Joy in repetiton (og ikke helt hva Prince hadde å si med sin sang , med samme tittel, på albumet Graffiti Bridge....)

En av de verste spenningsromanene jeg har vært ute for er Dan Brown`s Da Vinci-koden. Det fant jeg ut etter å lest hele 30 sider av denne boken (det samme skjedde etter å ha lest tilsvarende antall sider i bok 1 i Robert Jordan`s Wheel of Time serie, skjønt når det kommer til fantasy er Terry Brooks Shannara-serie hakket verre). Jeg har jo også sett filmatiseringen. En av tre av Tom Hanks verste rolleprestasjoner. De to andre: Engler og Demoner og Inferno. Når en ser bort fra hvilken selvskrytende, rørende amatør Brown er gjør det godt å vite at andre kan hvor han feiler.

I dette tilfellet er det snakk om forfatteren Arvid Nelson og hans magnum opus Rex Mundi. Her er handlingen lagt til et alternativt Europa og tidlig 1930-tall. Hvor 1. verdenskrig aldri ble utkjempet og de store europeiske rikene ikke gikk i oppløsning. USA er delt i to og Italia ble aldri dannet. Vår hovedperson er en privatpraktiserende lege, Julien Sauniere, i Paris. En kveld blir han oppsøkt av en venn og som også er katolsk prest. Og før han får sagt eplesaft suse jakter han på den katolske kirkes best bevarte hemmeligheter. Dette fortalt i et miljø som virker fullstendig troverdig og med mange av de samme politiske brytningene en hadde i de virkelige trettiårene, men med en vri. En serie de fleste ville hatt utbytte av å lese.

Steve «the Dude» Rude er en serietegner de færreste skulle kunne mislike. Mike Baron var en av Marvel`s mest brukte forfattere på sent 80- og tidlig 90-tall. Sammen skapte disse science fictin serien Nexus i 1981. En av de virkelig bedre seriene av denne typen. Vår hovedperson, Horatio Hellpop, er sønn av en tidligere general og nå krigsforbryter på rømmen. Han blir oppsøkt av en alien, the Merk, og denne tilbyr Horatio evner utenom det vanlige mot at han regelmessig finner og henretter skapninger som alvorlig har forbrutt seg mot galaksens innvånere. Kort sagt ta på seg jobben som bøddelen Nexus. Med kombinasjonen av Baron`s historier og den glimrende Rude`s tegninger blir dette makelaus moro.

Hunter Rose`s liv og levned blir kortfattet oppsummert i Grendel: Devil by the Deed. Dette heftet kjøpte jeg gjennom et svensk postordrefirma i 1994. Og som igjen førte til at Matt Wagner`s (skaperen av serien) beretninger, og senere andres, ble en av mine definitive favoritter. Denne Hunter Rose som må være en de mest intelligente sosiopatene i tegneseriehistorien og hans morderiske alter ego Grendel. Hvor Wagner`s nesten samlede verker med Grendel er på biblioteket og finnes i Grendel Omnibus 1-4. Hvor en først følger Rose til den logiske slutten og videre hans etterfølgere mot en fjernere fremtid.

Fra jeg var nettopp fylt åtte år har jeg lest superheltserier. Hvor det å lese dem aldri har vært på grunn av mine mindreverdighetskomplekser (de har jeg flust av) eller drømmen om Nietzsches overmenneske. Snarere det at når en leste dem ble settingen en helt annen. Da var en i en parallell virkelighet hvor disse ekstrembolerne eksisterte. Den mest ekstreme serien i denne sjangeren må være Grant Morrison`s Doom Patrol. En gruppe som hadde sin debut i 1963, Morrison overtok i 1989 og hvor han hadde fått nesten frie tøyler. En gruppe tapere ledet av en halvgal vitenskapsmann i rullestol.  Hvor det absurde og surrealistiske endelig gjorde sitt inntog i en sjanger ikke preget av nyskapning. Hvor en endelig kunne si at dette var noe helt nytt og spennende og hvor en ikke hadde lest lignende før.

Når det kommer til de siste 8-10 årene så har parhestene Ed Brubaker og Sean Phillips de mest spennenende krimseriene. Titler som Criminal, Fatale og The Fade Out har vært en sann svir å lese. Men nå var det ikke disse to jeg hadde tenkt å nevne her. Snarere han som i 1995 ga ut første nummer av Stray Bullets på eget forlag (El Capitan books). David Lapham klarte alene å revitalisere en sjanger som, mer eller mindre, hadde ligget brakk siden før The Comics Code og forlaget EC ennå ga ut sine serier. En serie så hardkokt at det til tider gjorde vondt å lese den (på en god måte). Og hvor det er en kontinuerlig historie, men hvor handlingen springer frem og tilbake i tid. Han avsluttet serien i 2005 med hefte nummer 40, men i 2014 fortsatte han historien og da hadde valgt å gi dem ut i samarbeid med Image Comics. Bibliteket har de 40 første samlet i gigantutgaven Stray Bullets: Über alles edition. Og vil en seg selv vel til jul får en lest denne.