Tegnere jeg liker å mislike og allikevel har lest altfor mye av (2)

Fortsettelsen på sagaen om John Byrne begynner med et hopp tilbake til 1980. Da gjorde Byrne seg bemerket hos DC Comics for første gang med den trehefters miniserien The Untold Legends of Batman. Skrevet av Len Wein (sammen med Berni Wrightson skaperen av Swamp Thing og som introduserte Wolverine i Hulk nr. 180, 1974) og også tegnet av Jim Aparo (frem til midten av 80-tallet en av verdens desidert beste tegnere). Så var det relanseringen av Superman i 1986, noe jeg har nevnt tidligere i et innlegg eller to. Og det er her det begynner å galt for Byrne, i mine øyne. Jeg og mange med meg hadde enorme forhåpninger til at Byrne skulle gjenskape en Superman som igjen var verdt å lese. Og det var det jo for så vidt, men det var noe essensielt som manglet. Hvor Frank Miller`s The Return of the Dark Knight og Batman : Year One definitivt omskapte Batman til noe veldig mye bedre, tok det et par år og Superman titlene var tilbake i såpeoperasporet. Om det var derfor vet jeg ikke, men i 1989 forlot Byrne DC og vendte tilbake til Marvel. Her ble han ikke behandlet som den fortapte sønn, men fikk vel mye av den samme behandlingen som, hans store idol, Jack Kirby hadde fått når han hadde gjort det samme ca. 15 år tidligere. Byrne fikk skrive b-liste serier som West Coast Avengers, Namor-The Submariner, Iron Man og skrev og tegnet The Sensational She-Hulk. Og nedturen var for alvor begynt. I begynnelsen av 90-årene gikk Frank Miller, Mike Mignola, Art Adams, John Byrne og senere Michael Allred sammen om å starte imprinten Legend og siden Dark Horse allerede ga ut deres serier var det naturlig å fortsette samarbeidet. Alle rettighetene til disse var eid av skaperne. Sin City og Hellboy er vel i ettertid de mest kjente av disse seriene. Byrne lot Hellboy gjøre sin første opptreden i Next Men nr. 21, 1993 og var medforfatter på den første miniserien, Hellboy : Seed of Destruction, året etter. Med Dark Horse / Legend tok Byrne den helt ut og lanserte Danger Limited / Liberty Torch (hans versjon av Fantastic 4), Babe 1 og 2 (She-hulk) og Next Men. Sistnevnte var et forsøk på å lage en mørkere og mer realistisk versjon av X-Men. Hans forsøk på å lage noe i samme sjanger som Alan Moore`s Watchmen. Salget uteble og igjen var Byrne på flyttefot. Han skrev og tegnet Wonder Woman i flere år(1995-8). Han laget den tretten hefters maxiserien Spider-Man : Chapter One. Her var det en nokså uinteressant gjenfortelling av hvordan Peter Parker ble Spider-Man og de første eventyrene. Utgitt på norsk i Spider-Man 1997-8. Og han skrev og tegnet X-Men : The Hidden Years fra 1999 til 2001, hvor serien gikk inn etter 22 hefter. Han jobber nå vekselvis for Marvel og DC, er utrolig produktiv og alt han nå gjør ser helt likt ut. Og det har endt opp med å bli såååå kjedelig. Ansikter har aldri vært Byrne`s sterkeste side som tegner, men når du ikke tar deg bryet med å tegne mer enn to typer kvinneansikter og den eneste måten å se forskjell på dem er hårfargen, vitner det om at kvantiteten har gått utover kvaliteten. Allikevel er det ikke å komme unna at opp gjennom årene har jeg lest veldig mange serier av Byrne og likt en stor del av dem.

Neste gang : Ron Smith