Så gammel som jeg nå er blitt lar jeg meg oftere og oftere forbause av hvor ung jeg har vært. En av seriene jeg lot meg bli imponert den gang da var albumet Reporterne: Nordstjernen skrevet av danske Ole Pihl og tegnet av Pihl og Claus Korsgaard. Dette var det andre og siste i serien utgitt i Danmark og det eneste her hjemme. En kriminalhistorie fra 80-tallets København hvor politisk maktmisbruk, BZ-bevegelsen (husokkupanter), korrupsjon og tomme hus er sentrale i historien. Hovedpersonene er journalisten Anne og husokkupanten Nexus og begge prøver å finne løsningene på disse problemene og hvilke bakenforliggende motiv som ligger til grunn. Det som gjorde dette albumet enda mer spesielt var at det var inkludert en flexi-disc (en singel/syv tommer i myk plast) hvor Nanne (?) sang om huset Nordstjernen. Ellers er det greit at dette albumet har holdt seg bedre enn meg.
Mark Waid er en tegneserieforfatter det står respekt av. Noe av det han har gjort er å gjenopplive serier som Captain America, nå nylig Daredevil og The Flash(Lynet). I The Flash introduserte han også Impulse, som fikk sin egen serie og hvor Waid, med bl.a. tegneren Humberto Ramos(noen eksempler: The Amazing Spider-Man, Runaways vol. 3 med Terry Moore, The Spectacular Spider-Man, Ash: Cinder and Smoke) fikk stor suksess med. Så var det tilbake i 1997 at radarparet (de er vel ikke så gode venner nå) Grant Morrison og Mark Millar tok på seg å avlaste Waid som forfatter av The Flash og skrive 12 hefter som igjen utgjør en årgang. Noe de gjorde så ettertrykkelig. Waid`s versjon var et oppkomme av ideer, men disse to gjorde denne serien så lesverdig at det var en sann svir å lese den. Hva gjør en superhelt hvis superkraft er å springe fort når han brekker beinet? Fra å ha vært en serie jeg muligens ville lese ble det en nødvendig serie å ha lest. Tegneren Paul Ryan er ikke en av mine favoritter og hans bidrag trekker litt ned. Heftene det er snakk om er 130-141 og disse er samlet i Emergency Stop og The Human Race. Disse finner en igjen på biblioteket.
En mulig fremtid, menneskeheten har kolonialisert månen og har andre bebodde satellitter rundt Terra Firma og så inntreffer katastrofen i form av den store krigen (med begrenset bruk av atomvåpen). Beboerne av disse må evakueres tilbake til moder jord. Vår hovedperson, den unge Sarah, er mor til flere små barn og under kaoset som oppstår mister hun dem av syne. Vel nede på Tellus starter hun sin desperate jakt for å finne dem igjen. Da er det ingen fordel at situasjonen her nede har forverret seg dithen at det ligner mer på føydaltidens tilstander. En rekke småkonger med hver sine væpnede styrker. Og Sarah blir mer og mer lik den figuren Clint Eastwood gjorde i sine Spaghetti Westerns. Den enslige fremmede som ankommer byen og hjelper til å ordne opp og så må dra videre. De forskjellige miniseriene som utgjør The Legend of Mother Sarah ble begynt utgitt på Dark Horse Comics i 1995, men etter å ha gitt ut 3 kom det bare 1 nr. i den fjerde. Årsaken skulle ha vært kontraktsbrudd fra Dark Horse sin side. Forfatteren av serien er ingen ringere enn Katsuhiro Otomo. Skaperen av mangaen Akira og regissør av filmene Akira, Metropolis og Steam Boy. Tegneren er Takumi Nagayasu og i Japan ble serien avsluttet med den syvende samlingen.
Tilbake i 1989 stod jeg inne på tegneseriebutikken Avalon som lå inne, i det som da var et lite kjøpesenter i Stavanger, på Breitorget. Der led jeg litt mindre enn helvetes kvaler, siden jeg som vanlig dette året var nesten blakk, om hvorvidt jeg skulle kjøpe Gaiman/McKean`s Black Orchid, Jim Starlin`s Gilgamesh II eller Timothy Truman`s Hawkworld. Alle var avsluttede miniserier, i hefteform og jeg kjøpte Black Orchid. Først flere år senere kjøpte jeg samlingen av Hawkworld. Gilgamesh II har jeg ikke tenkt mer på før dette innlegget. Hawkworld er en glimrende serie. Hawkman/Katar Hol/Carter Hall ble skapt i 1940 av tegneserielegenden Gardner Fox. Så i 1989 var det på tide med en fornying av karakteren. Oppgaven ble altså gitt til Truman. Han tar oss med til et annerledes Thanagar, Hawkman`s hjemplanet, hvor et totalitært styresett regjerer og hvor Thanagar driver bokstavelig strip mining av naboplanetene uten å ta hensyn til eventuelle beboere. Katar Hol er medlem av Thanagar`s bevingede politistyrke. Vår helt gjør opprør mot urettferdigheten han konfronteres med og blir belønnet med eksil. Etter 10 år oppsøkes han av politikvinnen Shayera Tal. Dermed er oppgjørets time endelig kommet.
Ikke alle feirer jubileum på samme måte. Bilfabrikanten Citroen gjorde et av dem på sin helt egen måte. De hyret inn Moebius (Jean Giraud) til å tegne en historie. Denne ble siden gitt til alle de ansatte. Nå var vel Moebius ganske fornøyd med denne og den er en av historiene i Upon a Star. Gitt ut på Marvel`s Epic Comics i 1987 og denne utgaven inneholdt også The Repairmen, Aedena og Celestial Venice. Hvis jeg husker riktig er Upon a Star det som blir vist på den You Tube snutten under. Celestial Venice er en forklaring på Moebius teori om at Venezia er mer enn bare en by, bokstavelig talt, men også en tilstand. Grunnen til at nevnte dette albumet skal jeg for en gangs skyld ikke gi noen forklaring på. Når det kommer til Moebius/Jean Giraud på norsk var det albumet Kamerat Napoleon hvor han samarbeidet med Marc Bati, de forskjellige Blueberry seriene, de 6 albumene i hans og Jodorowsky Inkal serie og så var det Edenas hager hvor det var han på egenhånd. Edenas hager samler albumene Til stjernene og Edenas hager. Og hvis jeg husker helt feil er Til stjernene den samme historien som Upon a Star og da har jeg hatt tre forskjellige utgivelser av denne historien. Da var det på tide å avslutte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar