Hvor ofte er et menneske gitt å se Lyset ? I religiøs sammenheng er vel en gang ofte nok. Når det kommer til tegneserier må det være snakk om et høyere antall. Bare det å bli gitt muligheten til å lese de åtte samlingene av antologien Flight var jo strålende. Redaktøren av denne var Kazu Kibuishi og nå er jeg blitt gitt å lese hans nye serie Amulet. Vel, noen er definitivt mer velsignet enn andre. En serie ment for et yngre publikum, men er en blitt så gammel at en ikke finner denne underholdende kan en like gjerne finne hvilket gamlehjem en skal tilbringe resten av livet på. Jeff Smith (Bone) har sagt at de fem første, nei tre sidene er nok til at en blir hekta. Og han har helt rett. Skal en sammenligne med noe så må det være at dette er tegneserienes svar på Hayao Miyazakis filmer.
Og som hos Miyazaki er hovedpersonen en ung pike, Emily. Historien starter med at hun og foreldrene er ute og kjører bil. De kommer ut for en ulykke og faren omkommer. Så hopper historien fremover et stykke tid og Emily, lillebroren hennes Navin og moren skal flytte inn Emilys oldefars hus. Et kråkeslott som ligger øde til i skogkanten og hvor eieren forsvant på mystisk vis år tidligere. Huset trenger rengjøring og i løpet av den kommer Emily over en amulett som skal vise seg å ha spesielle egenskaper.
I løpet av den første natten i huset skal moren undersøke lyder fra kjelleren og blir fortært (ikke fordøyd) og bortført av et meget spesielt monster. Emily og broren følger etter det og amuletten har nå begynt å gi henne råd. De kommer til det som best kan kalles et parallelt univers til vårt. Hvor vitenskap og magi begge rår. Her finner de forbundsfeller og får en klarere forståelse av hvem det er de kjemper mot. Dette er litt av hva som skjer i Amulet: The Stonekeeper. Og det synes som om det blir enda bedre……
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar