Årets første

Nytt år, nytt budsjett og dermed ny liste.

Gary Phillips/Brian Hurt: Vertigo Crme: Cowboys

Matteo Casali/Kristian Donaldson: Vertigo Crime: 99 Days

Jay Cantor/James Romberger: Aaron and Ahmed

Ennis/McCrea, Robertson: The Boys: Highland Laddie Vol. 8 Diverse/Diverse: Flight Volume 8

Robert Kirkland/Charles Adlard: The Walking Dead Book 6

Robert Kirkland/Charles Adlard: The Walking Dead Book 7

Diverse/David Messina: True Blood: All Together Now

Joe Hill/GabrielRodriguez: Locke & Key: Head Games Vol. 2

Joe Hill/GabrielRodriguez: Locke & Key: Crown of Shadows Vol.3

Alan Moore/Gene Ha: Top 10: The Forty-Niners

Mark Waid/ Peter Krause: Irredeemable Vol.1

Mark Smylie: Artesia Afire

Johns,Gibbons/Ivan Reis: Green Lantern: The Sinestro Corps War Vol.2 Le Tendre; Loisel/Mallie: Jagten på tidsfuglen: Rigaens vej bind 7

Jeremy Love: Bayou Volume 2

Moore/O`Neill: The League of Extraordinary Gentlemen: Century: 1969

Steve Rude: The Moth

Greg Rucka/J.H. Williams III: Batwoman: Elegy

Peter Milligan/Giuseppe Camuncoli: Hellblazer: Scab

Matthew Sturges/Luca Rossi: House of Mystery: Love stories for dead People Vol.2

Brian Wood/Riccardo Burchielli: Northlanders: Metal Vol. 5

Brian Wood/Diverse: DMZ: Collective Punishment Vol. 10

Jason Aaron/R. M. Guera: Scalped: You Gotta Sin to Get Saved Vol.8

Pierre Christin/Jean-Claude Mezieres: Linda og Valentins samlede eventyr 3

Frank Miller: Holy Terror

Frank Miller: Sin City: Hell and Back

Jean van Hamme/Gregorz Rosinski: Thorgal Magnum 2

Vittorio Giardino: No Pasaran bind 1

Jean-Claude Carriere/Bernar Yslaire: The Sky Over the Louvre

Arvid Nelson/Stephen Sadowski: Warlord of Mars Volume 1

Nelson/Rafael: Warlord of Mars: Dejah Thoris: Colossus of Mars Vol.1

Matt Wagner/Amy Reeder: Madame Xanadu: Broken House of Cards Vol.3

Carla Speed McNeil: The Finder Library Volume 1

Carla Speed McNeil: The Finder Library Volume 2

Carl Barks: Donald Duck: Lost in the Andes

Shoko Tendo/Michiru Morikawa: Yakuza Moon

James P Hogan/Yukinobu Hoshino: The Two Faces of Tomorrow

Kentaro Miura: Berserk Vol.35

Eiji Otsuka/Housui Yamazaki: The Kurosagi Corpse Delivery Service Vol. 11

Kyousuke Motomi: Dengeki Daisy Vol. 6-8

Kazune Kawahara: High School Debut Vol. 9

Naoki Urasawa: 20th Century Boys Vol. 14-17

Garon Tsuchiya/Nobuaki Minegishi: Old Boy Vol. 7

Hva jeg har lest siden sist (1)

Det var dette med å skrive regelmessige innlegg og hvor jeg var flinkere før. Det er ikke så nøye så lenge en ikke har tiden til å si noe fornuftig. Ikke det at jeg har formidlet noe av virkelig interesse tidligere. Det jeg har gjort siden sist er å ha lest noen nye og noen ikke fullt så nye serier. Den første er bok nr. 16 i Bill Willingham`s Fables. Fables: Super Team er den første samlingen hvor jeg synes Willingham skuffer litt. Det jeg og vet er at med fortsettelsen tar det seg voldsomt opp. Og det er ikke annet å vente når en serie har passert 100 utgivelser at det ikke skulle komme historier som ikke helt holder mål. Misforstå meg riktig, det var ikke dårlig, bare ikke helt opp til den vanlige standarden Willingham har satt.
Vertigo Resurrected er en brillefin ide. Det at en tar miniserier som enten ikke solgte eller som nå er vanskelige å få tak i og utgir dem i hundresiders hefter til en billig penge er sånn at en blir glad i hele seg. Hvis de nå bare kunne få ut fingeren og utgi Grant Morrison og Steve Yeowell`s Sebastian O. De to siste utgivelsene inneholder Sgt. Rock: Between Hell and a Hard Place. Skrevet Brian Azzarello og tegnet av en skaperne av figuren Joe Kubert. Opprinnelig utgitt som en grafisk roman i 2003. Dette er en mye mørkere utgave av Sgt. Rock enn den Andy Partridge og XTC synger om i Sgt. Rock (is going to help me). Azzarello er en glimrende tegneserieforfatter, men dette blir for mørkt og kynisk og slutten er latterlig dårlig. Kubert derimot gjør som vanlig ingenting feil og som bonus får en noen helt tidlige historier med vår helt fra bladet Our Army at War også disse tegnet av Kubert og fra helt tidlig 60-tall. Første gangen jeg leste om Sergeant Rock og Easy Company var i Lynvingen nr. 8 1979, og hvis jeg husker rett var det en historie fra The Brave and the Bold, tegnet av en av de store Batman tegnerne Jim Aparo. I fortreffelig svarthvitt og jeg husker ennå gleden jeg hadde av å lese det.

2. Hvileskjær

Siden det nå er en uke siden sist innlegg, og jeg egentlig ikke har tid til å skrive et nytt(biblioteket er på flyttefot), tenkte jeg det var på tide å jukse litt. Jeg har begynt å lese denne serien, men ikke rukket å lese den ferdig. Derfor har jeg sakset anmeldelser fra to andre blogger jeg leser regelmessig. De er Comics Worth Reading og Now Read This! som jeg har nevnt før. Hvorvidt jeg kommer til å skrive et eget innlegg om denne mangaen vet jeg ikke helt, men det jeg har lest av den til nå har overbevist meg om at dette er en av de beste japanske seriene jeg har lest de siste årene. Også er det et tema jeg aldri har truffet på i tegneseriesammenheng før. http://www.comicsreview.co.uk/nowreadthis/2011/07/08/wandering-son-book-1/

http://comicsworthreading.com/2011/06/23/wandering-son-book-1-and-anime/

En ikke altfor presis historisk gjennomgang, men dog.

Det er bare de middelmådige som til en hver tid er på topp. Og det er den eneste belønningen gitt disse tildelt denne straffen. Da er det bedre å kunne si at en er utilstrekkelig eller bare dårlig. Og med en selvmedlidende tone å mene dette fordi jeg har aldri har vært best i annet enn å være dårligst. Det finnes mange middelmådige Batman kopier også var det Marvels dårlige kopi. Daredevil ble skapt av tegneren Bill Everett og en viss Stan et eller annet og ble første gang utgitt i 1964. Hovedpersonen er den blinde advokaten Matt Murdock som når han mistet synet som guttunge fikk forsterket alle andre sanser mangfoldige ganger og ble Daredevil eller på norsk Demonen (Se-Bladene 1968-70), Våghalsen (Atlantic 1982), Demonen (Semic Nordisk Forlag 1986-89) og Daredevil (Seriehuset 2003-04). Den første serien første høydepunkt var når Gene Colan overtok tegneansvaret, mens selve historiene var vel mye såpeopera. Så kom Frank Miller og skapte historie ikke bare en gang, men to ganger med heftene158-191 og Born Again 227-233. Etter dette varierte serien fra Ann Nocenti`s glimrende historier til forfattere som krevde å få Alan Smithee`s anonymitet. Vi snakker her om en periode som strekker seg fra 1964 og frem til slutten av 90-tallet og det er helt klart at forfattere og tegnere som burde vært nevnt ikke blir det. Og dermed har jeg gjort det enkelt for meg selv og hopper frem til 1998 og bladet Daredevil 380 som blir det siste i volume 1 og en starter fra nr. 1 igjen. Dette som et ledd i prosessen med å få et konkurstruet Marvel på bena. Joe Quesada var redaktør og DD ble en del av satsingen Marvel Knights. Kevin Smith (Chasing Amy, Dogma, Jersey Girl og Clerks II og de tre første filmene er noe av grunnen til at jeg har sansen for filmen Daredevil fra 2003) er en strålende mann og han fikk æren av å skrive historien til de 8 første heftene (Guardian Devil). Tegnere var senere sjefsredaktør for Marvel Quesada og hans kompanjong Jimmy Palmiotti fra deres felles forlag Event Comics (Ash, Painkiller Jane og 22 Brides). Denne var kanskje ikke et definitivt høydepunkt, men den fikk store konsekvenser for DD`s videre historie. Smith ble etterfulgt av David Mack som tok en pause fra å produsere sin usannsynlig geniale serie Kabuki. Jeph Loeb og Tim Sale gjenfortalte DD`s tilblivelse i Daredevil: Yellow.
Så kom Brian Michael Bendis (Jinx, A.K.A. Goldfish og Powers) og førte DD tilbake til gammel storhet og godt hjulpet av tegneren Alex Maleev. Han gjorde altså jobben for etterfølgeren Ed Brubaker så vanskelig som mulig før Bendis overtok forfatteransvaret på nesten alle de store Marveltitlene. Brubaker ble faktisk utgitt på norsk i X-9 Spesial med historien An Accidental Death tegnet av Eric Shanower. Siden har han tatt på seg å tilføre mainstream comics nye ideer ikledd kvalitet og i aller høyeste grad lykkes. Han jobbet sammen med tegneren Michael Lark og de hadde tidligere samarbeidet på Vertigo miniserien Scene of the Crime (utgitt på norsk i Inferno nr. 15). August 2009 og siste hefte i volume 2 kommer ut. Selv har jeg ikke fått lest noe mer enn noen brøkdeler av de 119 heftene, men det jeg har lest har imponert meg. Og allikevel er jeg gammelmodig nok til å si at Miller gjorde det bedre. Takket være Grant Morrison er Batman universet snudd fullstendig på hodet, mens Daredevil`s består. Så nå foretrekker jeg faktisk Marvels versjon fremfor DC`s originale og det er det mange år siden sist skjedde. Når en så leser på nettet at Mark Waid (Kingdom Come, Captain America, The Flash, Irredeemable, m.m.) har overtatt forfatteransvaret og at Daredevil vol. 3 kanskje er den beste superheltserien på markedet akkurat nå, så ser det ikke ut til at jeg kommer til å endre mening med første.

Ser ingen god grunn til ikke å fortsette

Hvis en er depressiv av legning og så er nedfor vil det si at en egentlig føler seg ganske bra. Hvis en befinner seg på gølvet tråkket av de intellektuelle plattfotede og en selv har platåsko vil det gjøre en forskjell. Kunne det være at allmuens ønsker om noe bedre er noe jeg ser ned på. Er dette et innlegg om tegneserier eller et patetisk forsøk på å rettferdiggjøre min egen begynnende megalomania. Hvem bryr seg utenom meg? Nå er i jeg i min villfarelse ikke så interessert i akkurat det svaret og derfor var det om å gjøre og skifte tema. Jeg har lest om igjen en del av seriene skrevet av Warren Ellis. Bare for å nevne dette gølvet igjen, hvis jeg skulle være bonevoksen så har Ellis klatret med en medbrakt stige til etasjer ovenfor. Jeg har nevnt Planetary tidligere og denne serien blir definitivt ikke dårligere av å bli lest flere ganger. Forrige innlegg nevnte jeg Moore`s The League of Extraordinary Gentlemen, men Ellis` ide om arkeologene i Planetary, og seg selv, som blir gitt muligheten til og utforske de siste 150 års populærkultur er bare hinsides genial. Og det at John Cassaday var tegneren gjør det om mulig enda bedre. Global Frequency var en 12 hefters maxiserie og hvor hvert hefte hadde forskjellige tegnere. Igjen har jeg nevnt dette før, men det er slik at når en har så lite lesestoff som meg så må en lese ting om igjen. Det mest lattervekkende med denne serien er at handlingen i et av heftene blir lagt til Norge og hvor det norskeste av alt blir nevnt. Hva det er? Kirkebranner og Black Metal. Og Ellis sitt forsøk på å komme opp med norske etternavn(Stavbursik?). For øvrig ble dette heftet tegnet av en mine definitive favoritter Jon J Muth(Bl.a. The Sandman, Moonshadow, The Mystery Play og M). Noe av det beste med denne serien er at Ellis har lovt å skrive en oppfølger. Til slutt bare å nevne Ocean. Tegnet av Chris Sprouse og Karl Story og utgitt originalt som en 6 hefters miniserie i 2004. En science fiction thriller hvor mesteparten av handlingen foregår i bane rundt Europa, som igjen går i et ellipseformet(?) omløp rundt Jupiter og ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Mer om denne serien her. Så var det bare å nevne at biblioteket endelig har fått inn Ellis` kultroman Crooked Little Vein og at et av mine få nyttårsforsett er å få lest denne.

Hvor jeg muligens gjentar meg selv en smule (som om det kunne gå an?)

Hvor jeg videre forklarer det faktum at jeg fikk altfor mange presanger til jul. Og det kan være en omvendt straff siden julenissen og jeg aldri har hatt noen tro på hverandre. Av gavene skulle et av de definitive høydepunktene vært de to samlingene med The League of Extraordinary Gentlemen The Black Dossier og 1910. Så var det det at selv om Kevin O`Neill tegner og Alan Moore skriver så blir det noe som mangler. Nå har jeg serien komplett og det spiller ingen større rolle enn at de vil ta seg bra ut i bokhyllen. Det begynte jo så bra med den første miniserien tilbake i 1999. Moore`s ide om å samle H Rider Haggard`s Alan Quartermain, Robert Louis Stevenson`s Dr Jekyll and Mr Hyde, Jules Verne`s Kaptein Nemo, H G Wells` Griffin og Bram Stoker`s Mina Harker til et team og la handlingen utspille seg i en viktoriansk steampunk setting ved slutten av 1800-tallet. Og så la oss få et gjensyn med professor Moriarty og Fu Manchu. En annen forklaring på mordene i Rue Morgue og Campion Bond som tar initiativet for å få samlet gruppen. Det å la Kevin O`Neill få ansvaret for å illustrere serien var kanskje en risk siden han nesten hadde vært svartelistet hos de store amerikanske forlagene siden sent 80-tall. Volum II kom ut fra september 2002 til november 2003 og her er handlingen lagt til H G Wells` roman War of the Worlds. John Carter er så vidt innom og Moore har en ekstra vri på hvordan marsboerne ble utryddet. Det er ennå bra, men det tar ikke helt av. Filmen derimot som kom i 2003 er bra bare en ikke ser den helt edru. Sean Connery som Alan Quartermain kan ikke bli feil. Moore sin vane tro hadde ingenting med denne å gjøre i det hele tatt. The Black Dossier og Moore hopper frem til 1958 og låner denne gangen handlingen fra George Orwell`s 1984. Forbanna mye tekst og altfor lite O`Neill. Jeg liker tegneserieforfatteren Moore og ikke den seriøse forfatteren. Jeg har ingen som helst intensjon om å lese hans roman Voice of the Fire fra 1996. Med Volume III skifter Moore forlag til Top Shelf i USA og Knockabout Comics i Storbritannia. Volume III er delt inn tre utgivelser hvor av 1910 og 1969 er kommet ut og 2009 er ventet nångång. Nå er det bare sånn at jeg mistet så mye av interessen for dette prosjektet at jeg ikke har lest dem. Får komme tilbake til disse når alle tre er kommet ut. Så var det bare å få lov til å minne om at en må misforstå meg riktig. The League of Extraordinary Gentlemen er ikke dårlige serier. Det er bare det at de tåler ikke helt sammenligningen med Alan Moore på sitt beste.

Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (6)

Julen er gudskjelov overstått og jeg fikk altfor mange presanger som jeg ikke har fortjent. En av disse var den komplette serien med The Wire. Fem sesonger jeg brukte romjulen på å se. En amerikansk ``realistisk`` politiserie og det står for meg at dette er en serie som har fått altfor mye ros. Ikke det at den er dårlig, men den britiske breiflabben Dominic West`s forsøk på amerikansk aksent gir meg lyst til å ønske at det var nederlenderne, spanjolene og franskmennene som hadde fått dele det nord-amerikanske kontinentet seg i mellom. Og at pilgrimmene hadde blitt gitt en guddommelig advarsel om det å sette til sjøs. Og at realistisk på amerikansk vis virker kunstig på meg. Og så var det en serie jeg skulle ha skrevet om for lenge siden, men som jeg fikk lest i romjulen og. En mer realistisk beskrivelse m.h.t. hva som ville skje hvis gjengkriminalitet utartet seg er Gjengkriminalitet 145. Hvor to gjenger i de sørlige forstedene til Stockholm tar den helt ut. Det en kan si er at dette blir allikevel en blek kopi av hva deres amerikanske forbilder ville ha stelt i stand. Og allikevel blir konsekvensene de samme ved at de utenforstående blir skadelidende. Bakgrunnen for konflikten er som følgende: Jivan er en 18 år gammel jente av irakisk herkomst som tar en tur på byen med sine to venninner. Her blir hun drukket full av to menn og havner til slutt i den enes leilighet. For så å oppdage dagen derpå at hun er blitt misbrukt på det groveste. Om ikke annet var hun jomfru dagen i forveien og hadde ingen umiddelbare planer om å endre det faktum. Hennes bror Mahmud har allerede opparbeidet seg et kriminelt rulleblad og tilhører en gjeng. Han blir fortalt hva som har skjedd og øye for øye blir hans umiddelbare respons. Problemet er bare det at en av overgriperne er halvbror av lederen av en konkurrerende gjeng. Politiet representeres av den arbeidsnarkomane Hägerström som sliter med familieproblemer. Sistnevnte blir kanskje litt mye av en klisje, men uten at det skjemmer historien nevneverdig. Serien er skrevet av Jens Lapidus som har vært en av de mest solgte krimforfatterne i Sverige de siste årene. Med bøkene Cash (filmatisert), Aldri fucke opp og nå sist med Livet deluxe. Tegneren er Peter Bergting (The Portent) som er en av flere svenske serieskapere har gjort seg internasjonalt bemerket de siste årene. Og jeg har vel nevnt ham tidligere i bloggen. Gjengkrig 145 er ikke en serie helt uten lyter, men er et eksempel på at serier av internasjonalt format produseres hos vår tidligere unionspartner.

1. Hvileskjær

Siden jeg ennå ikke helt er kommet i gang med å skrive nye innlegg, jeg har begynt, men har ennå til gode å fullføre et, får det være som en slags erstatning. Det jeg tenkte var å nevne noen av de seriene som har gjort sterkest inntrykk på meg i løpet av 2011 og som jeg følgelig har likt aller best. Dette er et ikke helt tilfeldig utvalg. Noen har jeg allerede skrevet om og noen vil helt sikkert få sitt eget innlegg senere.
Thomas Ott: R.I.P. Best of 1985-2004

Brian K Vaughan/Tony Harris: Ex Machina bok 10 :Term Limits

Mark Kalessniko : Mail Order Bride

Kevin Baker/Danijel Zezelj: Luna Park

Eric Drooker : Flood

Doug TenNapel : Ghostopolis

Warren Ellis/ John Cassaday: Planetary: Spacetime Archeology

Darwyn Cooke : Richard Stark`s Parker 1 og 2

Jason Aaron/R.M. Guera: Scalped

Bill Willingham/Mark Buckingham: Fables