Hva jeg har lest siden sist (10)

Nå er det på tide å avslutte denne oppsummeringen av hva jeg har kjøpt i løpet av de første ukene i januar. Dermed tenkte jeg bare å nevne kort de siste seriene jeg har karret til meg. Først ut er Justin Gray og Jimmy Palmiotti`s versjon av Jonah Hex. Bury Me in Hell samler heftene 61 til 70 i denne serien. Det er også den siste samlingen i denne serien. For meg er Jonah Hex nesten synonymt med tegninger av Tony de Zuniga og skrevet av Michael Fleischer. Serier en leste i Tomahawk og Jonah Hex (25 hefter i 1985-86).

Her er det Eduardo Risso (100 Bullets), Fiona Staples (Saga) Jordi Bernet (Torpedo) som er noen av tegnerne. Serien er ikke blitt så veldig mye råere med tiden, men desto mer grafisk. Bernet har tegnet de fleste og virker som han gumler valium konstant for å holde kreativiteten som tegner på et lavmål. Denne samlingen er ikke dårlig, men to ting er sikkert. Denne karakteren var bedre før og jeg ville aldri betalt mer enn femtilappen for denne.

Richard Starkings driver kanskje det mest kjente firmaet for teksting av tegneserier, nemlig Comicraft. Via en rekke tilfeldigheter skapte han serien Hip Flask og etter det Elephantmen. Om dyr som er genetisk endret og gjort til soldater. En krig som allerede har lagt Europa øde. Vi liker dystopiske fremtidsskildringer og denne er alt annet enn verst. Tittelen er War Toys Vol. 1 No Surrender og er en prequel til hovedserien tegnet av Moritat.

Dyr og krig er også noen av temaene i Brahm Revel`s Guerillas vol. 2. En smule usannsynlig historie om en grønnskolling av en soldat som plutselig blir del av en tropp spesialtrente sjimpanser. Ut fra dette klarer allikevel Revel, både i bok 1 og her, å skape en historie som virkelig berører en på det mellommenneskelige planet og hvor han gir disse sjimpansene kvaliteter en ofte ikke finner hos mennesker rundt oss. Tegningene hans har denne animasjonskvaliteten som gjør lesningen desto mye mer interessant. Volume 2 er andre del av en trilogi, men siden toern ble finansiert ved hjelp av Kickstarter ser det mørkt ut for at treern blir ferdig. Det er allerede gått to år….

Jeg kjøpte også samlingen med Garth Ennis og Gary Erskine`s versjon av Dan Dare. Denne har jeg skrevet om tidligere og det eneste å tilføye er den var enda bedre ved annengangs lesning. Første bok i Mark Smylie`s serie om Artesia ble og handlet inn. Dette er en underholdende blanding av hjemmesnekra mytologi, militær strategi, konspirasjoner og en god del nakenhet som en sikkert hadde klart seg uten, men som allikevel gjør det hele litt kjekkere. Denne skal jeg også ha skrevet om.

Rosinen i pølsa ble allikevel DC Showcase presents: Green Lantern vol. 5. Denne serien med DC Showcase presents trykker opp eldre hefter i telefonbokformat og i svarthvitt. I denne samlingen får en de tretten heftene, fra nr. 76, hvor superheltserien blir voksen. Forfatter Dennis O`Neil og tegnerne Neal Adams og Dick Giordano tok Green Lantern og Green Arrow og leserne med på en reise hvor de viste hva de mente var galt i USA. Og noen problemer som overskred landegrenser. Dette var tidlig syttitall og på norsk kom de først på slutten av syttitallet i bladet Gigant. Som en ikke helt utklekket radikaler var jeg hinsides imponert. Nå er jeg bare glad for at jeg har disse heftene komplett og ikke med den hardhendte redigeringen de ble utsatt for på norsk.

Hva jeg har lest siden sist (9)

Elektra Natchios dukket første gang opp i Daredevil nr. 168 januar 1981. Skapt av Frank Miller var hun en av de virkelig mest fascinerende kvinneskikkelsene som dukket opp dette tiåret hos Marvel. Mye fordi her hadde en karakter som viste at kvinner kunne alt det kun menn hadde gjort tidligere. Også når det kom til å være en suksessfull kaldblodig leiemorder. Hennes opptredener i Daredevil ble samlet som Elektra-sagaen. Her ble hun så drept og gjenoppstod i det en trodde var en forbedret utgave.

Miniserien Elektra Assassin kom i 1986 og her får en innsyn i noe av det som skjedde med henne etter farens død og bruddet med Matt Murdock. En moderne tegneserieklassiker, ikke minst på grunn av Bill Sienkiewicz makelause illustrasjoner. Den grafiske romanen Elektra Lives Again kom i 1990 og her både skrev og tegnet Miller. Noe som ikke var nok til at dette ble den minst interessante av Miller`s beretninger om Elektra Natchios.

Miller valgte å fortelle mer om forhistorien til Elektra i miniserien Daredevil: The Man Without Fear, men dette var i 1993. Hvor han forteller hvordan Elektra og Matt Murdock møttes for så og skilles. Og her skulle fortellingen om Elektra ha endt ettersom Marvel hadde forsikret Miller om at Elektra nå ikke skulle være en del av Marvel universet.

Dette var et løfte de syntes å holde i hele to år. Da kom miniserien Elektra: Root of Evil ut. Skrevet av Daniel G Chichester og tegnet av Scott McDaniel. Denne har jeg hjemme i bokhyllen og jeg kan ikke huske noe som helst av innholdet. Om dette sier noe om kvaliteten får andre avgjøre. Nå ble det jo ikke to år, siden hun allerede hadde dukket opp i både Daredevil og Wolverine året før.

Så gjorde de filmstjerne av henne. Først i den urettmessig utskjelte Daredevil fra 2003 og så i Elektra fra 2005. Jennifer Garner spilte henne begge ganger og selv om hun er en glimrende skuespiller klarte hun ikke helt å fremstille denne karakteren slik jeg ser den for meg. Allikevel likte jeg begge filmene og det er ikke mange filmer basert på tegneserier jeg kan si det om.

I 2002 overtok Greg Rucka som forfatter av Elektra volume 2. Han skrev fra og med nr. 7 til og med nr. 22 og det er samlingen av disse jeg har kjøpt på salg. Jeg skal ikke legge ut om hvilken fantastisk forfatter Rucka er, det er tid til det siden, men han må ha kommet frem til at Elektra var blitt en fullstendig endimensjonal karakter. Verdens beste leiemorder med sai og så godt som uovervinnelig. Så Rucka så et behov for forandring. Det som skjer først er at Elektra blir arbeidsledig, fullstendig uten mulighet til å jobbe. Siden mord og lemlestelser er limet som holder hennes tilværelse sammen går hun i oppløsning.

Når hun har kommet dit at hun kan se opp mot det som skulle vært bunnen blir hun kidnappet. Den som står bak denne er Locke. En mann i rullestol og hvor Elektra har begått ham en urett. Da var det at en ny vri dukker opp. Denne mannen ønsker henne ikke død. Det han vil er å vise Elektra konsekvensene av det hun har bedrevet. Alle livene hun har ødelagt og tatt. Ved å vise henne hvilke uhyrligheter hennes handlinger medfører håper han at hun på den ene eller andre måten vil ta konsekvensen av dette. Og spørsmålet blir bare hva hun velger å gjøre.

Det er faktisk et ganske interessant spørsmål og denne serien er nesten så bra at det kunne rettferdiggjøre den grove uretten Marvel begikk mot Miller. Men ikke helt! Det er flere forskjellige tegnere og de òg gjør en forbausende bra jobb. Så jeg endte opp med å ha bare litt dårlig samvittighet for å ha kjøpt denne samlingen (Root of Evil kjøpte jeg brukt så det gjelds ikke). Så gakket jeg hen og bestilte den til biblioteket òg.

Hva jeg har lest siden sist (8)

I de siste årene har det dukket opp serier, hvor handlingen er lagt til Gotham City, og hvor Batman spiller en marginal rolle. Da tenker jeg ikke på Robin, Batwoman eller slike, men først og fremst på Ed Brubaker, Greg Rucka og Michael Lark`s Gotham Central. Denne har jeg skrevet om tidligere og hos Outland fant jeg en ny og lignende serie. Gotham City Sirens ble skapt av smågeniale Paul Dini som skrev ti av de første elleve heftene. Siden overtok Tony Bedard og skrev de fire neste.

OBS! Digresjonen:
Bedard er kanskje mest kjent for å ha skrevet flere av forlagets CrossGen`s utgivelser (har også skrevet Marvel`s Exiles). Dette forlaget (eller konkursboet) ble i 2004 kjøpt opp av Disney og de besluttet at det beste var å legge ikke fortsette driften. Så var det for å hindre mulig konkurranse de kjøpte det, for ellers virker det ikke som en gylden investering. Selv har jeg ikke fått lest så altfor mye av det som kom herfra. Jeg glemte å kjøpe de fleste heftene utgitt på norsk (seks av de åtte heftene i serien Magic Fantasy 2002-2003) og jeg har bare noen få hefter på engelsk. Så det jeg har lest var meget bra tegnet og historiene litt for tradisjonell fantasy og science fiction. Disse seriene hadde allikevel fortjent en bedre skjebne fordi andre forfattere var Barbara Kesel, Ron Marz og Mark Waid.

 Fortsettelsen:
Sistemann som skrev om disse sirene var den helt ukjente, både for meg og wikipedia.org, Peter Calloway. Han overtok med nr. 16 og frem til serien ble avsluttet med nr. 26. Da ble for øvrig alle DC`s serier avsluttet i forbindelse med relanseringen av The New 52 og datoen var august 2012.

Så var det hvem disse sirene er/var. Først og fremst Catwoman, siden Harley Quinn og til slutt Poison Ivy. Og alle forsøker å befinne seg på riktig side av loven og ikke motarbeide Gotham`s helt som ellers. Det er faktisk en av de tingene en kan gi Batman ros for og det er nettopp disse kvinnelige motstanderne. Catwoman som har blitt fremstilt som en sterk og uavhengig kvinne siden starten i 1940 , men med en vedvarende sans for en spesiell kappekledd person, Poison Ivy fullstendig uavhengig av menn og Harley Quinn som kun er avhengig av en. En finner ikke mange av disse damene hos Spider-Man og Daredevil.

Nå er det slik at jeg bare har lest den siste samlingen, Gotham City Sirens: Divisions, men det er jo lov å ønske seg de tre siste til bursdagen fra noen som kan bestille fra Amazon? Historen begynner i hvert fall med at Harley Quinn skal hevne seg på denne som har gjort henne slik urett. For å kunne gjøre det må hun bryte seg inn i Arkham Asylum. Midlertidig oppholdssted for The Joker. Poison Ivy blir bekymret og oppsøker Catwoman slik at de i fellesskap kan redde henne unna dette. Catwoman nekter og dermed bryter Poison Ivy umiddelbart med henne. Og det er her moroa begynner. Den som tegnet de fleste heftene i denne samlingen er Andres Guinaldo også han ukjent for meg. Resultatene derimot ble overraskende bra.

Hva jeg har lest siden sist (7)

Så var det tilbake til hva jeg har kjøpt på salg. Som nevnt i to innlegg under her hadde jeg kjøpt en samling med Captain America skrevet av Jason Aaron og tegnet av Ron Garney (en av de som hovedsaklig har tegnet for Marvel og det i snart tyve år, en som kan håndverket, men ennå har til gode å briljere). Det det er snakk om er den fire hefters miniserien Ultimate Captain America. Dette Ultimate-universet skapt av Mark Millar og hvor en møter alternative versjoner av Marvel universets helter og skurker.

Den store forskjellen med Captain America her er at det har gått kort tid siden han ble funnet i isen og dermed ikke har klart helt å oppdatere seg til våre dager fra 40-årenes USA. Og skurken han møter er Vietnam utgaven av Captain America også kjent som Nuke fra Miller/Mazzuchelli`s Daredevil : Born Again. Nuke har desertert, gått over til å hjelpe amerikas fiender og prøver å overbevise en tilfangetatt Captain America om alt det forferdelige USA er ansvarlig for i løpet av tyvende århundre og dermed få ham over på sin side. Lykkes han? Vel, svaret gir seg vel nesten selv. Serien er grei tidtrøyte, men det som slo meg er hvor vanvittig mye råere og brutal denne typen serier er blitt i løpet av den tiden som har gått siden jeg startet å lese dem.

Brutal er også Dark Avengers: Molecule Man. Denne molekylmannen er en tredje rangs skurk, skapt av Jack Kirby og Lee og dukket opp i Fantastic Four nr. 20, som har gått i hi i grottene under en bitteliten by i Colorado. Hans krefter er blitt mye mer omfattende siden debuten og han har fått store problemer med å se virkeligheten slik den var ment å være. Det at han har sørget for at alle innbyggerne i denne småbyen og atskillige tilreisende har forsvunnet er grunn til at The Dark Avengers blir tilkalt. Disse er ledet av den gjenoppstandne Norman Osborn (den opprinnelige Green Goblin) og blant medlemmene finner en supermannkopien Sentry og den alltid like morderiske Bullseye, nå med navnet Hawkeye. Igjen grei tidtrøyte, men denne gangen skrevet av Brian Michael Bendis og tegnet av brasilianske Mike Deodato jr.

Hva jeg har lest siden sist (6)

Tilbake i 1983 skjedde det mye når det kom til meg og min oppfatning av hva tegneserier kunne være. De to viktigste tingene var at kjøpte mitt første Heavy Metal og at Marvel`s Epic kom ut på norsk. Med Heavy Metal fikk jeg muligheten til og selv se hva som skjedde innen fransk-belgiske serier for et mer modent publikum og med Epic serier fra Marvel som ikke var superheltserier. Skjønt en av seriene i Epic nr. 1 var av Lee og John Buscema med Siver Surfer og Galactus. Det som slo en med seriene i Epic var at de var fantastisk tegnet og at historiene ikke alltid var det. Et av de definitive høydepunktene, hvor tegninger og historie begge var ypperlige, var Chris Claremont og John Bolton`s Marada-The She-Wolf.

Jeg har alltid trodd at det var bare to historier med krigerkvinnen Marada, på norsk i Epic og senere X-9 Spesial, men ettersom biblioteket har fått inn en samlet utgave av hennes eventyr viser det seg at det også finnes en tredje. For ikke å snakke om at historiene er fargelagte og jeg har bare lest dem i svarthvitt. Etter å ha lest denne tredje historien ble det mer forståelig hvorfor jeg ikke hadde lest den tidligere. Med en setting fra Tusen og en natt og med en ond trollmann koker det hele bort i eventyrklisjeer. Også synes jeg serien gjør seg mye bedre i svarthvitt.

Marada var i utgangspunktet ment å være Red Sonja, men siden filmen med Birgitte Nielsen ble lansert rundt tiden den første historien kom ut ble altså det forandret. Så handlingen gikk fra å utspille seg i Robert E howard`s tolkning av den Hyboriske tidsalder til romerriket. Hun er en datter av en Cæsar og har valgt å forlate Roma for godt. Første gang vi treffer henne er hun på besøk hos en gælisk konge. Hun blir voldtatt av en demon (dette ville aldri skjedd Red Sonja) og klarer å ta en grusom hevn. Neste gang treffer vi henne i Afrika hvor hun kommer i kontakt med en nubisk dronning og blir del av en jakt hvor hun er byttet. Så videre til Ali Baba-land.

Disse historiene er noe av det bedre Claremont har skrevet (han sier mer med mindre ord), synes nå jeg, og Bolton tegner hinsides en hver forstand. Som fantasy å regne er det vel ikke veldig originalt, men hvem bryr seg. Det at jeg har så gode minner om denne serien fra så langt tilbake har ingenting å si når det gjelder min vurdering av den. Claremont og Bolton samarbeidet senere på miniserien The Black Dragon.

Hva jeg har lest siden sist (5)

Det er januar og salg og jeg har vært på Outland, to ganger! Nå vet jeg ikke helt om dette gjelder alle, men det er utrolig hva jeg kjøper bare det er billig. Noe som gjenspeiler seg til en viss grad med hensyn til hva jeg kjøpte. Det var ikke noe som var direkte dårlig, men mer ting jeg aldri ville vurdert å kjøpe til full pris og heller ikke så nødvendigheten av å få lest. Så endte en opp med å ha kjøpt disse seriene og etter at den umiddelbare gleden har gitt seg litt setter en seg ned og begynner å lese.

Captain America ble skapt av Joe Simon og Jack Kirby tilbake i 1941 og fremstod siden som poster boyen for The American Way. Idealer som er blitt mer og mer utvannet siden. I følge Kurt Vonnegut jr. døde den amerikanske drømmen i 1865. Så for noen år siden kom samlingen The Death of Captain America ut på norsk i forbindelse med filmen Captain America: The First Avenger. Og så kjøpte jeg en samling fra Marvel med utgivelsene Captain America: Two Americas, også på salg hos Outland. Nå sist kjøpte jeg vitterlig tre til (pluss en skrevet av Jason Aaron forfatteren av Scalped). Disse var: Captain America: Road to Reborn, Captain America: The Trial of Captain America og Captain America: Prisoner of War.

Felles for disse samlingene er at de alle er skrevet av Ed Brubaker (Criminal og Fatale og en masse annet). Han har denne evnen til å gjøre det gråsteinsgråe til skinnende gull og det er ikke double. Nå er han ikke den første som gjør Captain America til interessant lesning, Mark Waid gjorde det samme på 90-tallet, men gjennomgangstemaet i Brubaker`s versjon er grimmere og mer realistisk. Det amerikanske samfunnet han viser oss er mer fascistisk orientert og med en uopplyst opinion som er villig til å la seg lure hele tiden. Og hele ideen med en Captain America virker da mye mindre latterlig.

Å gjenfortelle noe av handlingen blir en altfor langdryg affære, men så mange gjenoppstandelser en har sett i denne serien, gjør mannen fra Nazareth til en amatør. Og en klarer aldri helt å styre unna dette patriotisk svulstige som bare virker kvalmende. Allikevel er det å lese Brubaker, og han har fått med seg en rekke virkelig bra tegnere, belønning nok i seg selv og en overser snart disse pålagte tilløpene av nasjonalt selvskryt. Alt i alt er disse samlingene vel verdt å lese sammenlignet med nesten alt annet som utgis. Og det kommer altfor mange titler med disse mer eller mindre overmenneskene.

Hvor det ville vært på sin plass å ønske et godt nytt år, men hvor

Det er noen serier en leser og så lurer på om de egentlig var verdt det. Hvor en ikke kunne si bestemt om de var dårlige fordi en sitter igjen med en tvil om at en har gått glipp av noe vesentlig eller at serien bare er i ferd med å begynne og at «the best is still to come». Slik er det med Joe Casey og tegneren Piotr Kowalski`s serie Sex. Den første samlingen av denne serien, Sex: The Summer of Hard, samler de åtte første heftene av denne serien utgitt på Image Comics. Bare for å ha sagt det: Jeg kjøpte denne på grunn av prisen (98 kr.) og ikke seriens tittel. Coveret på denne samlingen er bare latterlig dårlig.

Dette er en serie som burde vært utgitt på DC Comics og på grunn av innholdet aldri kunne ha blitt det. Forretningsmannen Simon Cooke vender tilbake til Saturn City, som ligger ved elven Galileo og kunne ha vært fremtidens Gotham City. Han skal ta over den daglige styringen av den enorme familiebedriften (Wayne Enterprises) og til å hjelpe seg med det har han fått en kvinnelig Lucius Fox. Cooke har avlagt et løfte om aldri mer å være den superhelten han tidligere har brukt all sin tid på (Armored Saint) og begynne å leve. Hans Robin er ennå aktiv og prøver å gjøre en forskjell.

Hans superskurkmotstandere har i flere tilfeller pensjonert seg. Shadow Lynx (Cat Woman) eller Annabelle Lagravenese som hun nå heter er daglig leder for et fasjonabelt bordell (noe Selina Kyle var i Return of the Dark Knight) og det hun nå har igjen er fantasiene om det som var. Prank Addict er en patetisk og has been The Riddler. Av de aktive er det en virkelig ond gangsterboss med navnet The Old Man (Killer Croc) og et meget homofilt brødrepar med aparte forretningsideer(finnes ingen slike i Batman universet). Og blandet med dette mer nakenhet og seksuelle aktiviteter vist i noen serie jeg har lest fra et av de større amerikanske forlagene.

Hvilken hensikt all denne sexen tjener. Det kan ikke jeg svare på annet enn at Saturn City er bra dekadent. Et annet av spørsmålene denne serien stiller er hva ville Bruce Wayne ha gjort om han ikke kunne vært Batman. I Simon Cooke`s tilfelle blir det å være en endimensjonal dott og motstå alle fristelser fra det motsatte kjønn. Og det her jeg lurer på at noe mer må jo skje med denne karakteren jo lenger ut i serien en kommer. Og det vil igjen si at jeg må kjøpe neste samling når den kommer. Kowalski på sin side har fått mye skryt for tegningene sine og de er for det meste bra, utenom når han da ikke gjør virkelig graverende anatomiske bommerter. Den som skulle vært kaldkvelt er han som tekstet serien og gjort den nesten umulig å lese.