Moorcock, Elric og tegneserier (oppdatering med gjentagelser)

Andre gang jeg leste Elric var i norske Epic nummer 1, 1983. Det var de første sidene av Roy Thomas og P Craig Russell’s adapsjon av Elric and the dreaming city. Å si at det gjorde et inntrykk blir et understatement. Nå ble aldri denne historien trykket i sin helhet i EPIC, men ble senere den andre grafiske romanen Marvel ga ut i albumformat.

I 1971 satte den franske tegneseriekunstneren Phillippe Druillet og forfatteren Michel Demuth seg fore å adaptere Moorcock`s Elric. Resultatet ble Elric le nécromancien, men historien  utgitt i Bing & Bringsværds antologi Nazar: Den gale professoren (Gyldendal Lanterne nr. 313, 1976) må ha vært et utdrag. Historien hadde i norsk oversettelse fått navnet Elric vender tilbake til Melnibone. Aldri har vel denne byens arkitektur blitt tegnet mer imponerende. De menneskelige innslagene ikke likeså.

Siden startet forlaget Pacific comics å gi ut en tegneserieversjon av Elric of Melnibone. De gikk konk og First comics overtok og ga ut tre adapsjoner til (Sailor on the seas of fate, Weird of the white wolf og The Vanishing tower). Topps og Dark Horse ga ut Stormbringer kombinert med Neil Gaiman’s nesten helt selvbiografiske One life furnished in Michael Moorcock (1997). Adapsjonen av og tegningene i miniserien Stormbringer var det P Craig Russel som stod for.

DC ga deretter ut den tolv hefters maxi-serien Michael Moorcock’s Multiverse. Hvor en litt annen Elrics historie ble fortalt, Duke Elric som befant seg i et Europa meget likt vår rundt år tusen. DC ga også ut Elric: The making of a sorcerer, spesielt skrevet av Moorcock for å fortelle hva som skjedde med Elric forut for bøkene og tegnet av Walter Simonson. I 2001 kom Boom Studios Elric the balance lost. Denne skrevet av Chris Roberson. Hvor flere av The Eternal Champions sammen må kjempe for å bevare balansen , ikke i en virkelighet, men dem alle. Etter dette har forlaget Titan Books satt seg fore å nyutgi alle tidligere tegnserieversjoner av Moorcock’s bøker i The Michael Moorcock library.

De desidert mest vellykkede adapsjonene er franskmennene Julien Blondel og Didier Polis Elric: The ruby throne og Elric: Stormbringer. Disse to albumene er det som, ved siden av P Craig Russell`s The dreaming city, er det som kommer nærmest slik jeg forestiller meg Elric og hans verden av vold, perversiteter og magi.

Og så bare nevne at den første amerikanske versjonen av Elric kom i Conan the barbarian 14 og 15 1973. Også denne av Roy Thomas og tegnet av den geniale Barry Windsor-Smith. Hodeplagget de valgte for Elric var ikke det mest velovertenkte og denne utgaven av Elric ble hyppig parodiert i Dave Sim`s Cerebus og hans karakter Elrond of Melvinbone. Elric`s møte med Conan ble utgitt på norsk i Conan tidlig på 90-tallet.

Walter Simonson

Hvorfor jeg har latt meg fascinere så av denne tragiske antihelten vet jeg ikke. Kanskje han er fantasyens svar på Donald Duck og med det at han aldri vil lykkes? Det jeg vet for sikkert er at etter å ha lest Epic nr. 1 for så langt tilbake ble tegneserier og fantasy aldri det samme.