En introduksjon med noen få gjentagelser

Jeg var vitterlig yngre før (det virker kanskje som jeg brygger på en krise) og det vil vel også si en smule mindre blasert enn nå. Den gang da ble jeg gjort voldsomt oppmerksom på at amerikanske serier hadde blitt helt annerledes med Hellblazer nr. 46. John Constantine`s endelige oppgjør med det triumviratet som da ledet helvete. Disse som hadde gjort ham frisk på en ytterst smertefull måte etter at han hadde vært døende av uhelbredelig lungekreft. Og takken han gir dem er en langfinger. Seg selv lik og skadeskutt likegyldig går han inn i skumringen og ender opp i den nærmeste puben.

Denne historien var skrevet av den, vi snakker her om 1991, den altfor unge Garth Ennis(født: 16.01. 1970). Han debuterte med nr. 41 og skrev serien til og med nr. 83. Dette har jeg vel nevnt før noen ganger ? Den som tegnet 21 av disse heftene, pluss one-shoten Heartland, var Lutonsupporteren Steve Dillon. Sammen utviklet de seg i løpet av denne tiden til å bli et av de mest spennende teamene innenfor amerikanske serier. De avsluttet sitt engasjement med Hellblazer med historien A Rake at the Gates of Hell (78-83) og hvor tittelen er inspirert av en Pogues sang. Og dermed ble spørsmålet hva som ville skje videre.

Svaret lot vente på seg en smule, rettere sagt 5 måneder. Den første smakebiten kom i Absolute Vertigo. Dette heftet var ment å introdusere nye titler som senere ville komme ut på Vertigo. Her fikk en altså se de første, ikke i rekkefølge, sidene fra Ennis/Dillon`s nye serie. Absolute Vertigo kostet 99 cents når det ble kom ut, men takket være disse sidene steg listeprisene til langt over 20 dollar i løpet av få øyeblikk. Det som merkelig nok ikke var med på å gi denne prisøkningen var Grant Morrison`s spesialskrevne The Invisibles historie i samme hefte.

Serien var The Preacher. Et humoristisk manifest, krydret med over the top violence og kanskje noe av det mest blasfemiske jeg har lest. Og jeg er litt enig med Depeche Mode om at god`s got a sick sense of humour and when I die I expect to see him laughing. Med sin nord-irske bakgrunn har Ennis opparbeidet en viss aversjon mot alt religiøst. Han forteller en historie og anklager gud for hans unnfallenhet. Eller han lar hovedpersonen Jesse Custer komme med disse anklagene. Denne er en predikant som har mistet det han måtte ha av tro. Hans frontkollisjon med Genesis, avkommet til helvete møter himmelen i kjødelig forstand (se Hellblazer: Guys and Dolls 59-61), og dette gir ham uante krefter og en utryddet menighet. Siden treffer han bl.a. følgesvennene iren Cassidy og eksen Tulip. Og en av de beste Vertigo-seriene gjennom tidene har så vidt startet.

5 om dagen ? (6)

Så gammel som jeg nå er blitt lar jeg meg oftere og oftere forbause av hvor ung jeg har vært. En av seriene jeg lot meg bli imponert den gang da var albumet Reporterne: Nordstjernen skrevet av danske Ole Pihl og tegnet av Pihl og Claus Korsgaard. Dette var det andre og siste i serien utgitt i Danmark og det eneste her hjemme. En kriminalhistorie fra 80-tallets København hvor politisk maktmisbruk, BZ-bevegelsen (husokkupanter), korrupsjon og tomme hus er sentrale i historien. Hovedpersonene er journalisten Anne og husokkupanten Nexus og begge prøver å finne løsningene på disse problemene og hvilke bakenforliggende motiv som ligger til grunn. Det som gjorde dette albumet enda mer spesielt var at det var inkludert en flexi-disc (en singel/syv tommer i myk plast) hvor Nanne (?) sang om huset Nordstjernen. Ellers er det greit at dette albumet har holdt seg bedre enn meg.

Mark Waid er en tegneserieforfatter det står respekt av. Noe av det han har gjort er å gjenopplive serier som Captain America, nå nylig Daredevil og The Flash(Lynet). I The Flash introduserte han også Impulse, som fikk sin egen serie og hvor Waid, med bl.a. tegneren Humberto Ramos(noen eksempler: The Amazing Spider-Man, Runaways vol. 3 med Terry Moore, The Spectacular Spider-Man, Ash: Cinder and Smoke) fikk stor suksess med. Så var det tilbake i 1997 at radarparet (de er vel ikke så gode venner nå) Grant Morrison og Mark Millar tok på seg å avlaste Waid som forfatter av The Flash og skrive 12 hefter som igjen utgjør en årgang. Noe de gjorde så ettertrykkelig. Waid`s versjon var et oppkomme av ideer, men disse to gjorde denne serien så lesverdig at det var en sann svir å lese den. Hva gjør en superhelt hvis superkraft er å springe fort når han brekker beinet? Fra å ha vært en serie jeg muligens ville lese ble det en nødvendig serie å ha lest. Tegneren Paul Ryan er ikke en av mine favoritter og hans bidrag trekker litt ned. Heftene det er snakk om er 130-141 og disse er samlet i Emergency Stop og The Human Race. Disse finner en igjen på biblioteket.

En mulig fremtid, menneskeheten har kolonialisert månen og har andre bebodde satellitter rundt Terra Firma og så inntreffer katastrofen i form av den store krigen (med begrenset bruk av atomvåpen). Beboerne av disse må evakueres tilbake til moder jord. Vår hovedperson, den unge Sarah, er mor til flere små barn og under kaoset som oppstår mister hun dem av syne. Vel nede på Tellus starter hun sin desperate jakt for å finne dem igjen. Da er det ingen fordel at situasjonen her nede har forverret seg dithen at det ligner mer på føydaltidens tilstander. En rekke småkonger med hver sine væpnede styrker. Og Sarah blir mer og mer lik den figuren Clint Eastwood gjorde i sine Spaghetti Westerns. Den enslige fremmede som ankommer byen og hjelper til å ordne opp og så må dra videre. De forskjellige miniseriene som utgjør The Legend of Mother Sarah ble begynt utgitt på Dark Horse Comics i 1995, men etter å ha gitt ut 3 kom det bare 1 nr. i den fjerde. Årsaken skulle ha vært kontraktsbrudd fra Dark Horse sin side. Forfatteren av serien er ingen ringere enn Katsuhiro Otomo. Skaperen av mangaen Akira og regissør av filmene Akira, Metropolis og Steam Boy. Tegneren er Takumi Nagayasu og i Japan ble serien avsluttet med den syvende samlingen.

Tilbake i 1989 stod jeg inne på tegneseriebutikken Avalon som lå inne, i det som da var et lite kjøpesenter i Stavanger, på Breitorget. Der led jeg litt mindre enn helvetes kvaler, siden jeg som vanlig dette året var nesten blakk, om hvorvidt jeg skulle kjøpe Gaiman/McKean`s Black Orchid, Jim Starlin`s Gilgamesh II eller Timothy Truman`s Hawkworld. Alle var avsluttede miniserier, i hefteform og jeg kjøpte Black Orchid. Først flere år senere kjøpte jeg samlingen av Hawkworld. Gilgamesh II har jeg ikke tenkt mer på før dette innlegget. Hawkworld er en glimrende serie. Hawkman/Katar Hol/Carter Hall ble skapt i 1940 av tegneserielegenden Gardner Fox. Så i 1989 var det på tide med en fornying av karakteren. Oppgaven ble altså gitt til Truman. Han tar oss med til et annerledes Thanagar, Hawkman`s hjemplanet, hvor et totalitært styresett regjerer og hvor Thanagar driver bokstavelig strip mining av naboplanetene uten å ta hensyn til eventuelle beboere. Katar Hol er medlem av Thanagar`s bevingede politistyrke. Vår helt gjør opprør mot urettferdigheten han konfronteres med og blir belønnet med eksil. Etter 10 år oppsøkes han av politikvinnen Shayera Tal. Dermed er oppgjørets time endelig kommet.

Ikke alle feirer jubileum på samme måte. Bilfabrikanten Citroen gjorde et av dem på sin helt egen måte. De hyret inn Moebius (Jean Giraud) til å tegne en historie. Denne ble siden gitt til alle de ansatte. Nå var vel Moebius ganske fornøyd med denne og den er en av historiene i Upon a Star. Gitt ut på Marvel`s Epic Comics i 1987 og denne utgaven inneholdt også The Repairmen, Aedena og Celestial Venice. Hvis jeg husker riktig er Upon a Star det som blir vist på den You Tube snutten under. Celestial Venice er en forklaring på Moebius teori om at Venezia er mer enn bare en by, bokstavelig talt, men også en tilstand. Grunnen til at nevnte dette albumet skal jeg for en gangs skyld ikke gi noen forklaring på. Når det kommer til Moebius/Jean Giraud på norsk var det albumet Kamerat Napoleon hvor han samarbeidet med Marc Bati, de forskjellige Blueberry seriene, de 6 albumene i hans og Jodorowsky Inkal serie og så var det Edenas hager hvor det var han på egenhånd. Edenas hager samler albumene Til stjernene og Edenas hager. Og hvis jeg husker helt feil er Til stjernene den samme historien som Upon a Star og da har jeg hatt tre forskjellige utgivelser av denne historien. Da var det på tide å avslutte.

5 om dagen ? (5)

The Two Faces of Tomorrow er en Science Fiction roman av James P Hogan og ble først gang utgitt i 1986. Handlingen foregår hovedsakelig i et enormt romfartøy på ferd mot den fjerneste stjerne på nattehimmelen. Og dette fartøyet styres av en datamaskin med mulighet til å lære. Noe den gjør i alt for stor grad. Hva skjer når skapelsen plutselig er mer intelligente enn skaperne. Dette er en av problemstillingene i denne historie. Boken ble adaptert og gjort til manga av Yukinobo Hoshino og i 1997 ga Dark Horse dette ut i en 13 hefters serie. Senere samlet i en utgave. Igjen en meget realistisk tegnet japansk serie og det skulle vel bare mangle. Det eneste jeg har å utsette er at innimellom får jeg følelsen av og ikke være smart nok til å kunne lese denne serien.

Denne serien skal jeg derimot skrive mer om siden (noe jeg skal gjøre med flere av de andre seriene nevnt i denne spalten, det viktigste nå har bare vært å få nevnt dem). Mest fordi jeg bare har fått lest det første av i alt to bind. Det har tatt litt tid bare å få lest bind 1. En av grunnene er at serieskaperen Trevor von Eeden er et navn jeg bare forbinder fra noen få superheltserier jeg leste på sent 70- og tidlig 80-tall. Så var jeg innom en blogg hvor det var en artikkel om en kortlivet serie fra DC ved navn Thriller (ikke den som kom ut på norsk i 1989-90). Her hadde visstnok forfatteren Robert Loren Fleming og von Eeden skapt historie i løpet av noen ganske få hefter. Siden jeg neppe kommer til å få tak i disse heftene var det allikevel god nok grunn til å sjekke ut The Original Johnson. Og jeg ble ikke skuffet. Von Eeden har blitt (har vel alltid vært) en stor tegner. Her forteller han historien om en av de største bokserne gjennom tidene, Jack Johnson (1878-1946). Rasespørsmålet står selvfølgelig sentralt og von Eeden får vel et visst utslipp for egne frustrasjoner via historien. Det er en fascinerende beretning om hvor jævlig mennesker kunne behandle andre p.g.a. hudfarge og hvilken storhet de viste som klarte å stå i mot. Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg har bestilt inn bind 2.

Pierre Christin er et av de store geniene blant all verdens tegneserieforfattere. Hans samarbeid med Enki Bilal, Annie Goetzinger (Den hvite sultaninde, Ad egne spor og Pigen fra æreslegionen) og Jean-Claude Mezieres med Linda og Valentin. Albumet jeg hadde tenkt å nevne her er Dobbeltagenten fra Rumænien fra 1984. Tegnet av, den for meg helt ukjente, Bernard Puchulu, men når en leter på nettet finner en alltid noe. Og Puchulu har tydeligvis rukket å tegne en rekke serier siden. Handlingen i dette albumet utspiller seg i tiden etter 2. verdenskrig. Europa er i ferd med å deles i to og de allierte okkuperer fremdeles de erobrede områdene. Deler av handlingen utspiller seg i Wien hvor vår hovedperson inngår en rekke lysskye avtaler med representanter for flere av okkupasjonsmaktene. Han er også nede i Tyrkia og gjør avtale om import av et større kvanta opium. Dette blir til sammen en glimrende thriller med en overraskende slutt. Puchulu imponerte meg første gang jeg leste dette albumet sent på 80-tallet.

Nå har det i flere år vært et svare styr om disse levende døde bloddrikkerne, vampyrene. Jeg har gått i surr i alle forfatterne som alle har skrevet hver sin serie. En som det ikke har vært mye snakk om er Anne Rice og hennes 10 bøker i The Vampire Chronicles. Av bøkene i denne serien har jeg sett to filmatiseringer, lest en (Mnemnoch the Devil og denne er glimrende selv om den inneholder vampyrer) og har tegneserieversjonen av bok nr. 2, The Vampire Lestat. Opprinnelig gitt ut i 12 hefter av Innovation Comics i 1990-91 og adaptert av Faye Perozich. Tegneren/maleren er amerikanske Daerick Gross. Han har ikke de helt store merittene å vise til, men illustrerte også oppfølgeren Queen of the Damned. Her får en altså vite forhistorien til Lestat. Hvor han starter tilværelsen som ubemidlet adelsmann på 1700-tallets franske landsbygd og hvor han siden flykter til Paris og havner i dårlig selskap. Så ille er dette selskapet at han ender opp som vampyr. Siden følger vi denne ufattelig snobbete udøde gjennom historien og frem til han er etablert som rockestjerne i 1980-årenes Los Angeles. I løpet av denne tiden blir han også vist hvor urvampyrene oppbevares og de treffer en i neste bok, Queen of the Damned. Selv om jeg ikke viser meg fra min mest entusiastiske side her er dette en bra serie. Den viktigste innsigelsen er at den er vel lang.

I 1996 kom Samlaget ut med den lille biografiske tegneserien Ivar Aasen: Ei historie om kjærleik. Denne ønsket jeg meg til jul det året og fikk den også. Ikke fordi den var skrevet av Erna Osland og hun gjorde en grei nok jobb med å fortelle de viktigste begivenhetene i Aasens barndom, ungdomstid og voksne liv. Jeg ønsket meg den ikke fordi jeg er en stor fan av Aasens liv og virke. Derimot var grunnen at Arild Midthun var tegneren. Han er i mine øyne Norges største tegneserietegner og det har jeg ment siden Norsk Mad ble gitt ut for annen gang. I Ivar Aasen får han vist hvilken glimrende realistisk tegner han også er. I nyanser av grått, brunt og svart gjør han denne nynorskens far levende.

5 om dagen ? (4)

Øystein Runde lager både serier på egenhånd (Bjartmann, Soga om Olav Sleggja, Futen) og skriver manus. Han er i det hele tatt en av den nye generasjonen norske serieskapere som ikke mistet pågangsmotet p.g.a. de elendige arbeidsvilkårene serieskapere ble gitt her hjemme. Ikke at det blitt så veldig mye bedre nå, men en bekreftelse på at noe positivt skjer er at de seriøse forlagene tar seg bryet med å utgi seriene dine. Og det skjedde da med hans serie De fire store (Når de døde våkner Gyldendal, Bukk fra luften. Bukk fra bunnen. Obstfelder er forsvunnen. Cappelen/Damm). Denne seriens hovedpersoner er de fire store i norsk litteratur; Jonas Lie, Alexander Kielland, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Disse utgjør Norges etterretningselite foruten å ha en viss suksess som forfattere. Ledet av Hulda Garborg bekjemper de Norges fiender like før 1900-tallet i en virkelighet litt ulik vår egen. Deres nemesis er det onde geniet Øvre Richter Frich. Dette blir altså en norsk vri på Alan Moore/Kevin O`Neil`s The League of Extraordinary Gentlemen og sammenligningen blir litt urettferdig. Det hele er i hvert fall tegnet av Geir Moen som gjør en imponerende jobb.

The Goon av Eric Powell er en serie det passer seg å lese i disse Halloween-tider. Hvor monstre, mutanter, gale vitenskapsmenn og udøde utgjør en stor del av befolkningen i byen hvor vår navnløse hovedperson oppholder seg. Det er også lagt til et ubestemmelig 50-tall. Og vår hovedperson kalles bare The Goon. Med et brutalt utseende, hvor noe er skjult av en sixpence, meget muskuløs og med den ingrediensen en vanligvis savner hos denne typen mennesker, intelligens. Powell blander det humoristiske med noe litt mer alvorlig enn tegnefilmvold. The Goon har da også en særegen evne til å havne i disse litt aparte situasjonene hvor vold kreves. The Goon: Nothin` but Misery er første samling av The Goon og den eneste biblioteket har, men vel verdt å få med seg.

Det er mange ting jeg liker med mangaen Benkei in New York. Først og fremst er den tegnet i en realistisk stil, og av ingen ringere enn Jiro Taniguchi, og at en slipper dette stiliserte og litt kjedelige fra de mer populære mangaene, bl.a. disse irriterende tallerkenøynene (ikke at det egentlig er noe galt med disse seriene, men det er så herlig å få slippe). Det at det er elegant fortalte og hardkokte krimhistorier. Og at den er avsluttet, så vidt jeg vet, og en ikke trenger å lese x antall samlinger for å svarene på hva som egentlig skjedde. Benkei er en japansk kunstner som har bosatt seg i New York og som det står på baksiden av boken: And Benkei`s secret? Maybe it`s just that he`s the only artist in town who isn`t having fantasies of being a hitman for hire. Syv briljante historier skrevet av Jinpachi Mori.

Linda Medley kom jeg først over som tegneren av Doom Patrol nr. 68 (1993). Kvinnelige serietegnere var/er en sjeldenhet og noe å ta vare på. Allikevel ble jeg ikke veldig imponert av hennes versjon av D.P. Derimot var hennes egen serie, som kom et par år senere, desto mye mer av en åpenbaring. Med Castle Waiting tar hun fullstendig kontroll. Hvor hun fordyper seg i vår arv av eventyr og skaper noe helt unikt. Hvor tegningene passer historien som hånd i hanske og her spiller det ingen rolle om en skulle være keivhendt. Her er det snakk om en ung og gravid kvinne på reise fra noe eller noen. Reisens ende blir denne borgen som er seriens tittel. Dette er en serie hvis regelmessige utgivelser var alt annet. Etter å ha gitt dem ut på egen hånd er det lov å håpe at Fantagraphics Comics er det som skal til for at dette er en serie som finner en riktig avslutning i tide. Nångong.

Av alt jeg har nevnt og muligens mente å nevne er det knapt noe som jeg skulle ha nevnt oftere enn Benoit Peeters og Francois Schuitens serie Hemmelighetsfulle byer. Selvfølgelig ikke utgitt på norsk. De fem første albumene finner en hos Stavanger bibliotek på dansk. Og et senere på engelsk. Francois Schuiten er en av favorittene fra gammelt, var så heldig å lese Heavy Metal. Benoit Peeters er en av disse mange europeiske manusforfatterne som skriver det meste overbevisende (har også skrevet en av de definitive biografiene om Herge). Murene i Samaris er det første albumet i denne serien nevnt tidligere. En historie hvor handlingen er lagt til det som kunne vært vår virkelighet og allikevel er den eneste likheten noen få paralleller. I dette første albumet er det snakk om bystater og ingen av disse har hørt noe fra Samaris. Vår hovedperson blir gitt oppgaven av å være både sendebud og vel fremme også observatør. Han klarer å gjennomføre begge oppgavene på et vis og en kan ikke si at det hele ble virkelig vellykket. En albumserie hvor det blir vist: Arkitektur er for massene!

5 om dagen ? (3)

Noen husker vel ennå filmen The Mask med Jim Carrey og Cameron Diaz. The Mask var skapt av Dark Horse Comics gründer Mike Richardson, videreutviklet av Mark Badger og den endelige versjonen ble John Arcudi's. I den første miniserien blir vi introdusert for den lettere patetiske Stanley Ipkiss. Ved en tilfeldighet kommer han over en maske laget av jade i en antikvitetsbutikk.

5 om dagen ? (2)

Gladvold ekspert numero uno, Garth Ennis, har nå rukket å skrive en gru bråte serier innen denne sjangeren. En av de jeg ikke har nevnt er Goddess fra 1996. En åtte hefters miniserie glimrende illustrert av britiske Phil Winslade (bl.a. Wonder Woman: Amazonia med William Messner-Loebs og Nevada med Steve Gerber). Historien handler om unge Rosie Nolan. Hun våkner opp en dag og innser at hun besitter overmenneskelige krefter og at disse ikke er lette å styre. Ved et tilfelle skiller hun England og Skottland og flytter sistnevnte 160 km lenger nord. Fortelleren er den meget patetiske Jeff som Rosie redder livet til og hvor han blir håpløst ulykkelig forelsket i henne. Hun får også med seg vennen Mudhawk og han kan sammenlignes med en Fredrik Hauge alet opp på anabole steroider. Rosie`s manifestasjon går ikke upåaktet hen og hun blir forfulgt av etterretningsbyråer, verdens verste politimann og hans to litt fint lite sluge medhjelpere. Rosie`s flukt går verden rundt og det hele er til tider hysterisk morsomt.

Didier Comes (Dieter Hermann Comes 1942-)har klart det kunststykket å gjøre den nokså generiske belgiske landsbygden magisk. Hvor altså det grått alminnelige blir befolket med druider, mytiske skapninger og trollkvinner og det hele tegnet med flytende linjer i fargerikt svarthvitt. Hvor den stumme er en enfoldig gårdsdreng. Herset med av husbonden og de andre landsbyboerne. Han treffer den utstøtte og blinde trollkvinnen hvis tanker dreier seg om hevnen hun har til gode. De forelsker seg og dramaet har begynt. Hvorfor ingen ved Stavanger bibliotek har lest dette fantastisk vakre albumet på snart 10 år er hinsides uforståelig. Kanskje en eller annen tar dette hintet.

Hva ville skjedd hvis lille Luke Skywalker ikke hadde blitt bortadoptert til onkel og tante på Tatooine, men at Darth Vader hadde fått foreldreretten. Det er dette Jeffrey Brown forsøker å vise i den lille boken Darth Vader and Son. Normale problemstillinger vist på en litt annerledes måte. Og en trenger ikke være Star Wars fan for å like disse enkle tegningene, men det skader ikke.

Når jeg nå har nevnt Star Wars er det naturlig å nevne en annen av film-franchisene til Dark Horse Comics. Aliens var den første de fikk og hvor de startet produksjon av serier i 1989. Disse har siden blitt samlet i diverse Aliens Omnibuser og biblioteket har 1-3. Det er fascinerende med denne klaustrofobiske redselen mennesket opplever når det selv er byttet. Og vite seg redningsløst fortapt, nesten. I bok nr. 3 blir dette fortalt av bl.a. av John Arcudi/Simon Bisley: Reapers, Jim Woodring (Frank)/Killian Plunkett (Star Wars): Labyrinths, Peter Milligan/Paul Johnson (Books of Magic): Sacrifice og den fantastiske Salvation av Dave Gibbons og Mike Mignola. Det at jeg nevner disse seriene har vel mest med at vi nærmer oss Halloween og ikke at jeg nettopp har sett Prometheus på DVD.

Det er flere grunner til at jeg ikke har nevnt Jason (John Arne Sæterøy) oftere i denne bloggen. Han er allikevel den norske serieskaperen som virkelig har fått et internasjonalt gjennombrudd. Og derfor har jeg kanskje latt meg prege av det Ibsen nevner i skuespillet Hærmennene på Helgeland; Kan kun om en ting enes. Det at hver storhet skal styrtes og stenes. Jasons adapsjon av Stein Rivertons (Sven Elvestad) klassiske kriminalroman Jernvognen må vel regnes som hans definitive gjennombrudd. Jason gjør denne boken tilgjengelig for et helt nytt publikum, inklusive meg, og tegningene hans gir, i mangel av en bedre formulering, en viss ironisk distanse. Og det kler historien ypperlig. Det at Jason er en eminent serieskaper er det ingen som kan ta fra ham og Jernvognen er vel det første definitive eksemplet på dette.

5 om dagen ?

I løpet av 4 ruter klarer denne svenske tegneserieskaperen å oppsummere, som tittelen angir, 80 av de viktigste verkene i verdenslitteraturen. Skjønt alle er vel ikke tatt med i Harold Bloom`s The western Canon. Eksempler på romaner som Lange har komprimert ned til riktig lengde er: Dan Brown: Da Vinci koden, Diverse: Bibelen, William Shakespeare: Romeo og Julie og Ringenes Herre. Det hele er stor moro og meget lærerikt. I noen tilfeller ville det være lurt å ikke hevde å ha lest boken etter bare å ha lest denne. Han har også gitt ut 99 filmer du slipper å se og 96 romaner för dig som fortfarende har bråttom.

I det siste har søvnen min vært plaget av altfor mange banale drømmer. Så gråe er de at at kjedsomheten holder et hardere grep når jeg våkner enn når jeg gikk til sengs kvelden i forveien. Rick Veitch (Swamp Thing, Army@Love, Greyshirt m.m.) lider ikke av det samme. Hans drømmer er så spenstige, innholdsrike og absurde at han har gått hen og laget tegneserier av dem. Disse ble så gitt ut i serien Rare Bit Fiends og først ut av i alt tre samlinger var Rabid Eye. Tittelen på serien er vel delvis lånt fra Winsor (Little Nemo) McCay`s stripe The Dream of the Rarebit Friend (1904-1913). Veitch`s serie er en fascinerende guidet tur gjennom underbevisstheten til en av amerikanske tegneserier mest interessante serieskapere.

Forfatteren Etgar Keret har æren av å være den forfatteren i Israel, hvis bøker oftest blir stjålet. Både i bokhandlere og bibliotek. Pizzeria Kamikaze (først utgitt i antologien Bipolars 5 første utgivelser) åpner med at hovedpersonen prøver å se for seg hva som hendte i sin egen begravelse. Han har begått selvmord og befinner seg nå i en tilværelse ikke helt ulik den han forlot, men også fullstendig forskjellig fra vår. Dystert tema og allikevel fortalt med følsomhet og mye humor. Keret er en glimrende forfatter og den israelske tegneren Asaf Hanuka mer enn overbeviser. Han og tvillingbroren Tomer har for øvrig blitt nominert til både Ignatz-, Harvey- og Eisner-priser.

Det finnes knapt noen som tegnet slik Russ Manning (1929-1981). Jeg tror det var forutbestemt at jeg bare måtte like hans Tarzan serie. Tarzan the Untamed er tredje utgivelse av hans adapsjoner av Edgar Rice Burrough`s Tarzanbøker. Og så mye mer er det ikke å si. For klassiske serier blir sjelden bedre enn dette.

Kevin Huizenga (født: 1977) er en amerikansk serieskaper som gjerne nevnes i positive ordelag av kritikere og oppegående serielesere. Ergo har jeg bare lest en av hans serier. Det The Wild Kingdom. Dette er samling av fortellinger om jorden og alle de som bebor den. Og hvordan alt endrer seg og hvordan disse endringene kan gi høyst forskjellige utfall. En serie å la seg underhold, men med en alvorlig undertone. Og som den første serien nevnt her i innlegget, meget lærerik.

En kort (og sikkert ikke helt korrekt) historikk om hvem som ble hva

Hvis det er en serieskaper jeg virkelig beundrer og allikevel har store problemer å lese serier av, så må det være Jack «The King» Kirby. Det at min mening og oppfatning tilhører mindretallet får være min unnskyldning når jeg nå omtaler et slikt kreativt geni. Han nevnes som en av tegnerne i Will Eisner`s historie Drømmeren (Solnedgang i Sunshine City) og hvor handlingen er lagt til Eisner/Iger`s studio. Det var midten av 30-tallet og Kirby hadde allerede gjort seg positivt bemerket. Så treffer han Joe Simon og sammen skaper de et amerikansk ikon, Captain America.

 Denne konstellasjonen holdt sammen og lagde serier lenge etter at sensurorganet The Comics Authority gjorde sin klamme inntreden i 1954. Sammen startet de 1953 forlaget Mainline Publications. Her ga de ut en rekke forskjellige serier innen ulike sjangere. Young Romance kom ikke på Mainline og er vel kanskje den som huskes best i ettertid. Romantiske serier for et mer modent publikum. Det var blant annet her at Roy Lichtenstein «hentet» inspirasjon til det som senere ble milliardindustrien Pop Art. Selvfølgelig har opphavsmennene fått sin rettmessige del av både heder og selvfølgelig også økonomisk kompensasjon.

 Når jeg nå først har innrømmet å være en del av en forvirret minoritet og da kan jeg og tilstå at jeg er en del av et broderskap bestående av få og redningsløse mannslinger. Disse få av oss har innrømmet ofentlig å mislike Stan Lee dypt og inderlig. (Forholdet mellom Kirby og Lee var heller ikke hjertelig og det er en av grunnene til at de oppfant The Marvel Way, hvor forfatter og tegner sjelden møtes). Jeg ville ikke bruke hat, men det er noe i nærheten av det jeg føler for denne pr kåte gnomen. I sitt siste intervju forteller Kirby om et av deres første møter. Timely/Atlas sine kontorer er i ferd med å tømmes etter at selskapet har gått konkurs. På en kontorstol sitter en ung Lee og gråter og inn kommer redningsmannen Kirby. En mann med erfaring og ikke minst nye ideer.

 Disse to starter tidenes største tegneseriesuksess, Marvel Comics, og Lee stjeler all æren (og det meste av det som blir av penger). Hvordan Kirby skapte karakterer som The Hulk, Iron Man, The X-Men, Avengers og Fantastic Four og allikevel endte opp uten å bli mangemillionær er ufattelig. Han ble så vidt kreditert i Avengers-filmen fra i våres og selvfølgelig uten noen som helst kompensasjon til de etterlatte. Lee er selvfølgelig en av produsentene. Slik han har vært på nesten alle de siste filmene basert på Marvel`s figurer. Kirby nevner også i det intervjuet nevnt ovenfor at han kom opp med konseptet til Spider-Man, men hadde ikke tid til å videreutvikle dette. Han ga det til Steve Ditko og dermed hadde en enda en som er blitt snytt for ufattelige summer.

 Etter å ha bl.a. tegnet 109 utgaver av Fantastic Four ble Kirby lokket til den andre siden av gjerdet/New York (hvor gresset etter sigende alltid er grønnere) og begynte å jobbe for DC Comics. Friere kreative tøyler, bedre betaling og anerkjennelsen Kirby vitterlig fortjente. Her skapte han Kirby`s Fourth World, Darkseid, New Genesis, O.M.A.C., Mister Miracle og Big Barda. Disse karakterene ble ingen umiddelbar økonomisk suksess, men har satt sine tydelige preg på DC universet siden. Kamandi: The Last Boy on Earth (1-40) var den serien han tegnet og skrev lengst. Alle disse seriene skilte seg klart ut blant det som ble utgitt på tidlig 70-tall.

Slukøret forlot Kirby til slutt DC og begynte igjen å jobbe for Marvel. Her ble han straffet for å ha sveket forlaget, arbeidsbetingelsene ble ennå dårligere og han fikk ikke jobbe med de mest populære seriene. Likevel skapte han nå The Eternals (biblioteket har en samling av disse og også Neil Gaiman`s serie basert på denne)(biblioteket har også Jack Kirby`s Fourth World samlet i fire bind) og Machine Man. Nok en gang fikk han vist: We Know it`s Difficult, But We Do Try to Show Some Class. Kirby forlater Marvel for siste gang i 1978 og begynner å jobbe med animasjon.

Så spoler vi frem til 1981 og en annen ting som fikk stor betydning for utviklingen av tegneserier i USA. Forlaget Pacific Comics startet å gi ut blader. Og det som var den store forskjellen her var at serieskaperne selv eide rettighetene til seriene. I motsetning til de andres politikk med Work for Hire. Kirby fikk gitt ut seriene Captain Victory og Silver Star. De gikk inn når forlaget gikk konkurs i 1984. Det var kanskje like bra. Ikke at Kirby`s serier var dårlige, men de var fader meg ikke særlig bra heller. 1985 og Kirby gir ut den grafiske romanen i albumformat The Hunger Dogs på DC og i 1993 kom serien Phantom Force først ut på Image Comics.

Dette var altså en serieskaper som av Heidi Macdonald( http://comicsbeat.com/ )regnes som en av de fire største serieskaperne verden har sett. De tre andre er Herge, Ozamu Tezuka og Carl Barks.  Så mye han etterlot seg og all den urettferdigheten han ble utsatt for og jeg har ennå til gode å lese noe negativt skrevet om ham. Kirby gikk bort 06.02., 1994 bare 76 år gammel.

Hva jeg vet om et tema trenger ikke være spesielt mye, men noe vet jeg .... (5)

Nå har det vært mye snakk om Vertigo de siste innleggene og dermed blir dette det siste i denne omgang. En av de tidlige månedlige seriene jeg ikke har nevnt, og trolig ikke kommer til å skrive om senere, er Grant Morrison og hans The Invisibles. Den er bare så altomfattende og forvirrende at mine ord og vendinger strekker ikke til. Bare for å ha nevnt at hele serien nå er kommet ut i en samlet utgave i The Invisibles Omnibus og at denne er kun 1480 sider. Noe som ikke er altfor mye å lese når belønningen er å få svaret på nesten alt, dette i følge Morrison selv. Jeg trives som ignoramus og har ennå til gode å lese de siste 4 heftene.

Tre andre tidlige serier jeg heller ikke kommer til å skrive om er Sebastian O (3 hefter 1993) av Morrison og Steve Yeowell og Scarab (8 hefter 1993-94) av John Smith (New Statemen) og Scot Eaton. Dette mest fordi jeg ikke har lest dem og ikke har lyst til å finne hva som skjer før jeg har fått tak i dem. Det samme gjelder for J M DeMatteis og Dan Sweetman`s (Beautiful Stories for Ugly Children) sekshefters miniserie The Last One som kom i 1993. Her har jeg jukset og lest nr. 4 og hovedpersonen er den siste av de som var før skapelsen og en tid hvor: "When God lived so deep in every heart that He didn't even need a Name." DeMatteis er vår mann når det kommer til religiøse grublerier.

Den jeg har lest er den grafiske romanen Mercy av J M DeMatteis og Paul Johnson (The Books of Magic Book bok IV) og her handler det om komapasienten Joshua Rose og hans møte med den personifiserte Nåden. Denne har da også ikledd seg en kvinnes skikkelse og er et av de litt mindre sjarmerende/interessante fortellingene fra DeMatteis` religiøse ståsted. Samme DeMatteis fikk også gjenutgitt Moonshadow (12 + 1) i samarbeid med Jon J Muth (The Mystery Play, Lucifer: Nirvana og M) og med bidrag fra Kent Williams (The Fountain) og George Pratt (Enemy Ace) og Blood: A Tale med Kent Williams. Begge disse seriene var tidligere utgitt på Marvel`s Epic Comics. Moonshadow er en serie jeg skal prøve å komme tilbake til. Det samme gjelder vel også den annerledes vampyrhistorien Blood.

Shadows Fall er en historie om blant annet identitet, tap og konsekvenser. Den er også en annerledes horrorhistorie. Hovedpersonen Howard Gale gjør en beslutning som 17 åring som senere vil få uante konsekvenser. Han foretok et valg som gjorde at han mistet sin egen sjel. I bytte får han en begivenhetsløs og trygg tilværelse. Og årene går umerkelig forbi der han lever i sin kokong av anonym konformitet. Det er bare det at sjelen, som nå har tatt form som en skygge, hverken glemmer og også dras mot sin tidligere eier. Og ingen eller ingenting får stå i veien!! Denne sekshefters miniserien var skrevet av John Ney Rieber og tegnet/malt av John van Fleet (Batman m.m.). Og det ble det jeg rakk å nevne i disse innleggene. Det er fremdeles masse tidlige serier å trekke frem fra dette imprintet som i snart i 20 år har underholdt, overrasket og imponert lesere. Og som har medvirket til at tegneserier nå er noe man leser.

Hva jeg vet om et tema trenger ikke være spesielt mye, men noe vet jeg .... (4)

The Children`s Crusade var Vertigo`s første og eneste crossover. Den kom i 1993 og bestod av to hefter med samme tittel skrevet av henholdsvis Neil Gaiman og en av redaktørene hos Vertigo, Alisa Kwitney. Disse utgjør begynnelsen og slutten av historien. De fem andre titlene var Animal Man Annual 1, Black Orchid Annual 1, Doom Patrol Annual 2, Swamp Thing Annual 7, Arcana Annual 1 (introduksjon til den månedlige tittelen Books of Magic). Disse er skrevet av de samme som skrev de månedlige titlene. En Annual er for øvrig et årlig hefte som kommer ut uten og nødvendigvis være en del av kontinuiteten i den månedlige serien.

Historien er kort fortalt: The Dead Boy Detectives Edvin Paine og Charles Rowland (først sett i The Sandman nr. 25 og da tegnet av Matt Wagner) får i oppdrag å lete opp et forsvunnet barn. Det viser seg at en rekke andre barn også har forsvunnet og disse er blitt lokket til The Free Country. Det er her en skal se paralleller til Rottefangeren fra Hameln og barnekorstoget (anbefalt lesning: Tor Åge Bringsværd: Gobi: Barndommens måne). Alle karakterene fra titlene som ennå ikke har nådd voksen alder blir selvsagt involvert. Jeg skal så nøye meg med å si at det er en grunn til at det ble med dette forsøket. Å nevne at Chris Bachalo og Peter Snejberg tegnet hver sitt av de to Children`s Crusade heftene og gjorde en framifrå jobb.

The Un-Men dukket først opp i Swamp Thing og var skapt av den onde Anton Arcane. Swamp Thing selv ble skapt av Len Wein og Berni Wrightson tilbake i 1972. Første gangen The Un-Men dukker opp er også blitt utgitt på norsk i Gigant i 1984. American Freak: Tale of the Un-Men var en 5 hefters miniserie som ble utgitt i 1994. Skrevet av Dave Louapre (Beautiful Stories for Ugly Children 32 hefter utgitt på Piranha Press 1989-92) og tegnet av Vince Locke(som og har tegnet Sandman Mystery Theatre m.m.). The Un-Men fikk for øvrig sin egen serie på Vertigo skrevet av Joss Whalen(det kom bare 13 hefter, som er færre enn Seekers into the Mystery, men alle er blitt utgitt i to samlinger som finnes på biblioteket).

Hovedpersonen i American Freak er 23 år gamle Damien Kane. Han er andre generasjon av Un-Men og har blitt holdt i forvaring av det amerikanske forsvaret. Disse har også benyttet anledningen til å utsette han og andre for en rekke medisinske forsøk. Kane har nå nådd den alderen hvor en tidligere spådom skal gå i oppfyllelse og han skal fremstå som The One. Frelse The Un-Men fra fangenskapet og lik en moderne Moses lede dem til det forjettede land. Nå er det ikke jeg som har skrevet det jeg skriver om, men serien er mye bedre enn det jeg evner å formidle her.