You can`t always get what you want (men Trump som amerikansk president det fikk vi)

Nå har også jeg sett første sesong med Preacher. En tv-serie jeg egentlig ikke hadde alt for høye forventninger til og hvor disse mer eller mindre ble innfridd. Hvor de har latt Jesse Custer bli en tvilende troende, Tulip (spilt av Ruth Negga som hadde rollen som Raina i Agents of S.H.I.E.L.D.) har blitt en nøtteskrike av dimensjoner og Cassidy har fått lov til å beholde litt av den sjarmen han har i tegneserien. Det virker i det hele tatt som manusforfatterne har beholdt navnene på karakterene og ørlite av handlingen og så vært kreative på egenhånd. Slik sett hadde serien vært severdig hvis den ikke hadde skrytt på seg en forbindelse til Garth Ennis/Steve Dillon`s Preacher.

Så etter å ha sett disse ti episodene fant jeg frem serien fra bokhyllene. En serie jeg ikke har lest siden starten for enogtyve år siden. Gjensynet var oppløftende. Jeg hadde helt glemt hvor rabiat Garth Ennis kunne være og siden dette var heftene så fulgte leserbrevsidene med. Hvor forfatteren selv svarte på alle brev. Nå var det slik at Alan Moore`s Saga of the Swamp Thing var den første mainstream tittelen i farger som ikke var en del av The Comics Code Authority. Preacher ble den første hvor F-ordet ble brukt, hyppig. For ikke å snakke om blasfemi, gladvold, vulgaritet, skjørlevned, moralsk umoralskhet og hvor rasister også kom til orde (martian niggers er en av kjepphestene til Arseface`s sheriff-pappa).

Nå leste jeg dette om igjen og Ennis hadde en helt annen vri på det Dan Brown`s Da Vinci koden gjorde sånn et sørgelig forsøk på å fortelle. For ikke snakke om denne frelserens unike endelikt. En dobbeltarbeidende privatdetektiv og den mest usympatiske tyskeren som kunne blitt dømt til døden i Nürnberg. Men etter å ha lest de første fireogtyve heftene gikk jeg i metning. Det er morsomt til et punkt og så blir det bare for mye. Så nå må målsetningen bli at det ikke tar like lang tid å få lest de siste femtien heftene en gang til.