Brødrene Lumieres etterkommere versus Jack Kirby`s

Om det er meg som feiler noe eller om det er slik at jeg, og noen få andre, har rett vet jeg ikke helt. Ikke når det kommer til de avgjørende tingene her i livet, men med hensyn til filmatiseringer av tegneserier. Og da i særdeleshet superheltserier.

Ikke den flinkeste i klassen, men rasende dyktig for det (2)

Tim Sale har samarbeidet med forfatteren Jeph Loeb i en årrekke. Noe av det første de gjorde sammen var tre Batman: Legends of the Dark Knight Halloween Specials. Det kom et hefte hvert år og kom i perioden 1993-95. Her møter Batman henholdsvis Scarecrow, The Mad Hatter (den definitive versjonen av ham finner en i Gaiman/McKean`s Black Orchid) og The Joker har en kort opptreden. Titlene på disse tre er Choices, Madness og Ghosts. Jeg har to av dem og har lest det tredje og må si at det er noe uforløst med disse historiene. De er forøvrig samlet i Batman: Haunted Knight og den finnes ennå på biblioteket.

Så i 1996 kom den tretten hefters maxi-serien Batman: The Long Halloween og en aner en viss tendens. Historien fortsetter der hvor Miller/Mazzucchelli`s Year One sluttet. Og som vist med The Joker`s kort på slutten av denne så er det i The Long Halloween at superskurkene dukker opp. Harvey Dent er ennå statsadvokat (så lenge det varer) og det dukker opp en morder som bare dreper på ferie- eller høytidsdager, derav navnet The Holiday Killer. Denne historien er også mye bedre enn de tidligere Halloween historiene. Mordmysteriet har ikke bare en tvist, men flere. Serien var en så stor suksess at de gjentar den i 1999-2000 med den fjorten hefters serien Batman: Dark Victory.

Det av samarbeidet deres om er kommet på norsk er Superman For All Seasons. Her følger vi en meget ung Supermann gjennom årets fire årstider. Denne fortellingen er for meg den av deres samarbeid som egentlig ikke fenger. Historien er ikke nødvendigvis fylt med klisjeer, men det ville ikke vært plass til særlig mange flere. Og Sale`s tegninger synes å mangle noe der han ivrer etter å vise sin beundring for Norman Rockwell. Det hele er ikke dårlig, men dette er en serie jeg ikke har noe hastverk med å få lest igjen.

Hos Marvel har de gjort Wolverine & Gambit: Victims og siden jeg ikke har lest denne har jeg ingenting å si. Så var det Spider-Man: Blue, Daredevil: Yellow, Captain America: White og Hulk: Gray. Alle disse seriene tar for seg superheltene i starten av deres respektive karrierer og det er historier en hver leser av superheltserier har lest en del ganger før.

Loeb forsøker å gi det hele en vri og Sale lykkes å variere tegnestil fra serie til serie. Av disse har blå, gul og grå, som nylig ble utgitt her hjemme, kommet på norsk og disse anbefales. Og med Hulk var det igjen tegningene og ikke Doc Samson`s forsøk på å psykoanalysere Bruce Banner som gjorde den virkelig lesverdig. Og dette ble da en ufullstendig gjennomgang av tegneren Tim Sale`s karriere frem til nå.

Ikke den flinkeste i klassen, men rasende dyktig for det (1)

Siden det er søndag og jeg er på jobb tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om en tegner jeg har lest serier av lenge. Helt tilbake til 1987 når jeg fikk tak i de tre første albumutgivelsene av Thieves` World. Thieves` World er en fantasy-antologiserie/-univers skapt av Robert Lynn Asprin i 1978 og hvor han så inviterte en rekke kjente og ukjente forfattere til å skrive historier fra dette universet med tyver, trolldom, vakre kvinner, soldater og de som er til leie. Biblioteket har en av disse antologiene, First Blood, og det er tyvene og deres laug som ofte er hovedpersonene i historiene. Skamløs moro! Tegneseriene derimot bar preg av at Tim Sale (tegneren det er snakk om) her debuterte som profesjonell serietegner (han hadde tegnet Myth Adventures før dette, men den serien regnes nesten ikke, selv om den var basert på bøker av Asprin) og det i svarthvitt. Allikevel var han dyktig nok til at han ble en av mine favoritter og det har han for så vidt vært siden.

 Tim Sale ble født i Ithaca, New York i 1956. Selv om de færreste vet det var ham, så fikk han størst eksponering som tegneren av de seriesidene og coverne som dukket opp i tv-serien Heroes. Da var det jo millioner som så hva han hadde gjort. Opplagene på tegneserier i USA derimot har i de siste 10-15 årene sunket drastisk og de fleste utgivelsene har et opplag langt under 100 000. Nå har jeg nevnt serier tegnet av Sale tidligere: Billi 99, Grendel: Devil`s Reign, Legends of the Dark Knight: Blades, Daredevil: Yellow og Spider-Man: Blue. Noe jeg ikke har nevnt er The Misfits fra Shadow of the Bat nr. 7-9 og skrevet av Alan Grant. Her handler det om fire, ikke helt vellykkede, superskurker som går i forbund for å drepe Batman. Og som det er i slike tilfeller, de lykkes nesten.

Rundt 1995 erter han på seg Frank Miller. Dette fordi han sammen med Brandon Choi og Jim Lee har gitt ut serien Deathblow: Saints and Sinners på Image Comics. Deathhblow er kallenavnet til den tidligere Navy Sealen Michael Cray, som så fikk superkrefter, var medlem av et spesialteam (Team 7) og er akkurat så overmenneskelig muskuløs som Image sine helter måtte være på denne tiden. Jeg har samlingen hjemme, men kan ikke for mitt bare liv huske hva historien går ut på. Det som er spesielt med denne historien er hvor mye energi Sale (Lee tegnet også) på å kopiere Miller`s tegnestil fra Sin City. Og det ble ikke så verst når en ser bort fra at det var renhekla plagiat. Og med det var første del til endes.

Lite oppsamlingsheat

Dette innlegget er bare for å nevne noen serier jeg ikke ser hensikten å skrive et helt innlegg om. Ikke fordi det er altfor mye å utsette på kvaliteten, men ………… Den første serien ut er en samling av en 6-hefters. Jennifer Blood ble utgitt på Dynamite og forfatteren er Garth Ennis. Her er hovedperson den gifte tobarnsmoren Jen Fellows som på nattestid blir det kvinnelige motstykket til The Punisher. Dette etter å ha gitt mann og barn kakao iblandet akkurat nok valium. Hovedårsaken til disse nattlige ekskursjonene er familien på farssiden som hun er meget misfornøyd med. Dette er Ennis som repeterer Punisher-manusene han skrev og prøver å innbille leserne om at dette holder samme standard som Hitman. Noe det ikke gjør og allikevel skriver Ennis slik at selv denne blir verdt å lese.

Nå har jeg lest de åtte samlingene av antologien Flight, de fem utgitte bøkene i Kazu Kibuishi`s serie Amulet, antologien Flight: Explorer og nå Explorer: The Mystery Boxes. En skulle tro at jeg nå nærmer meg et metningspunkt. Vel, i Explorer er det syv historier og hvor det i hver enkelt dukker opp en eske med mer eller mindre mystisk innhold. Igjen en serie ment for de meeeeget yngre enn meg. Og jeg bryr meg ikke. Jeg lar sjarmere i senk av disse uhyre dyktig fortalte historiene. De to som gjorde størst inntrykk her var The Butter Thief av Rad Sechrist og Kibuishi`s The Escape Option.

I juli 2007 kom Mark Waid til forlaget Boom Studios. Her startet han en rekke serier. En av dem var Irredeemable og her gikk hovedpersonen, The Plutonian (dette universets supermann), fra å være Clark Kent til massemorder med millioner av ofre på sin plutselig manglende samvittighet. I Incorruptible derimot har superskurken Max Damage, som lenge var The Plutoninians argeste motstander, vært forsvunnet i månedsvis. Inntil han stanser en skuddveksling mellom politiet og hans tidligere gjengmedlemmer. Han hjelper sågar politiet med å arrestere disse. Videre kvitter han seg med alt som har med hans kriminelle fortid å gjøre. Utenom 16 år gamle Jailbait. I en verden hvor gud går amok har Damage valgt side og det vil bli skjebnesvangert. Serien gikk senere med nr. 30. Og med det var dette innlegget og avsluttet.

Når en slipper å gå på ski (4)

Jeg fikk lest en del denne påsken og to av de samlingene jeg fikk lest var bibliotekets nyinnkjøpte Fatale: Death Chases Me og Fatale: The Devil`s Business. Dette er Ed Brubaker og Sean Phillips` nye serie utgitt på Image Comics. De har tidligere samarbeidet på seriene Sleeper (5 bøker), den glimrende Criminal (6 bøker) og det som har blitt to bøker om Incognito (biblioteket har alle disse utenom den siste Incognito-samlingen). Brubaker har jeg nevnt tidligere og han er en ufattelig bra tegneserieforfatter og Phillips har utviklet en tegnestil som er helt særegent hans. Jeg har faktisk lest serier av Phillips i nokså mange år nå og det er en bemerkelsesverdig utvikling han har gjennomgått.

Hvis jeg skulle gjøre et forsøk på å beskrive Fatale ville det bli at Raymond Chandler inngår et samarbeid med Andrew Vacchs (Hard By, Another Chance to Get it Right) og disse to forfatterne inviterer H.P. Lovecraft med som medforfatter. Til sammen blir dette en okkult hardkokt krim. Handlingen starter i våre dager hvor Nicholas Lash er blitt gjort til bobestyrer for sin nylig avdøde gudfars dødsbo, kriminalforfatteren Dominic Raines, og i begravelsen til denne blir han kontaktet av en ung og meget vakker kvinne. Hun forteller ham at han er i fare og senere når hun overtaler ham til å flykte blir han alvorlig skadet i en bevisst påkjørsel fra en annen bil.

Etter måneder på sykehus vender han tilbake til sin onkels hus. Her går han gjennom bl.a. bilder og finner et av denne mystiske unge kvinnen. Problemet er bare at det er tatt i 50-årene. Dermed forflyttes også handlingen tilbake til dette tiåret og vi blir introdusert for den virkelige hovedpersonen, La femme Josephine. Og det er også nå det går fra å være en «vanlig» kriminalhistorie og heller bli noe helt annet. Siden dette er en ikke avsluttet serie vil en som leser sitte igjen med en rekke ubesvarte spørsmål og ikke altfor mange svar. Det skulle da også bare mangle! Det lille av handlingen jeg har nevnt utspiller seg i bok 1 og bok 2 kan jeg muligens komme tilbake til.

Hvorfor vet jeg ikke helt, men her er nok et innlegg om

Crossed er en serie om endetiden og hvor de av guds barn som har klart å overleve innser at ateistene hadde rett. Nå er det ikke slik i denne serien at de som ennå ikke har blitt infisert med dette viruset alle ville tilhørt den skaren av mennesker som enten ville blitt opprykket eller også gitt paradis her på jord. Forbausende mange av de karakterene en møter i Crossed var enten ødelagt før den inntraff eller så har de blitt skadet av katastrofens konsekvenser. Gjennomgangstemaet i disse historiene er flukten fra de infiserte, viljen til å overleve og at den sterkestes rett alltid gjelder.

Og i denne verdenen er det The Crossed som er de sterkeste. Serien er til tider motbydelig å lese og allikevel, for min del, nødvendig å ha lest. Som om det skulle være en renselse i å se hvor uhyrlige mennesker kan være mot hverandre når fernisset av sivilisasjon er strippet bort. Hvordan The Crossed ikke blir styrt av ondskap, men lever i en tilstand av et totalt fravær av sosial styring og lært sosialisering. En ekstrem og verdensomspennende versjon av William Golding`s roman Fluenes herre. Det er også andre problemstillinger som blir forsøkt belyst i disse seriene, men først og fremst er det en horror-serie.

I påsken fikk jeg lest Crossed volume 4 og som har samlet de ni første heftene i det som er blitt en månedlig serie med tittelen Crossed: Badlands. Til nå har det kommet 26 hefter og hvor Garth Ennis, Jamie Delano og David Lapham synes veksle på å skrive. I vol. 4 har Ennis skrevet de tre første heftene og Delano (bl.a. Hellblazer, 2020 Vision og Animal Man) resten. Ennis historie har mye til felles med den han skrev når han skapte Crossed-universet, men med unntak av at denne har ikke et forsøk på en happy ending. Delano`s historie har tittelen Homo Superior og vi følger den tidligere militære fangevokteren Steve (ikke en mann) og den tidligere småbarnspappaen Greg og deres flukt mot Florida og havet. Slutten her har en helt ny vri og virker alt annet enn ulogisk. Siden har jeg startet på Lapham`s Crossed: Psychopath og dette er vol. 3 i serien. Dermed skal jeg vel ikke skrive mer om Crossed (uvisst om det var skrevet med lyvekors).

Når en slipper å gå på ski (3)

Hvis det er noe jeg har skrevet sjeldent om i denne bloggen så må det være tyske serier, men det har hendt en gang tidligere. Fra oppveksten var det forskjellige westernserier som Sølvpilen (se kommentar) og Buffalo Bill. Greie frem til en var ti og så bare gyselige. Når en så var blitt eldre oppdaget en Matthias Schulteiss(det eneste av ham på norsk er en historie i antologien Muren faller utgitt i 1990). Og så leste jeg altfor lite av Ralph König og har ennå til gode å se noen av filmene han har skrevet manus til. Finner forøvrig ikke noe av ham utgitt på norsk. Da var danske og svenske utgivelser gode å ha og Schulteiss kom seg også inn på det amerikanske markedet.

Uli Oesterle derimot er like gammel som meg og bosatt i München. Der utspiller handlingen seg i den grafiske romanen Hector Umbra seg også. Hovedpersonen Umbra er en mann som ikke er altfor mange årene unna fra å bli kalt middelaldrende. Det blir vel aldri fortalt hva han egentlig driver med, men en del av tiden hans går med til klubb- og kneipebesøk. Serien starter med at hans beste venn dør av en overdose. Deretter blir en annen venn, DJ`en Osaka Best, bortført. Kidnappingen er første ledd i et komplott og hvor de som står bak er helt ukjente for de fleste av oss. Hvis de lykkes vil det derimot få store konsekvenser for menneskeheten.

Dette kan synes litt mørkt og Umbra får litt til felles med John Constantine, men Oesterle veier opp dette med en god porsjon humor, en ny vri på livet etter døden og en genuin menneskelig innsikt. Tegningene har noe røft Tintinsk over seg og fungerer upåklagelig. I det hele gir tegningene en lysten å dra til München umiddelbart. Og for å avslutte kan jeg bruke et av sitatene som står bak på boken og fra en person jeg her litt sansen for, Mike Mignola: Uli Oesterle is a Genius and a Fountain of Inspiration.

Når en slipper å gå på ski (2)

I forrige innlegg skrev jeg om en britisk antologi og dette innlegget er viet en britisk grafisk roman. Var jeg imponert av Nelson så er det med nesegrus beundring jeg skal omtale The Nao of Brown (utgitt i 2012) med. Serieskaperen er 42 år gamle Glyn Dillon. Han er den yngre broren til tegneren Steve Dillon (Hellblazer, Preacher, Punisher m.m.) og er forholdsvis ukjent her hjemme. I hjemlandet har han bidratt til titler som 2000 AD, Crisis og Deadline. For det amerikanske markedet har han bl.a. tegnet deler av Sandman nr. 62, seks nummer av Shade, the Changing Man og den syv hefters miniserien Egypt. Alle disse gitt ut på Vertigo og de to siste skrevet av Peter Milligan (nevnt i tidligere innlegg). Det at Egypt forsvant uten å bli lagt mer merke til er ganske sørgelig, fordi både tegner og forfatter skapte noe virkelig utenom det vanlige.

I Nao of Brown har Dillon benyttet seg av akvarellteknikker og ikke vanlige (?) teknikker. Resultatet er makeløst! Hovedpersonen i historien er den unge kvinnen Nao. Med en far som har reist hjem til Japan, mer alkoholisert enn når han oppholdt seg i England og en britisk mor er Nao allerede litt annerledes. Det er kanskje på tross av farsarven, men hun har en enorm viten om bl.a. japanske anime tv- serier og japanske leker. Dette er til god hjelp når hun jobber i bestevennens Steves butikk, som spesialiserer seg på akkurat dette. Et romantisk innslag blir introdusert når hun møter hvitevarereperatøren Gregory. Det hele høres kanskje litt idyllisk ut inntil en finner ut at Nao lider av en rekke tvangstanker.

Denne serien forteller om et alvorlig problem med en innlevelse og forståelse en sjelden finner andre steder. Hvordan det alvorlige er blandet i hop med en god porsjon humor av det underfundige slaget. Filosofiske betraktninger er brukt til å krydre det hele. Hvordan den meget eldre Dillon har klart å komme opp med en så troverdig skildring av hovedpersonen er bare så inn i granskauen imponerende. Og dette er en serie som så mange som mulig bør lese, om ikke for annet enn at sånn er det bare!!

Når en slipper å gå på ski (1)

Påsken er overstått og jeg har ikke spist en eneste Kvikk Lunch eller appelsin. Derimot har jeg fått lest nesten alle de seriene jeg hadde satt meg fore å lese denne høytiden. En av disse var antologien Nelson. Rob Davis (Judge Dredd m.m.) kom opp med ideen å samle en rekke britiske tegneserieskapere og fortelle denne historien. Medredaktør ble Woodrow Phoenix som for noen år siden kom med den smått geniale serien Rumble Strip. I alt ble det 54 serieskapere som sammen skulle fortelle historien til Nelson Baker. En historie for hvert år, en eller to til å fortelle den og det hele starter med fødselen i 1967 og ender i 2009.

Vår hovedperson er, tross navnet, en hun og er oppkalt etter puben hvor foreldrene unnfanget henne under biljardbordet. Hun er et i overkant kreativt barn og dette skaper problemer for henne tidlig i barneårene. Hun begynner da også i mer voksen alder innenfor yrker hvor det kreves dette ekstra kreative. Hennes aller beste venninne blir hun som vokser opp i et hjem hvor Jehova og vitnene hans bestemte. Nå ble ingenting enklere for denne når hun vokste til og innså at hun foretrakk kvinner. Både Nelsons barndom, ungdomsår og de årene av hennes voksne liv vi blir vist er glimrende fortalt og da spesielt med tanke på at det er så mange forskjellige stemmer som skal fortelle den.

 Det at tegnestiler er vidt forskjellige skaper bare variasjon og viser hvor utrolig mange dyktige serieskapere en nå finner i Storbritannia. Og det blir til sammen en utrolig bra fortalt historie og for meg også med en viss gjenkjennelsesfaktor (80-tallet ?). Det er også en veldig utypisk antologi og samtidig kanskje den beste jeg noensinne har lest. Nelson kom ut i 2011 og overskuddet av salget av de 4000 første eksemplarene gikk uavkortet til organisasjonen Shelter som hjelper husløse.