Surmaget kritikk fra en som allerede har nok mage

Siden jeg lider av det, gullfisker i bolle forhåpentligvis også gjør og hvis ikke ville det vært avansert dyremishandling, manglende kortidshukommelse. I denne sammenhengen et litt utvidet begrep av dette, men like fullt et handicap. Hva var det jeg skrev for en 25-30 innlegg siden ? For de som har klart å lese denne bloggen over litt tid kommer vel denne innrømmelsen ikke som en bombe. Så med dette innlegget tenkte jeg å skrive om noen serier jeg selv har kjøpt og ikke lest. Grunnen til det er bl.a. en mer ”moden” form for trass. De fleste av disse utgivelsene har, på tross av dette, høstet priser og gode kritikker, både i utlandet og her hjemme. Førstemann ut er franskmannen David B (Pierre-Francois Beachard f. 1954) og hans Epileptisk. Den selvbiografiske oppvekstfortellingen og hvor broren som sliter med denne sykdommen kommer i fokus. Jeg vet ikke hva det er, men jeg har ikke kommet så langt som til å åpne den en gang. David B er en de store franske tegneserieskaperne de siste 30 årene. Det tok han fra 1996 til 2003 å fullføre de seks albumene. Det er jo helt klart bra, men jeg klarer ikke annet enn å forholde meg likegyldig til hele serien og dette sier selvfølgelig mer om meg enn om kvaliteten på serien. Blankets kom ut i 2003 og var skrevet og tegnet av amerikaneren Craig Thompson. Denne grafiske romanen har mottatt et utall av priser og blitt gitt det, kanskje største, komplimentet med å bli utgitt på norsk. Det har forøvrig alle de jeg nevner i dette innlegget. Historien i Blankets er også av den selvbiografiske sorten. Thompson forteller om sin egen oppvekst i familie med Evangelisk Lutherske tilbøyeligheter. Time magazine har kåret denne til en av de beste grafiske romanene gjennom tidene. Og for min del stemmer sikkert det, men jeg finner fremdeles ingen grunn til å plukke den ut av hylla. Siste tegneserieroman er Charles Burns og hans Black Hole/Sort Hull. Opprinnelig gitt ut i 12 hefter i perioden 1995-2005 og så i samlet utgave i 2005. Den kom på norsk i 2006. Igjen en oppveksthistorie (ikke så mye selvbiografisk denne gangen) om en gruppe ungdommer i 70-årenes Seattle og hvordan de rammes av en mystisk og skadelig kjønnssykdom. Fantastisk tegnet i svart-hvitt og, for min del, totalt likegyldig historie. Det siste kan jeg si fordi jeg har lest denne. Igjen har lovordene haglet og den eneste konklusjonen jeg kan trekke er at uttrykket grafiske romaner brukt i denne sammenhengen gir meg neller.