Nå skal jeg ikke ta for meg hele serien her, men bare litt fra de 12 første heftene jeg rakk å kjøpe mens serien ennå kom ut på Helix (hvis jeg husker riktig er det det samme antallet som er utgitt på norsk av Bladkompaniet i Inferno). Fremtidsoptimisme forutsetter at alt må bli bedre. Derfor er seriens hovedperson Spider Jerusalem en mer ekstrem og forbedret(?) utgave vår Hunter S Thompson (1937-2005). Faktisk har Jerusalem mer til felles med Uncle Duke i Gary Trudeau`s stripe Doonesbury. Spesielt m.h.t. begges tro på et bedre liv ved hjelp av ymse kjemiske tilsetninger er sterkere enn originalens og det at Duke i utgangspunktet var ment å være en parodi av Thompson. Dette hadde jeg funnet ut av før jeg leste det på wikipedia.org og det gjelder også referansen til Moore. 
Vi befinner oss meget langt inn i fremtiden(aldri klart angitt, men sannsynligvis i det 23. århundre) og møter vår hovedperson etter at denne har trukket seg tilbake og levd en selvpålagt eneboertilværelse i 5 år. Uflidd og skjeggete likner han til forveksling på Alan Moore. Nødvendighet tvinger ham ned fra fjellet og til storbyen og det faktum at landlivet aldri helt var hans greie. Tilbake til storbyen som er nær uendelig forskjellig fra de vi kjenner. Det er bare på overflaten og under fernisset finner en de samme negative kvalitetene som har styrt menneskeheten siden laaaangt tilbake. Det at vi har fått kontakt med andre sivilisasjoner har hjulpet lite. Jerusalem går tilbake til jobben som journalist og også her har han en del uortodokse fremgangsmåter. Han plukker opp en røykende katt med to fjes og tre øyne som kjæledyr. En tidligere stripper, Channon Yarrow, blir hans første personlige assistent og senere også rikmannsdatteren Yelena Rossini. Disse to får siden tilnavnet The Filthy Assistants. 
Så var det dette med den Castle episoden. I hefte nr. 8 med tittelen Another Cold Morning forteller Ellis hva som virkelig kommer til å skje med alle disse nedfryste menneskene. En våkner opp og vet at alle ens nærmeste er døde. De som vekker en bryr seg ikke og hvorfor skulle de etter så lang tid. En går ut av bygningen og ordet fremtidskultursjokk er ikke dekkende. Uten midler til å klare seg må en søke ly i herberger og bli en av de usynlige hjemløse. Hvis det ikke er noe å ønske seg så vet ikke jeg. 
Nå virker det vel som om jeg fremstiller Transmetropolitan som en alvorlig og seriøs serie, og det er den da også til tider, men ellers er den gjennomsyret av en type humor som får svarte hull til å blekne. Jerusalem`s raljeringer om det meste er stor underholdning og Ellis får vist hvilken storartet forfatter han er og at han har meget bestemte meninger om det meste. Robertson derimot har aldri vært en av favorittene mine, men han gjør en framifrå jobb her (og han er ikke mye dårligere i hans og Garth Ennis` The Boys). Hele seriens 60 hefter er samlet i 10 bøker og biblioteket skal ha dem alle. Selv skal jeg før eller siden få lest de 8 siste. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar