den litt under midten på treet. Og når en tenker på hvor høyt det treet er blitt er det langt ned til bånn.