Thar she blows!

For noen innlegg siden ynket jeg meg om hvor mange uleste tegneserier jeg hadde der hjemme. Så i helgen tok jeg affære og leste hele Jeff Smith`s Bone om igjen.

En serie som de som har greie på det vil si har latt seg inspirere av Walt Kelly`s Pogo og Carl Barks serier (inspirert av og ikke nesten-plagiert som en viss Don jeg av en eller grunn misliker intenst). Når det gjelder Pogo har jeg ikke lest originalen, men striper laget på lisens av andre etter hans død. Med utgangspunkt i disse kan en hevde at Pogo var en veldig tidstypisk amerikansk serie og ikke altfor interessant for oss her i Europa. Men nå har jo jeg det med å ta feil.

Det en ikke kan ta feil av er hvilken glimrende serie Bone er. Skjønt en smule schizofren når det kommer til selve historien. Det hele starter fantastisk hvor historie, tegninger, atmosfæren og det humoristiske går hen og blir så uendelig mer enn de enkelte delene. Det er sjelden jeg har lest en tegneserie hvor alt bare stemmer. Så et stykke ut i serien blir denne halvtamme fantasy-delen av historien mer og mer dominerende. Rundt hefte 28 innser Smith selv at den har tatt overhånd og gir leserne en fire-fem hefters pause fra det som da var blitt hovedhistorien.

Som de fleste eventyrfortellinger, hvor helter er involvert, har denne også en nokså lykkelig slutt. Og selv med visse motforestillinger, faktisk flere første gang jeg leste serien enn nå, må en si at Bone er en enestående serie. Av denne type serier er det bare Carl Barks sine som kan måle seg og han var, i all sin beskjedenhet, så hinsides genial. Selv startet jeg å lese Bone i 1995 og serien ble avsluttet i 2004. Nå har det gått opp meg at det ikke skal gå 20 år til før jeg igjen leser denne serien.