Siden dette ble skrevet på lørdag og jeg hadde allerede forsovet meg til jobb, må det være lov å skrive om noe som gjør en i bedre humør.
Tilbake i 1986 var jeg offisielt blitt voksen og var nede i en av de bølgedalene jeg har hatt med hensyn til tegneserieinteresse. Vet ikke helt hva det kom av, men det kan være at jeg var litt distrahert av min økende interesse for horer, hasj og gammaldans (eller noe som lignet). Så kom 1987 og det hele ble totalt forandret. Da kom første del av Frank Miller`s The Dark Knight Returns på norsk og denne hadde blitt utgitt i USA året før. Og ingenting forble som det var.
Her møter en Bruce Wayne i midten av femtiårene. Hans karriere som Batman er et tilbakelagt stadium og han famler etter noe annet som kan gi livet mening. Han lykkes ikke med annet enn å oppvise hvordan en suicidal mann bør oppføre seg. Begrunnelsen for å trekke seg tilbake skulle visstnok ha vært drapet på den andre Robin, Jason Todd, 10 år tidligere. Dette kan en lese om i Jim Starlin og Jim Aparo`s Death in the Family (det er ikke veldig om å gjøre, siden jeg mener at dette er en av de dårligste Batman utgivelsene jeg noensinne har lest).
I Batman`s fravær har det gått fra vondt til verre i Gotham City. Ungdomsbander herjer og de «vanlige» kriminelle har gode tider. Det å være superhelt/vigilante er blitt forbudt, med unntak av Superman som myndighetene bare har beordret til å opptre i det skjulte. Politimester Jim Gordon har vært nødt til å takke ja til å pensjonere seg og The Joker har vært katatonisk siden vår helt forsvant (ikke at det siste nødvendigvis var en ulempe). Et lyspunkt er at Harvey Dent a.k.a. Two-Face slippes ut av Arkham Asylum. Rehabilitert og med sitt opprinnelige utseende. Så er det noe som går galt. Forbrytelser blir begått og hvor de har Two-Face`s kjennemerke. Bruce Wayne har da allerede gitt etter og ikledd seg drakten på nytt. For heller å satse livet på igjen å gjøre noe verdt å dø for.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar