For de få som ikke har fått det med seg: Brian Azzarello og Eduardo Risso`s 100 Bullets er en av de beste krimseriene noensinne og det inkluderer vel de i romanform også. Selv om det kom 100 hefter ble kvaliteten aldri forringet. Har en først lest disse heftene eller de 13 samlingene så vil det ha gjort inntrykk. En husker «selvfølgelig» hele persongalleriet siden det etter hvert ble så få av dem. Med Brother Lono, en åtte hefters miniserie også utgitt på Vertigo, treffer en igjen Lono (kallenavn The Dog) den mest fredsæle av karakterene i 100 Bullets.
Uten å røpe hvordan 100 Bullets ender så starter historien i Mexico, på en gård ikke langt utenfor Durango. Her har Lono noen år tidligere søkt tilflukt. I forbindelse med gården er det også et barnehjem og presten som driver dette har hørt Lono`s skriftemål. Dermed kan en si at vår hovedperson har begynt å ane gud. Narkotikakrigen herjer i nabolaget og det er med nød og neppe at barnehjemmet blir holdt utenfor. Så kommer det en ny nonne, den unge amerikanske June, til gårds. Med det skjer det et skifte. Lono legger bort sine pasifistiske holdninger og blir sitt elskelige jeg igjen. Alt for å beskytte dette fristedet som har gitt ham et avbrekk fra å være helt seg selv. Det går mot et High Noon with a twist.
Dette er en voldelig serie og Risso gjør ingenting for å skåne leseren for de til tider groteske blodsutgytelsene. Det er vel slik det bør være når en vet at virkeligheten i dette området av verden er langt verre enn hva Risso har valgt å skildre. Azzarello har denne evnen til å skrive i tilnærmet telegramstil og allikevel få sagt mye mer enn sånne som undertegnede som bedriver ord. Kombinasjonen av disse to er nesten uten sidestykke i seriesammenheng. Hvis jeg til slutt skal komme med en personlig kommentar, så var det å lese Brother Lono et virkelig godt argument for å lese 100 Bullets om igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar