En liste som inneholder noe av påskelesningen

Joost Swarte: Is That All There Is

Phil & Kaja Foglio: Girl Genius Omnibus volume 1

Chris Roberson/Fransesco Biagini: Michael Moorcock`s Elric: Balance Lost
Hugo Pratt, Milo Manara: The Manara Library Volume 1
(Indian Summer og The Paper Man)

Pratt, Milo Milani, Manara: The Manara Library Volume 2
(El Gaucho og Trial By Jury) Mike Carey, Peter Gross: The Unwritten: Dead Man`s Knock nr. 3

Mike Carey, Peter Gross: The Unwritten: Leviathan nr. 4

Mike Carey, Peter Gross: The Unwritten: On to Genesis nr. 5
Jiro Taniguchi: A Zoo in Winterland

Shimaro Takako: Wandering Son volume 2

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 9

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 10

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 11

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 12

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 13

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 14

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 15

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 16

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 17

Yuu Watase: The Mysterious Play nr. 18

Kyousuke Motomi: Dengeki Daisy nr. 9

Yoshiki Nakamura: Skip Beat volume 1-3

Siden det snart er helg.......

Bare for å ha nevnt det: Jeff Lemire og hans serie Sweet Tooth er farlig nært genial!! Siste samling er Endangered Species og den bekrefter min påstand i aller høyeste grad. Her har han og fått med seg tre gjestetegnere som tegner hver sin lille sekvens. De tre er Emi Lenox (Emitown), Nate Powell (Swallow Me Whole) og Matt Kindt (Revolver, 2 Sisters m.m.). Både Powell og Kindt har jeg nevnt før i bloggen. Sweet Tooth har fra starten vært annerledes enn andre serier. Hvor mange av disse har en hovedperson med gevir. Bok fire preges også i større grad av noe en kan kalle mer mystisk eller mytisk. Sweet Tooth, eller Gus som han nå insisterer på å bli kalt, sin far har etterlatt seg et manuskript hvor det kommer frem at han hadde profetiens gave. Og sentral i denne visjonen av fremtiden befinner Gus seg. Svarene på å få bukt med epidemien og hvorfor alle disse barna med dyretrekk og egenskaper dukket opp kan befinne seg helt nord i Alaska. Gus og hans følgesvenner legger ut på turen nordover og før de er kommet langt nok møter de en alvorlig distraksjon. Denne består av en følelse av trygghet og fasiliteter en ikke har sett siden før katastrofen. Den eneste som finner dette mistenkelig er Mr. Jepperd, men når en allerede har forrådt hovedpersonen en gang mister en litt innflytelse. Boken ender med en cliffhanger noe som er uvanlig med slike samlinger. Det vanligste er at en får en midlertidig avklaring på historien. Og for en gangs skyld siden jeg ga etter for blasertheten min er jeg virkelig spent på hva som vil skje. Bare for å ha nevnt det har jeg bestilt både Endangered Species og Emitown til biblioteket. Bok tre Animal Armies er allerede kommet til huset.

For en håndfull avsnitt til (2)

For lengre enn litt siden leste jeg en del krim, men ettersom resten av de rundt meg startet å lese mer, leste jeg selvfølgelig mindre. Jeg ser mindre krim på film og tv også. Det eneste mediet hvor krim er en betydelig andel av hva jeg får med meg er tegneserier. Og det er da jeg begynner å lure. Jo Nesbøs bøker har jeg latt stå urørte og det samme med de tre i Stieg Larssons Millenium trilogi. Av de tre har jeg motvillig sett den første svenske filmatiseringen og fant plotet hårfint fra å være fullstendig latterlig. Det frister heller ikke å se den amerikanske versjonen selv om det er David Fincher som regisserer. Når jeg da finner ut at Vertigo skal gi ut de tre bøkene som grafiske romaner blir jeg mer oppgitt enn vanligDen som har tatt på seg å adaptere Jenta som lekte med ilden til tegneserie er den skotske krimforfatterinnen Denise Mina. Hvis tidligere serier inkluderer Hellblazer nr. 216-228 og Vertigo Crime: A Sickness in the Family. Ingen av disse er vel å regne for klassikere, men bør allikevel leses. Tegnerne er argentinske Leonardo Manco mest kjent fra de 45 Hellblazer heftene han tegnet (inklusive de Mina skrev) og den grafiske romanen Hellblazer: All His Engines skrevet av Mike Carey og Andrea Mutti som tegnet Vertigo Crime: The Executor skrevet av Jon Evans.
Og da blir vel overgangen til nettopp Vertigo Crime serien nesten knirkefri. Av de 10 første bøkene i denne serien har jeg vel skrevet noe om alle. De to siste er 99 Days skrevet av Matteo Casali og tegnet av Kristian Donaldson. Her er vi i dagens Los Angeles og hovedpersonen er politidetektiven Antoine Boshoso Davis som 12 år tidligere befant seg på den siden som ikke ble slaktet i Rwanda. Etter å ha flyktet fra ugjerninger han observerte og deltok i har han endt opp med å bli et reformert menneske. Da er det at en seriemorder slår til og starter å myrde mennesker med en machete og fortiden synes umulig å unnslippe fra.
Cowboys har to hovedpersoner. Det er Tim Brady og Deke Kotto. Begge er politimenn og familiemenn som jobber undercover og de treffes til slutt, egentlig helt i begynnelsen av historien, i en nattklubb hvor en skuddveksling ender med at den fargede Kotto er blitt drept. Her er det snakk om to uavhengige etterforskninger som vikles inn i hverandre og to politimenn som etter hvert har problemer med å finne ut av hvilken side de egentlig tilhører. Det er snakk om skatteunndragelser, narkotika og tilhørende kriminalitet. Hvorfor historien starter med slutten vet jeg ikke og ikke heller om det var et sjakktrekk. Forfatteren Gary Phillips har skrevet en rekke bøker og for ikke lenge siden leste jeg hans mye bedre serie High Rollers(denne tegnet av Sergio Carrera). Tegneren av Cowboys er Brian Hurtt. Jeg leste et eller annet sted at DC legger ned Vertigo Crime serien og jeg ble ikke veldig lei meg når jeg fikk vite det. Hver ny utgivelse har blitt litt mer meningsløs og disse forsøkene på å lage moderne noir serier viste vel også hvorfor denne retningen innen krim fikk et tilbakeslag allerede på 50-tallet. At flere forfattere med minimal erfaring med tegneserier fikk i oppgave å skrive historier kan vel og være en faktor. Også har jeg gått i metning. De fleste av disse 12 historiene står seg godt alene, men når de leses som serie mister de noe. Den eneste av disse jeg har kjøpt selv er Ian Rankin`s Dark Entries og det mest fordi John Constantine har hovedrollen.

For sent og allikevel alt for tidlig

Dette innlegget kommer alt for sent og hendelsen det skal nevne inntraff altfor tidlig. 10 mars døde Jean Moebius Gir Giraud nesten 74 år gammel. Ord blir unødvendige og utilstrekkelige når en skal prøve å beskrive et slikt geni, men allikevel vet jeg ikke alltid når less is more. Noen sa en gang at Moebius kunne ha tegnet på dopapir og gjøre det om til gull. Noe han for øvrig beviste med sitt samarbeid med Stan Lee og deres Silver Surfer: Parable (88-89). Hvordan en kan følge utviklingen hans fra å være en elev av Jije (minst en av de Jerry Spring historiene han var assistent på ble utgitt i Colt) til de første albumene i Løytnant Blueberry serien, til å bli 70-tallets kreative supernova innenfor tegneseriemiljøet, John Difool og den begynnende respekten for tegneserier her hjemme, Jim Cutlass, interessen for krystaller og syre og at han i løpet av de siste årene har hvilt vel mye på sine laurbær. Ikke at det er noe galt med det. Jeg kommer uansett til å savne ham! Ikke mest p.g.a. det han gjorde som Moebius, fordi mange av de historiene finner jeg ennå helt uforståelige, men derimot for det han gjorde med og uten Jean-Michel Charlier på serien om Blueberry. Jeg husker ennå jeg kjøpte Blueberry nr. 21, Skatten (utgitt av norske A/S Interpresse i 1984), og fikk se hvordan han hadde latt sine forskjellige stilarter smelte sammen til noe som var hinsides perfekt. Om jeg ikke allerede visste at jeg skulle lese tegneserier til den evige blindheten tok meg for godt allerede da, var det etter dette aldri noen tvil. Og det vil jeg alltid være takknemlig for.

For en håndfull avsnitt til (1)

Det har gått trått med skrivingen i det siste. Om det skyldes at jeg har jobbet mer kan sies å være usikkert, men jeg har i hvert fall ikke funnet tid til å krote ned noe om tegneserier. Så noe helt annet. Jeg så Enki Bilals Immortel fra 2004 for fjerde gang forleden kveld og denne gangen fikk jeg med meg hele handlingen. Cluet er å holde seg våken gjennom hele filmen og ikke se den etter å ha vært ute på byen. Handlingen er løselig basert på hans album Udødelighetens pris og Lokkeduen. Disse er de to første i hans Nikopol-triologi og tegneserier blir knapt bedre enn dette. For å ta de negative tingene med filmen først. Historien blir litt for springende og det hele ender med litt for mange ubesvarte spørsmål. Bilal har skapt et monster spesielt for denne filmen som minner om en rød hammerhai med altfor mange tenner som ender opp med å virke alt annet enn skremmende. Animasjonene var state of the art i Frankrike i 2004, men de lå langt bak hva som ble gjort over Atlanteren og viser med all tydelighet at det har skjedd en enorm utvikling innen dataanimasjon siden. Og allikevel betyr disse innvendingene ingenting. En ser Bilals univers bli gjort levende på film og ender opp med å sitte fjetret tilbake og nok en gang beundre dette fransk-jugoslaviske geniet.