Hvor en hjerne leser mer

Det er lett å la seg imponere, og det bør det være så lenge en ikke er blitt for blasert, men sjeldnere er det å la seg lamslå av noe så hinsides preget av bare kvalitet. Jeg har tidligere skrevet om Matt Kindt`s serier, Two Sisters og Revolver, og gitt uttrykk for en viss beundring for disse. Så er det slik at etter en periode hvor jeg har skrevet om serier som ikke kan regnes som fremtidige klassikere, og ikke ville vært blant titlene i min kanon av tegneserier, har jeg sett lyset. Mind MGMT er den beste serien jeg har lest på lang, lang tid (denne første samlingen inneholder de 7 første heftene i en serie på 36).

Kindt har tidligere samarbeidet med Jeff LeMire og begge har endret min oppfatning av hva tegneserier bør være. Skal en først snakke om Kindt`s serier er noe av det første en vil nevne hans måte å tegne på. Hvor en først vil si at tegnestilen virker naivistisk, men det er slik en lar seg lure til å tro til begynne med. Hos Kindt er det ikke snakk om manglende tegneferdigheter, snarere et bevisst valg med hensyn til hvordan historien kan og bør fortelles. Og hvor mitt behov, og andres, for tegnemessig perfeksjon så enkelt motbevises med Kindt`s måte å gjøre det på.

Så dette er serien en må lese! Derfor blir selve oppsummeringen kortfattet. Historiens forteller er den det søkes etter. Forfatteren Meru er seriens hovedperson og har skrevet en bestseller basert på en virkelig og grotesk mordsak. Det var for to år siden og nå leter hun desperat etter hva som skal bli oppfølgeren. Så finner hun frem til denne saken hvor et passasjerfly med 121 passasjerer kollektivt mister hukommelsen mens det befinner seg i luften. Hvor 120 av dem blir gjort rede for, men nr. 121 med navn Henry Lyme (navnevalget har sannsynligvis ingen sammenheng med Harry Lime?)  er forsvunnet. De få sporene etter ham som er fører Meru først til Mexico og siden Zanzibar. Og de svarene hun finner gjør det hele desto mer innviklet. Hvor en så kan stille spørsmål om hvor virkelig virkeligheten virkelig er. Og det er en av de tingene som gjør denne serien nært genial.