Hva jeg pussig nok har lest siden sist

Nylig var det påske og jeg hadde fri og en hel haug av nye serier å lese. En av fordelene med å feire hjemmepåske. Hva er det det så jeg velger å gjøre. Jo, jeg roter gjennom bokhyllene og finner frem serier jeg ikke har lest de siste 15-20 årene. Så en digresjon: Hvordan har det seg at dystopier plutselig er blitt noe jenter/kvinner setter spesielt pris på. Med Hunger Games, Veronica Roth`s bøker og filmene basert på dem og tv-serien The 100. I gamle dager var jo denne sjangeren forbeholdt det motsatte kjønn. De tre albumseriene jeg fant frem, og som jeg har nevnt i bloggen tidligere, faller alle inn under denne kategorien. De er Claude Auclair: Simon fra floden, Michel Crespin: En sang om engang og brødrene Varennes serie om Ardeur.

Nå nevnte jeg at det var en stund siden sist jeg leste disse til sammen 18 albumene, men mine minner om dem var rosenrøde. Stor ble overraskelsen når jeg leste første album i serien, Kentaurenes klan, om den tidligere byboeren som har funnet seg 100 % til rette som et ekte naturbarn. Denne Simon  som er fanebæreren for en ny type menneske. Da var det ekstra ille at den norske oversettelsen var intet mindre enn grusom og at håndteksteren (John Kåre Raake: Sture Rask og oljen som forsvant) ikke har fått øve seg lenge før han ble satt i arbeid. Nå blir det bedre utover serien og med bind 5, By nr. 3, er alt brillefint. Her var det ment at serien var avsluttet, men år senere kom det fire album til. Da hadde Auclair fått med seg den totalt ubrukelige Alain Riondet som manusforfatter. Album 6 og 7 er fullstendig uleselige og Havari 1 og 2 er rimelig kjedelige og hvor Riondet prøver å la hint om incest bli en del av handlingen. Alt i alt en gjennomlesning som godt kunne vært unngått.

Da ble det noe helst annet å se igjen Crespins serier I sin bok Fremtiden i serierutene diskuterer den svenske tegneserieguruen Horst Schröder Crespin. Og illustrerer det med en halv side fra det første albumet. Dette er noe av det mest sensuelle og allikevel hverdagslige jeg kan tenke meg. Og det sensuelle og vakre i det hverdagslige er noe av det som kjennetegner disse tre albumene. Teksten er som dagboksnotater å regne og gir en ramme rundt fortellingen som er enestående. Hvorfor jeg har ventet så lenge på å lese disse på nytt må gudene vite, men gjett om noen som er fornøyd med å ha gjort det nå.

Når en leser Alex og Daniel Varennes serie om Ardeur  vet en fort hva en får. Fantastiske tegninger og en nesten bunnløs pessimisme paret med en meget kreativ kynisme. Aldeles glimrende!!