Hvordan jeg blev så flink

Tittelen på dette innlegget er hentet fra en essaysamling av den norske filosofen Peter Wessel Zapfe (1899-1990) og er vel ment litt ironisk fra min side. Det jeg hadde tenkt å skrive om var hvorfor jeg ble så glad i å lese. Den viktigste grunnen til dette var vel ble lært å lese bøker og at jeg var heldig nok til å begynne å lese tegneserier. På denne tiden, og her snakker en om tegneserier ennå på steintavler, var alle pedagoger enige om at tegneserier forsøplet og forsimplet de små håpefulle og ødela enhver form for leselyst. Det kan godt være, men det skjedde ikke med meg og flere andre jeg vet om. Snarere endte jeg opp med å lese enda mer bøker. Selv om Donald Duck & co siden sent 70-tall bare har blitt dårligere (skjønt jeg har likt noen av de tidlige italienske seriene i Donald Pocket og Fantonald synes jeg til tider er ganske festlig) så var det her det hele startet. Og det som kjennetegner Donald bladet er at de alltid har dugandes oversettere. Fra den første, lærerinnen Helene C Kløvstad, i 1948 og fremover. Disse oversetterne har utvidet ordforrådet til generasjoner de siste 62 årene. To uttrykk står spikret fast hos meg og det er saft suse og når en er ekstra sint, eplesaft suse. En annen ting er fra en spørrekonkurranse i en historie og hvor spørsmålet lyder : Hvilken farge hadde Napoleons hvite hest ? Det er sikkert tredve år siden jeg leste det siste og jeg ler av det ennå. Det hører også med at flere av disse oversetterne har mottatt priser og skamros fra bl.a. Finn Erik Vinje og Norsk Språkråd. Et år senere begynte jeg å lese det som kanskje har påvirket meg mest språklig. Asterix er en serie jeg har nevnt flere ganger tidligere, men i denne sammenhengen kommer jeg ikke utenom. Det første albumet jeg kjøpte var nr. 14 Brann i Rosenes Leir og kostet kr. 5,75 og som var 75 øre mer enn ukelønnen min. Som sannsynligvis kan sies å være starten på mine senere gjeldsproblemer. Den som hadde oversatt dette, jeg finner ikke annet enn at hun har oversatt de fire første på nettet, var en av Norges morsomste kvinner de siste 30 årene. Som programleder i Hallo i uken, en glimrende kåsør og forfatter. Min favorittbok av henne er boken En annen Historie. Her forteller hun kirkehistorien fra et kvinnesynspunkt. Alvor blandet med det hylende morsomme. Else Michelet gjorde med sine oversettelser en genial serie, om mulig, enda bedre. Ved å fornorske den franske originalteksten forbedret hun min og andres leseopplevelse et utall ganger. Og det hele ble enda bedre med gjentatte lesninger. Da ender dette innlegget her også får jeg se om jeg kommer opp med en fortsettelse og mulig konklusjon senere.