Det irriterer meg at når jeg vokste opp var barnebøker ment å være sosialrealistiske og politisk korrekte. Ole Brumm var fornorsket slik at det ble spist brødmat og drukket tran. Det eneste jeg fikk med meg av Roald Dahl var Danny og den store fasanjakten. 15 år senere leste ungene SVK, Matilda og Georgs magiske medisin. En hadde jo selvfølgelig Astrid Lindgren, men den eneste av hennes bøker jeg virkelig har et forhold til er Brødrene Løvehjerte. Men det var jo også opplest og vedtatt at Pippi ikke var noen god rollemodell for jenter. Hun mente jo at hun kunne klare alt. Så for min del ble det for det meste å lese barnebøkene som hadde kommet ut lenge før jeg ble tiltenkt.
