Reiser uten ankomst og avreise

Så var det igjen på sin plass å skrive om tegneserier jeg liker uforbeholdent, nesten. Bare for å vise at jeg har gjort mer enn å skrive denne bloggen, må jeg få lov å nevne at jeg i 2008 var så heldig å treffe og intervjue den kanadiske tegneserieskaperen Guy Delisle. Dette var et av arrangementene under den årlige litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger. Å møte personen Delisle var faktisk kjekkere enn å lese seriene hans. Og det sier ikke lite. Delisle er fra Quebec og er født i 1966 (som synes å ha vært et godt år ?). Som en del av den fransktalende minoriteten i Canada, og med en utdannelse innen kunstfag, tok han i tjueårene motsatt vei over dammen og endte opp med å jobbe med animasjon i Frankrike. Hans store gjennombrudd som tegneserieskaper ble tegneseriereisehåndboken Shenzhen (utgitt i Frankrike i 2000). Shenzhen er en av de kinesiske økonomiske frisonene rett nord for Hong Kong. I boken forteller han nøkternt om dagliglivet, omgivelsene, menneskene han møter og områdets historie. Og hvordan han, som en fra vesten, klarer å tilpasse seg dette. Det hele er tegnet i en skisseaktig og meget effektiv tegnestil. Bok nr. 2 i denne serien av reisedagbøker kommer på fransk i 2003 og har tittelen Pyongyang (kom på norsk i Aschehougs serie med litt annerledes reisehåndbøker, Spor, i 2008) . Her har han, som i første bok, fått i oppdrag å ha overoppsyn med produksjonen av en tegnefilmserie basert på en eller annen fransk/belgisk albumserie. Det som gjør denne boken enda bedre enn den første er at Delisle, istedenfor å vise sin moralske indignasjon m.h.t. diktaturet og vanstyret i Nord-Korea, velger å fortelle sin historie nogenlunde nøytralt og objektivt. Ved å gjøre det på denne måten klarer han ennå bedre å vise den kollektive galskapen ledelsen i landet har blitt enige om å gjennomføre. Hans forsøk på å komme i kontakt med enkelt individer strander p.g.a. disses redsel for å miste privilegier, det hemmelige politiet og trusselen om langvarige opphold i de statlige feriekoloniene. Og som i alle kommunistiske paradis får han vist at noen dyr er mer like enn andre. I dette tilfellet hvor partiledelsen bor i gated communities med tungt bevæpnede vakter. For så å bli kjørt rundt i de nesten bilfrie gatene i byen med luksusbiler med sotfargede vinduer. Han forteller også historier om de få andre vestlige besøkende i byen og de privilegiene som tilfaller dem og om de nokså omfattende ulempene det medfører å besøke denne turistfellen. I den tredje, og foreløpig siste, boken reiser han, hans kone(som er lege i Leger uten grenser) og deres ett år gamle sønn til enda et av disse virkelig attraktive turistmålene. Burma Chronicles(2007) forteller om oppholdet i militærjunta styrte Myanmar. Her starter han med å fortelle historien på samme måte som i de to foregående bøkene, men denne gangen kommer hans sympatier i veien for ham. Som leser druknes en i fakta om hvordan landets ledelse vanskjøtter landet og etter beste evne prøver å grabbe til seg mest mulig av landets ressurser, på bekostning av en av verdens fattigste befolkninger. Det at Delisle lar det subjektive ta overhånd er vel ikke noe negativt, snarere forståelig, men det blir til tider i overkant belærende og dermed mindre interessant for leseren. Allikevel er disse tre bøkene nyskapende og, ikke minst, informativ og underholdende lesning. Og selv om jeg har noen innvendinger m.h.t. Burma Chronicles bør ikke det være grunn nok til ikke å lese denne. Delisle har også laget andre serier, men de blir i denne sammenhengen mer perifere. Oppsummert : Disse tre bøkene står i forhold til personen Delisle`s og en som tegneserieentusiast bør være overlykkelig for det faktum !