I dag morges (fra 0300 til 0440) så jeg The Punisher: War Zone (2008) om igjen og den er, med noen unntak, en ganske okei tegneserieadapsjon. Det at det tok tre manusforfattere å stjele flesteparten av filmens ideer fra Garth Ennis` versjon av karakteren er ikke like imponerende. Nå så jeg ikke veldig nøye på rulleteksten til slutt og kunne likevel ikke se at Ennis var kreditert. Filmen er i hvert fall bedre enn mye av det andre våset som har kommet basert på Marvel serier de siste årene. Ray Stevenson (Rome) gjør nøyaktig det han skal gjøre og fisketrynet Dominic West (The Wire) kler virkelig å være sjefsskurken Jigsaw. Og så er det like underlig hver gang at en føler aldri så lite sympati med en som mener at hevn rettferdiggjør massedrap. Når det gjelder de to tidligere filmatiseringene skal en helst fortrenge at John Travolta (sjefsskurken Howard Saint i 2004 versjonen) tar seg dårligere ut og er mindre overbevisende enn Dolph Lundgren (The Punisher i 1989) på lerretet i disse to filmene.
Jeg skrev litt om denne serien tilbake i februar 2009 og tenkte at tiden nå var inne for å nevne den igjen? Det dreier seg om David Lapham`s enestående serie Stray Bullets. Utgitt på eget forlag, El Capitan Books, i perioden 1995-2005 og det kom i alt 40 hefter. I følge Lapham selv er ikke serien ennå fullført, men han har lagt prosjektet på is inntil videre i påvente av bedre tider. Han har siden jobbet freelance for en rekke forskjellige forlag, hovedsakelig som manusforfatter med unntak av Young Liars som han også tegnet, og noe av det han har gjort er: Young Liars (Vertigo) 1-18, Daredevil vs. Punisher (Marvel), DeadPool Max (Marvel), Batman: City of Crime (DC), Kull og Predators (Dark Horse), Crossed og Caligula (Avatar) og Modern Warfare 2: Ghosts (Image).
Så var det Stray Bullets. En av de mest hardkokte seriene jeg har lest (har dessverre ikke lest alle 40, bare litt rundt halvparten) og allikevel har den noen av de fineste karakterskildringene jeg har lest i serieform og noen utrolig bevegende og rørende øyeblikk. Allikevel er det først og fremst en krimserie. Det er fortalt som en sammenhengende historie, men hvor Lapham velger og hoppe frem og tilbake i tid. Etter hvert blir det en rekke karakterer å holde rede på. Og en del faller selvfølgelig fra i og med at det er en rimelig høy mortalitet. En av de hovedpersonene en treffer først er Ginny og som jevnlig dukker opp senere. Det kom også to hefter med hennes alter ego, Amy Racecar, i farger og som ikke var en del av kontinuiteten i hovedserien.
Første gangen vi som lesere altså møter Ginny har hun hatt en fryktelig dag på skolen og er i ferd med å rømme hjemmefra. Hun er 8-10 år og står i veikanten og haiker. Hun blir først plukket opp av en mannlig bilist som virker tilsynelatende ufarlig. Etter en del nærgående spørsmål fra denne blir hun nervøs og kommer seg ut av bilen. Senere blir hun plukket opp av en mye eldre mann og på en bestefars vis skjønner han alvoret i hennes problemer. Han er til og med villig til å hjelpe henne med flukten videre. Selv satt jeg og ventet at denne mannen skulle vise seg å være pedofil, men det er han heldigvis ikke. Allikevel gir han Ginny et mentalt sår som er like alvorlig som de fysiske hun hadde fått tidligere. Og dette er bare en kort oppsummering av en av de historiene David Lapham har å fortelle i Stray Bullets.
Det er tre tegneserier jeg lånte og aldri fikk levert tilbake. Disse er i rekkefølge: Sprint & co nr. 3: I skyggen av Zero, Prins Valiant nr. 4: Hunnerjegerne og Edderkoppen nr. 6. Jeg har med påkrevet vilje stjålet et og det var Prins Valiant nr. 3: Til kamp for Thule. Også var det ingen av disse jeg faktisk skulle skrive om. Det jeg heller ikke skulle skrive om var det meningsløse 90-tallet og hvor jeg på begynnelsen av dette fant ut at jeg ikke hadde råd til å kjøpe serier lenger. Dette varte noen år før jeg kom til nasjonal sans og samling igjen. Så var det å finne ut hva i all hel…. jeg hadde gått glipp av!! Det jeg da gjorde var at jeg håndskrev lister på vanlige ruteark over hva jeg manglet. Og siden trålet bruktbutikkene for å finne disse. En «godt voksen mann» med lapp hjemmefra nitidig letende i bunkene av brukte serier. Og jeg fant det meste av hva jeg hadde unnlatt å kjøpe nytt. Så var det noe helt annet.
Jeg har en ambisjon om å skrive om alle tradepaperback-utgivelsene (eller i det minste om alle forfatterne) i serien Hellblazer (se: Argumentum Ad Nauseam) og dette vil ikke bli fullført før tidligst høsten 2016. Jeg har i hvert fall ikke lagt skjul på at dette er kanskje den beste serien, ved siden av Cerebus som gjorde det samme i mars 2004, som snart har kommet ut med 300 hefter. Da var det at nyheten om at Hellblazer vil gå inn med nr. 300 kom. Et realt spark i «mellomgulvet». Erstatningen vil bli tittelen Constantine og utgitt i det virvaret som nå er DC`s 52. Hvor hovedpersonen ikke lenger får lov til å føre et udannet språk, kutte dramatisk ned på røykingen og definitivt ikke få lov til å bytte til seg en bibel laget av forhuder mot en engels sperm. Med tanke på all politisk korrekthet sier jo dette seg selv.
La meg så bare nevne: Alan Moore, John Totleben, Steve Bissette og Rick Veitch skapte denne karakteren tilbake i 1985 og lot ham få en sentral plass i Swamp Thing. I 1988 fikk han sitt eget hefte med Hellblazer. Fra da av har Jamie Delano, Grant Morrison, Neil Gaiman, Dick Foreman, Garth Ennis, John Smith, Eddie Campbell, Paul Jenkins, Warren Ellis, Darko Macan, Brian Azzarello, Mike Carey, Denise Mina, Jason Aaron, Andy Diggle og Peter Milligan skrevet om John Constantine`s liv og levned. Så etter 25 år er det da vitterlig slutt og vi ender opp med den versjonen av Constantine en har fått sett i Justice League Dark. Av og til kan en bli så eitrande forbanna……
Jeg var vitterlig yngre før (det virker kanskje som jeg brygger på en krise) og det vil vel også si en smule mindre blasert enn nå. Den gang da ble jeg gjort voldsomt oppmerksom på at amerikanske serier hadde blitt helt annerledes med Hellblazer nr. 46. John Constantine`s endelige oppgjør med det triumviratet som da ledet helvete. Disse som hadde gjort ham frisk på en ytterst smertefull måte etter at han hadde vært døende av uhelbredelig lungekreft. Og takken han gir dem er en langfinger. Seg selv lik og skadeskutt likegyldig går han inn i skumringen og ender opp i den nærmeste puben.
Denne historien var skrevet av den, vi snakker her om 1991, den altfor unge Garth Ennis(født: 16.01. 1970). Han debuterte med nr. 41 og skrev serien til og med nr. 83. Dette har jeg vel nevnt før noen ganger ? Den som tegnet 21 av disse heftene, pluss one-shoten Heartland, var Lutonsupporteren Steve Dillon. Sammen utviklet de seg i løpet av denne tiden til å bli et av de mest spennende teamene innenfor amerikanske serier. De avsluttet sitt engasjement med Hellblazer med historien A Rake at the Gates of Hell (78-83) og hvor tittelen er inspirert av en Pogues sang. Og dermed ble spørsmålet hva som ville skje videre.
Svaret lot vente på seg en smule, rettere sagt 5 måneder. Den første smakebiten kom i Absolute Vertigo. Dette heftet var ment å introdusere nye titler som senere ville komme ut på Vertigo. Her fikk en altså se de første, ikke i rekkefølge, sidene fra Ennis/Dillon`s nye serie. Absolute Vertigo kostet 99 cents når det ble kom ut, men takket være disse sidene steg listeprisene til langt over 20 dollar i løpet av få øyeblikk. Det som merkelig nok ikke var med på å gi denne prisøkningen var Grant Morrison`s spesialskrevne The Invisibles historie i samme hefte.
Serien var The Preacher. Et humoristisk manifest, krydret med over the top violence og kanskje noe av det mest blasfemiske jeg har lest. Og jeg er litt enig med Depeche Mode om at god`s got a sick sense of humour and when I die I expect to see him laughing. Med sin nord-irske bakgrunn har Ennis opparbeidet en viss aversjon mot alt religiøst. Han forteller en historie og anklager gud for hans unnfallenhet. Eller han lar hovedpersonen Jesse Custer komme med disse anklagene. Denne er en predikant som har mistet det han måtte ha av tro. Hans frontkollisjon med Genesis, avkommet til helvete møter himmelen i kjødelig forstand (se Hellblazer: Guys and Dolls 59-61), og dette gir ham uante krefter og en utryddet menighet. Siden treffer han bl.a. følgesvennene iren Cassidy og eksen Tulip. Og en av de beste Vertigo-seriene gjennom tidene har så vidt startet.
Så gammel som jeg nå er blitt lar jeg meg oftere og oftere forbause av hvor ung jeg har vært. En av seriene jeg lot meg bli imponert den gang da var albumet Reporterne: Nordstjernen skrevet av danske Ole Pihl og tegnet av Pihl og Claus Korsgaard. Dette var det andre og siste i serien utgitt i Danmark og det eneste her hjemme. En kriminalhistorie fra 80-tallets København hvor politisk maktmisbruk, BZ-bevegelsen (husokkupanter), korrupsjon og tomme hus er sentrale i historien. Hovedpersonene er journalisten Anne og husokkupanten Nexus og begge prøver å finne løsningene på disse problemene og hvilke bakenforliggende motiv som ligger til grunn. Det som gjorde dette albumet enda mer spesielt var at det var inkludert en flexi-disc (en singel/syv tommer i myk plast) hvor Nanne (?) sang om huset Nordstjernen. Ellers er det greit at dette albumet har holdt seg bedre enn meg.
Mark Waid er en tegneserieforfatter det står respekt av. Noe av det han har gjort er å gjenopplive serier som Captain America, nå nylig Daredevil og The Flash(Lynet). I The Flash introduserte han også Impulse, som fikk sin egen serie og hvor Waid, med bl.a. tegneren Humberto Ramos(noen eksempler: The Amazing Spider-Man, Runaways vol. 3 med Terry Moore, The Spectacular Spider-Man, Ash: Cinder and Smoke) fikk stor suksess med. Så var det tilbake i 1997 at radarparet (de er vel ikke så gode venner nå) Grant Morrison og Mark Millar tok på seg å avlaste Waid som forfatter av The Flash og skrive 12 hefter som igjen utgjør en årgang. Noe de gjorde så ettertrykkelig. Waid`s versjon var et oppkomme av ideer, men disse to gjorde denne serien så lesverdig at det var en sann svir å lese den. Hva gjør en superhelt hvis superkraft er å springe fort når han brekker beinet? Fra å ha vært en serie jeg muligens ville lese ble det en nødvendig serie å ha lest. Tegneren Paul Ryan er ikke en av mine favoritter og hans bidrag trekker litt ned. Heftene det er snakk om er 130-141 og disse er samlet i Emergency Stop og The Human Race. Disse finner en igjen på biblioteket.
En mulig fremtid, menneskeheten har kolonialisert månen og har andre bebodde satellitter rundt Terra Firma og så inntreffer katastrofen i form av den store krigen (med begrenset bruk av atomvåpen). Beboerne av disse må evakueres tilbake til moder jord. Vår hovedperson, den unge Sarah, er mor til flere små barn og under kaoset som oppstår mister hun dem av syne. Vel nede på Tellus starter hun sin desperate jakt for å finne dem igjen. Da er det ingen fordel at situasjonen her nede har forverret seg dithen at det ligner mer på føydaltidens tilstander. En rekke småkonger med hver sine væpnede styrker. Og Sarah blir mer og mer lik den figuren Clint Eastwood gjorde i sine Spaghetti Westerns. Den enslige fremmede som ankommer byen og hjelper til å ordne opp og så må dra videre. De forskjellige miniseriene som utgjør The Legend of Mother Sarah ble begynt utgitt på Dark Horse Comics i 1995, men etter å ha gitt ut 3 kom det bare 1 nr. i den fjerde. Årsaken skulle ha vært kontraktsbrudd fra Dark Horse sin side. Forfatteren av serien er ingen ringere enn Katsuhiro Otomo. Skaperen av mangaen Akira og regissør av filmene Akira, Metropolis og Steam Boy. Tegneren er Takumi Nagayasu og i Japan ble serien avsluttet med den syvende samlingen.
Tilbake i 1989 stod jeg inne på tegneseriebutikken Avalon som lå inne, i det som da var et lite kjøpesenter i Stavanger, på Breitorget. Der led jeg litt mindre enn helvetes kvaler, siden jeg som vanlig dette året var nesten blakk, om hvorvidt jeg skulle kjøpe Gaiman/McKean`s Black Orchid, Jim Starlin`s Gilgamesh II eller Timothy Truman`s Hawkworld. Alle var avsluttede miniserier, i hefteform og jeg kjøpte Black Orchid. Først flere år senere kjøpte jeg samlingen av Hawkworld. Gilgamesh II har jeg ikke tenkt mer på før dette innlegget. Hawkworld er en glimrende serie. Hawkman/Katar Hol/Carter Hall ble skapt i 1940 av tegneserielegenden Gardner Fox. Så i 1989 var det på tide med en fornying av karakteren. Oppgaven ble altså gitt til Truman. Han tar oss med til et annerledes Thanagar, Hawkman`s hjemplanet, hvor et totalitært styresett regjerer og hvor Thanagar driver bokstavelig strip mining av naboplanetene uten å ta hensyn til eventuelle beboere. Katar Hol er medlem av Thanagar`s bevingede politistyrke. Vår helt gjør opprør mot urettferdigheten han konfronteres med og blir belønnet med eksil. Etter 10 år oppsøkes han av politikvinnen Shayera Tal. Dermed er oppgjørets time endelig kommet.
Ikke alle feirer jubileum på samme måte. Bilfabrikanten Citroen gjorde et av dem på sin helt egen måte. De hyret inn Moebius (Jean Giraud) til å tegne en historie. Denne ble siden gitt til alle de ansatte. Nå var vel Moebius ganske fornøyd med denne og den er en av historiene i Upon a Star. Gitt ut på Marvel`s Epic Comics i 1987 og denne utgaven inneholdt også The Repairmen, Aedena og Celestial Venice. Hvis jeg husker riktig er Upon a Star det som blir vist på den You Tube snutten under. Celestial Venice er en forklaring på Moebius teori om at Venezia er mer enn bare en by, bokstavelig talt, men også en tilstand. Grunnen til at nevnte dette albumet skal jeg for en gangs skyld ikke gi noen forklaring på. Når det kommer til Moebius/Jean Giraud på norsk var det albumet Kamerat Napoleon hvor han samarbeidet med Marc Bati, de forskjellige Blueberry seriene, de 6 albumene i hans og Jodorowsky Inkal serie og så var det Edenas hager hvor det var han på egenhånd. Edenas hager samler albumene Til stjernene og Edenas hager. Og hvis jeg husker helt feil er Til stjernene den samme historien som Upon a Star og da har jeg hatt tre forskjellige utgivelser av denne historien. Da var det på tide å avslutte.
The Two Faces of Tomorrow er en Science Fiction roman av James P Hogan og ble først gang utgitt i 1986. Handlingen foregår hovedsakelig i et enormt romfartøy på ferd mot den fjerneste stjerne på nattehimmelen. Og dette fartøyet styres av en datamaskin med mulighet til å lære. Noe den gjør i alt for stor grad. Hva skjer når skapelsen plutselig er mer intelligente enn skaperne. Dette er en av problemstillingene i denne historie. Boken ble adaptert og gjort til manga av Yukinobo Hoshino og i 1997 ga Dark Horse dette ut i en 13 hefters serie. Senere samlet i en utgave. Igjen en meget realistisk tegnet japansk serie og det skulle vel bare mangle. Det eneste jeg har å utsette er at innimellom får jeg følelsen av og ikke være smart nok til å kunne lese denne serien.
Denne serien skal jeg derimot skrive mer om siden (noe jeg skal gjøre med flere av de andre seriene nevnt i denne spalten, det viktigste nå har bare vært å få nevnt dem). Mest fordi jeg bare har fått lest det første av i alt to bind. Det har tatt litt tid bare å få lest bind 1. En av grunnene er at serieskaperen Trevor von Eeden er et navn jeg bare forbinder fra noen få superheltserier jeg leste på sent 70- og tidlig 80-tall. Så var jeg innom en blogg hvor det var en artikkel om en kortlivet serie fra DC ved navn Thriller (ikke den som kom ut på norsk i 1989-90). Her hadde visstnok forfatteren Robert Loren Fleming og von Eeden skapt historie i løpet av noen ganske få hefter. Siden jeg neppe kommer til å få tak i disse heftene var det allikevel god nok grunn til å sjekke ut The Original Johnson. Og jeg ble ikke skuffet. Von Eeden har blitt (har vel alltid vært) en stor tegner. Her forteller han historien om en av de største bokserne gjennom tidene, Jack Johnson (1878-1946). Rasespørsmålet står selvfølgelig sentralt og von Eeden får vel et visst utslipp for egne frustrasjoner via historien. Det er en fascinerende beretning om hvor jævlig mennesker kunne behandle andre p.g.a. hudfarge og hvilken storhet de viste som klarte å stå i mot. Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg har bestilt inn bind 2.
Pierre Christin er et av de store geniene blant all verdens tegneserieforfattere. Hans samarbeid med Enki Bilal, Annie Goetzinger (Den hvite sultaninde, Ad egne spor og Pigen fra æreslegionen) og Jean-Claude Mezieres med Linda og Valentin. Albumet jeg hadde tenkt å nevne her er Dobbeltagenten fra Rumænien fra 1984. Tegnet av, den for meg helt ukjente, Bernard Puchulu, men når en leter på nettet finner en alltid noe. Og Puchulu har tydeligvis rukket å tegne en rekke serier siden. Handlingen i dette albumet utspiller seg i tiden etter 2. verdenskrig. Europa er i ferd med å deles i to og de allierte okkuperer fremdeles de erobrede områdene. Deler av handlingen utspiller seg i Wien hvor vår hovedperson inngår en rekke lysskye avtaler med representanter for flere av okkupasjonsmaktene. Han er også nede i Tyrkia og gjør avtale om import av et større kvanta opium. Dette blir til sammen en glimrende thriller med en overraskende slutt. Puchulu imponerte meg første gang jeg leste dette albumet sent på 80-tallet.
Nå har det i flere år vært et svare styr om disse levende døde bloddrikkerne, vampyrene. Jeg har gått i surr i alle forfatterne som alle har skrevet hver sin serie. En som det ikke har vært mye snakk om er Anne Rice og hennes 10 bøker i The Vampire Chronicles. Av bøkene i denne serien har jeg sett to filmatiseringer, lest en (Mnemnoch the Devil og denne er glimrende selv om den inneholder vampyrer) og har tegneserieversjonen av bok nr. 2, The Vampire Lestat. Opprinnelig gitt ut i 12 hefter av Innovation Comics i 1990-91 og adaptert av Faye Perozich. Tegneren/maleren er amerikanske Daerick Gross. Han har ikke de helt store merittene å vise til, men illustrerte også oppfølgeren Queen of the Damned. Her får en altså vite forhistorien til Lestat. Hvor han starter tilværelsen som ubemidlet adelsmann på 1700-tallets franske landsbygd og hvor han siden flykter til Paris og havner i dårlig selskap. Så ille er dette selskapet at han ender opp som vampyr. Siden følger vi denne ufattelig snobbete udøde gjennom historien og frem til han er etablert som rockestjerne i 1980-årenes Los Angeles. I løpet av denne tiden blir han også vist hvor urvampyrene oppbevares og de treffer en i neste bok, Queen of the Damned. Selv om jeg ikke viser meg fra min mest entusiastiske side her er dette en bra serie. Den viktigste innsigelsen er at den er vel lang.
I 1996 kom Samlaget ut med den lille biografiske tegneserien Ivar Aasen: Ei historie om kjærleik. Denne ønsket jeg meg til jul det året og fikk den også. Ikke fordi den var skrevet av Erna Osland og hun gjorde en grei nok jobb med å fortelle de viktigste begivenhetene i Aasens barndom, ungdomstid og voksne liv. Jeg ønsket meg den ikke fordi jeg er en stor fan av Aasens liv og virke. Derimot var grunnen at Arild Midthun var tegneren. Han er i mine øyne Norges største tegneserietegner og det har jeg ment siden Norsk Mad ble gitt ut for annen gang. I Ivar Aasen får han vist hvilken glimrende realistisk tegner han også er. I nyanser av grått, brunt og svart gjør han denne nynorskens far levende.
