mandag 14. oktober 2013

Noe husker en med glede.....

Tilbake til tiden da jeg ennå var ung og lovende, her snakker vi om 1980 og nå er jeg bare lovende, kom det ut seks hefter i nesten albumstørrelse, svarthvitt, månedlig og med tittelen Pilot. Hjemmet forlags serie Tempo var gått inn sensommeren 1979 og erstattet med Supertempo (en historie per månedlige utgivelse) og konkurrenten Semic/Nordisk forlag så sjansen til å fylle den nisjen Tempo hadde hatt. Så med antall utgivelser i minne kan en godt se at slik ble det ikke.
En av grunnene må ha vært utvalget av serier. I nr. en var hovedserien samegutten Turi. Nærmere en antropologs delirium kommer en ikke. Her hadde de også med litt Blueberry, men selv det var ikke nok til å rette opp inntrykket. Nummer to og hovedhistorien var Nicky Lettmatros. En mer ufrivillig umorsom serie skal en lete lenge etter. Allikevel gitt ut i album på norsk under både Nicky Lettmatros og Mastetoppens skrekk. Bi-serie igjen var Blueberry og en ufyselig kjedelig serie, Tony Stark, som kunne synes å være tegnet av Jean Graton (Mark Breton), men derimot av en annen middelmådighet Edouard Aidans (Tonga og Familien Franval) og skrevet av Jean van Hamme med tuppen av venstre lillefinger.
Så med nr. tre skjedde det noe. Rødskjegg eller det blir vel heller Erik, Rødskjeggs sønn. Et helt album og tegnet av den glimrende Jije (se: Jerry Spring). Og ikke nok med det begynnelsen på en historie med Jaktfalkene også denne tegnet av Jije og begge historiene skrevet av Jean-Michel Charlier (Løytnant Blueberry). Historien med Jaktfalkene ble avsluttet i nr. fire. Pilot nr. fem og seks inneholdt som hovedhistorier den forferdelige serien Julie Wood, tegnet av, den etter hvert nitriste, Graton og den italiensk tegnede og skrevne serien Aristokratene. Hvorfor det er kommet så mye av sistnevnte på norsk er et aldri så lite mysterium. Skjønt jeg likte den når jeg var ti.
Rødskjegg fikk jeg lest i Tempo og Supertempo, men Jaktfalkene er en serie jeg har lest altfor lite av. Innen Charlier døde rakk han å skrive manus til femogtyve album og siden har det kommet tre til. På norsk kom det ut fem i 1972-73 og av de har jeg bare et. Ellers ble flere av historiene utgitt i Tempo, men her har jeg bare fått tak i knappe håndfuller av heftene med disse historiene. I følge comicwiki.dk ble Jaktfalkene skapt i 1959 for at Pilote kunne konkurrere med bladene Tintin og Spirous serier, da i særdeleshet Dan Cooper (Albert Weinberg) og Buck Danny (Charlier/Victor Hubinon). Den første tegneren av serien var ikke ukjente Albert Uderzo. Han tegnet de første åtte albumene og så overtok Jije og tegnet de elleve neste.
Utgangspunktet i Jaktfalkene er at opposite attracts. Michel Tanguy er av både utseende og med sine menneskelige kvaliteter tilnærmet perfekt. Ernest Laverdure derimot har ikke akkurat fremtoningen til en modell. Han er usedvanlig klossete og har en god del av bohemen i seg. Allikevel er det Laverdure som får mest oppmerksomhet hos det motsatte kjønn. De blir selvfølgelig bestevenner, begge er må vite glimrende flyvere og de blir begge en del av verdens beste flyvåpen, det franske. Beskrevet slik så virker det ikke særlig originalt, men det fungerer. Charlier skrev slik at det grep tak i leseren og innslagene av slap stick ble kjærkomne pustepauser. En blir tatt med til eksotiske steder og historienes plot var overbevisende. Og denne serien ble uendelig mye bedre enn de to som den var ment å konkurrere mot, selv om Charlier var forfatter til en av dem.
Det å se Uderzo tegne realistisk blir også en bonus og Laverdure skal faktisk være en karikatur av ham selv. Dette er en serie som har stått seg og med mimrefaktoren i tillegg er det like kjekt å lese disse seriene nå som den gang da.




2 kommentarer:

Jo sa...

På dansk har det kommet 16 album (hvorav et dobbeltalbum) med Jaktfalkene under tittelen Luftens Ørne. To av de norske albumene har ikke kommet på dansk, så totalt er 19 album utgitt på skandinavisk, inkludert alle Jije-albumene og nesten alle Uderzo-album.

På slutten av 60-tallet ble det laget en frank TV-serie med Jaktfalkene. TV-serien ble så populær at tegneseriefigurenes utseende visstnok ble justert for å ligne mer på skuespillerne. Jeg har ikke sett TV-serien, men så for et par år siden en fransk kinofilm fra 2005 på TV. Det var en ganske streit og klisjepreget actionfilm med lite av tegneseriens sjarm og humor (men gode flyscener som sikkert hadde gjort seg bedre på et stort lerret).

I tillegg til at Jaktfalkene er en bedre serie enn Buck Danny og Dan Cooper kan det jo ha hjulpet på populariteten at heltene er franske mens de to andre seriene har hovedpersoner fra henholdsvis USA og Canada.

Lars Gundersen sa...

Skulle franskmenn være sjåvinistiske??