Dette er et innlegg jeg har nølt med å skrive. Ikke fordi jeg var usikker på hva jeg ville skrive, men snarere hvordan. Det handler da også om en serie som er vanskelig å lese. Jacques Tardis Skyttergravskrigen 1914-1918 (påbegynt i 1982, utgitt i 1993 og på norsk i 2012) klarer å levendegjøre alle de mørkeste uhyrlighetene Europa har brukt snart 100 år på fortrenge. En krig hvor over 10 millioner mennesker døde for en sak ingen ennå vet hva var.
Det er en vond og nødvendig historie Tardi har fortalt her. En serie om enkeltskjebner viklet inn i denne malstrømmen av destruktivitet. Tardi skildrer dette på nøkternt genial måte, og det kan jeg si som brukte et tiår på innse at dette var en serieskaper med unike egenskaper, og han insisterer på en så stor grad av historisk korrekthet som mulig. Når han da ikke lar seg foreta nødvendige kunstneriske friheter. Han har derimot ikke gjort mye for å skjule resultatene av denne industrielle nedslaktingen.
En av historiene som blir fortalt er om ham som gir seg selv et sår i armen. Deretter dekker han denne med en infisert bandasje han har fått av en bekjent, såret blir betent, han må amputere armen og dermed blir han dimittert. Et lite offer for å kunne slippe unna. Han sender bandasjen videre til en venn. Denne påfører seg selv et sår i benet, legger på bandasjen, det går koldbrann i det og han dør. Og dette er bare en av de utallige historiene Tardi får fortalt i dette albumet på 120 sider.
P.S.
I følge Tardi og de som har regnet på det kostet denne krigen 2500 milliarder gullfranc. Dette hadde vært nok til at hver eneste europeer, inklusive Russland, hadde fått et lite fireroms hus hver. Nå i ettertid, er det godt å vite at en brukte disse pengene riktig.
D.S.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar