tegneserier en må lese fordi sånn er det bare: The House of Ideas på film (1)

Det var en gang hvor Marvel og deres forsøk på få gjort spillefilmer av deres diverse karakterer var hysterisk morsomt. David Hasselhoff som Nick Fury, Captain America med en totalt ukjent i hovedrollen, kalkunen Howard the Duck og Fantastic Four som ennå ikke har vært vist på kino eller offisielt har vært utgitt på VHS eller DVD. Sett i lys av hvor dårlig vant vi var med denne typen filmer den gang da, så var Dolph Lundgren som The Punisher tålig bra. Sett på VHS og med Movie Box. 90-tallet var en turbulent tid for forlaget hvor det skiftet eiere flere ganger og var en stund truet med konkurs. Derfor solgte de unna rettigheter til hvem som helst av filmselskapene som var villige til å betale og noe samarbeid mellom disse selskapene kom ikke på tale. Ergo fikk en en rekke filmer uten noen cross over fra den ene serien til den andre. Det har bare skjedd med de 22 filmene som utgjør The Marvel Universe og hvor Avengers: End Game er den siste. Nå er det slik at Disney eier Marvel og lisensene er i ferd med å gå ut og igjen samles hos Marvel. Og da er det bare å vente på ennå en tsunami av slike filmer.

En gjennomgang av disse filmene bør jo være en smule objektiv. Da er det kanskje et misforhold at jeg har et rimelig subjektivt syn på disse. Hovedankepunktet mitt er at alle manusforfatterne involvert har ingen erfaring med å skrive tegneserier eller virke å ha et forhold til serien de skal adaptere til film. Så det en får er forfattere som skal forbedre tiår med historier for filmmediet. Blir det vellykket? Sjelden! En annen ting er dette selvhøytidelige rælet karakterene lirer av seg og de pompøst bombastiske utsagnene som slenges ut. I en tegneserie kan du skumlese disse og fort lese videre, men det blir noe helt annet uttalt gravalvorlig på film.

Marvel Comics virkelige suksess med filmadapsjoner startet i 1998 og med Blade. En karakter skapt av Marv Wolfman og Gene Colan og hadde sin første opptreden i Tomb of Dracula (det kom 23 hefter av denne serien på Atlantic forlag i perioden 1982-84) nr. 10, 1973. Han er halvt vampyr (Dhampir) og det er grunnen til at han ikke er noen stor fan av de som er helt vampyriske. Det kom to filmer til i denne serien og var vel det siste virkelig suksessfylte hovedrolleinnehaver Wesley Snipes var med i før han måtte i fengsel for skatteunndragelser. Alt i 1997 kom Men in Black og en kan argumentere at dette også var en Marvel film. Men, nei tegneserien var utgitt på Aircel Comics som var et underbruk av Malibu Comics og dette forlaget ble siden kjøpt opp av Marvel og lagt ned.

Jeg har en del fikse ideer og samler på alt for mye. En av de tingene jeg har satt meg fore er å kjøpe filmer basert på tegneserier. Det er, for å bli en smule vulgær, som å forsøke å tilfredsstille seg selv med et rivjern. Mest vondt, men litt godt og. Ergo har jeg i løpet av de siste 15 årene endt opp med å ha alt av hva som kommet av Marvel relaterte filmer. Unntakene er de to som nettopp har gått/nå går på kino og Blade 1-3. Så her følger en gjennomgang av disse filmene etter innfallsmetoden og ikke i kronologisk rekkefølge. (den komplette listen, hentet fra Wikipedia, dukker opp til slutt)

Først ut er Ghost Rider og Ghost Rider: Spirits of Vengeance. Hvis jeg husker riktig er det kommet et hefte med denne karakteren på norsk (Atlantic Spesial nr. 4, 1982). Nicholas Cage har hovedrollen og har innrømmet at denne er hans favoritt blant Marvel`s superhelter. Begge handler først og fremst om at Nicholas Cage er Nicholas Cage i to historier som er rimelig uinteressante. Det pussige her er at film nummer to er hakket mindre dårlig enn den første.

The Punisher er en foraktelig karakter. En person som bruker en personlig tragedie og går gjennom en meget alternativ sorgterapi. Som ser seg berettiget til å hevne seg og drepe de han selv anser bryter loven. Garth Ennis har skrevet om denne karakteren på måte hvor han både inkorporerte meget svart humor og en viss ironisk distanse. Det finnes ikke i noen av filmatiseringene. Dolph var okay på nittitallet, The Punisher (2004) har Thomas Jane i hovedrollen og John Travolta i en av sine verste roller på denne siden av Battlefield Earth. Her prøver en å vise mer av The Punisher`s menneskelige sider og lykkes kun med å stimulere seerens gjespemuskler. Punisher: War Zone derimot er lagt mye tettere opp til hvordan han fremstilles i tegneserien og de lykkes nesten helt med det. Aberet her er briten, og breiflabb i et tidligere liv, Dominic West (The Wire) som sjefsskurken Jigsaw.

En hadde, ikke nødvendigvis meg, store forhåpninger til Hulk (2003) hvor Oscar vinnende Ang Lee hadde regien. Eric Bana var Bruce Banner og med seg hadde han Jennifer Connelly, Nick Nolte og Sam Elliott. Kort fortalt: Pappaen til Bruce var slem mot ham i barndommen. I The Incredible Hulk var Bana byttet ut med Edvard Norton, Connelly med Liv Tyler og skurken her er general Ross spilt av William Hurt. Her handler det om at Banner skal friskmelde seg og bli kvitt Hulk. Mon tro om han fikser det…

Så var det på tide å si noe positivt. Guardians of the Galaxy var et friskt pust når den kom. Her hadde man tatt en serie ukjent for de fleste og det var virkelig en god ting. Hvor regissør og manusforfatter James Gunn kunne være kreativ å komme opp med den rette blandingen av action og humor. Film nummer en er en av de beste filmene laget innen superheltsjangeren og Vin Diesel får vist hvilken karakterskuespiller han virkelig er med Groot. Film nummer to blir mye av det samme, men med bonusen Kurt Russell og litt Sylvester Stallone.

Jack Kirby var en tegneserieskaper med en reell interesse for mytologi. Hos DC skapte han The Fourth World og hvor konflikten mellom The New Gods og Darkseid var et sentralt tema. Sistnevnte kan sies å være malen Jim Starlin brukte når han skapte Thanos tre år etter. Hans største interesse var norrøn mytologi og ergo var det naturlig for ham å skape serien Thor. Hans personlige gjenfortelling av denne gudelæren. Australske Chris Helmsford fikk «merkelig» nok rollen som tordenguden på filmlerretet. I den første filmen var Anthony Hopkins og Natalie Portman med. Film nummer to var et litt mindre gjesp og Med Thor: Ragnarok fikk en belønningen for å ha sett de første to. Her har en igjen kommet opp med denne blandingen av humor og action som jeg synes fungerer best i denne typen filmer. Og Jeff Goldblum er strålende.

Robert Downey jr har hatt oppturer og nedturer i løpet av sin karriere. Det har ikke forhindret meg fra og synes han er en strålende skuespiller og en jeg lenge har hatt sansen for. Når han tok på seg rollen som Iron Man ble jeg rimelig optimistisk. Så kom film nummer en og det tok meg mindre enn åtte minutter å se hvem skurken var. Film nummer to led av det handicappet at den var alt for forglemmelig og Ben Kingsley i treern var bare bortkastet. Gwyneth Paltrow som Pepper er et pluss, men hennes filmhistoriske høydepunkt var som avkappet hode i en pappeske i Seven. Så det som ender opp med å gjøre hele forskjellen blir Downey jr. Don Cheadle er ganske okay han og.

Jeg er den eneste jeg vet om som liker Daredevil og at Ben Affleck har hovedrollen. Til mitt forsvar må jeg få si at tittelen Daredevil har vært en av mine favoritter fra Marvel siden tidlig 80-tall. Det at i denne filmen har Kingpin skiftet etnisitet gjør ingenting. Jennifer Garner som Elektra er vel ikke helt som jeg forestilte meg henne uten at det skulle frembringe noen ekstra innsigelser. Colin Farell som Bullseye er og et godt valg, men den som valgte at Bullseye skulle ha en tatovering istedenfor en hette skulle vært skutt med en sløv øks. Garner gjentar sin rolle i Elektra og da får vi virkelig se hvorfor de heller burde valgt en annen skuespillerinne.

Så noen kjappe og usaklige:

Doctor Strange (2016)

Sherlock Holmes med dårlig amerikansk aksent. Imponerende CGI, men jeg har ennå ikke funnet hva historien egentlig handlet om.

Black Panther (2018)

Den første filmen i denne sjangeren hvor et stort flertall av skuespillerne er farget. Ikke noe like skjellsettende med historien. Wakanda som verdens mest moderne land og et tilnærmet utopia, ikke slik Thomas Moore så det for seg. Men hvor befolkningen tydeligvis blir utdannet til å snakke engelsk slik vi i vesten forestilte oss at alle afrikanere snakket for femti år siden. Forest Whittaker er vel det grelleste eksempelet.