Jeg har nevnt Hermann (Hermann Huppen) flere ganger tidligere. Hans serie Jeremiah var noe jeg leste med jubelblandet fryd. Det samme med historiene om karthageren Jugurtha, de mange historiene med eventyreren Bernard Prince og hans mannskap om bord Cormomoran, og cowboyen Red Kelly. De enkelte albumene Hevnen, Caatinga, Sarajevo Tango, Manhattan Beach 1957, Afrika og en rekke til. Det som slår meg nå er at Hermann er det europeiske motstykket til John Byrne. To briljante tegnere som aldri tok seg tid til å lære flere enn en håndfull forskjellige ansiktstyper. Nå gjør ikke det noen vesentlig forskjell i Hermanns tilfelle, men verdt å nevne.
Hans serie Tårnene i Maury-skoven består av 10 album + 4 som utgjør en slags epilog(Tårnene i Maury-skoven Slægtskrønike). Hvor handlingen er lagt til et sosialrealistisk 1000-tall og hvor vi følger adelsmannen og ridderen Aymar i hans forsøk på og igjen få kontroll over familiegodset. Med seg har han mureren Germain som i album nr. 1 får den ene hånden ødelagt som straff. Denne serien har visse likheter med Francois Bourgeons Skumringens venner, men det overnaturlige dukker ikke opp hos Hermann. Istedenfor forteller Hermann i løpet av de 10 første albumene historien på en dvelende måte og uten et behov for å ha altfor mange innslag av action. Jeg vet ikke hvor mye research han gjorde forut for disse to seriene (sønnen Yves H skrev de to siste i slektskrøniken), men for meg som legmann virker både historien og tegningene mer enn overbevisende. Siden jeg har sett meg blind på Hermanns storhet kan det hende at jeg tar feil, men jeg tviler.
Av de fire albumene i Enki Bilals Monstertetralogi har bare lest det første (vet ikke hvorfor jeg ikke har lest resten, det kan være jeg sparer dem til en spesiell anledning).
Jeg og alle de andre som ennå ikke har lest dem har virkelig noe å se frem til Når Rene Goscinny(1926.1977)var forfatter av Morris(Aldus Maurice de Bévère 1923-2001) serie Lucky Luke(først på trykk 07.12. 1946)var en god del av det som gjorde denne serien stor å finne ut om den enkelte serie var basert på virkelige hendelser og gjenkjenne karikaturene av alle de berømte menneskene som var en del handlingen. Cowboyen som kan trekke raskere enn sin egen skygge og hans trofaste kompanjong hesten Jolly Jumper. Dette var den tredje tegneserien, etter Donald og Asterix, den så vidt lesekyndige undertegnede lot seg imponere av. Serien før og etter Goscinny er ikke av spesiell interesse. Allikevel har jeg de 67 første albumene i serien og Goscinny skrev ”bare” 38 av dem. Jeg blir litt lysere til sinns, i min forfrosne vårdepresjon, når jeg tenker tilbake på alle de glimrende opplevelsene denne serien har gitt meg.
En nyere favoritt er Yoshihiro Tatsumi, som nå blir utgitt på norsk med samlingen Kikkeren, og hans selvbiografiske A Drifting Life. En murstein av en serie og så verdt å lese. En innføring i hvordan det japanske manga miljøet utviklet seg eller snarere gjennomgikk en revolusjon etter 2. verdenskrig og hvor Osamu Tezuka raget over dem alle. 
Så var det serien jeg nettopp har lest. A Zoo in Winter handler om den unge mannen Hamaguchi. Noe som igjen kan sies å være serieskaperen Jiro Taniguchis lett forkledde alter ego. Fortellingen starter i Kyoto 1966 og unge Hamiguchi har fått jobb i en konfeksjonsfabrikk. Uten helt å vite hvorfor blir han anstand til sjefens datter som har hatt en affære med en gift mann. Siden Hamaguchi ikke ser en fremtid i konfeksjonsindustrien lar han seg lokke til å bli en av en etablert manga artists mange assistenter etter et besøk i Tokyo. Det er lange dager og netter med stress og vanskelige arbeidsforhold. De ulike arbeidsoppgavene assistentene har, kampen for å rekke deadline og skaperens av serien sin noe ubekymrede holdning til det hele. Felles for assistentene er at de alle drømmer om å lage sin egen manga. Skjønt et par har vel allerede innfunnet seg med sine begrensinger. 
Hamaguchi er og nær ved å gi opp drømmen og det etter at han på en kameratslig sjalu måte har svekket en av sine kollegaers. Inntil han treffer Mariko. Jeg har aldri lyst til å ramse opp hele handlingen for hva er da vitsen med å lese serien? A Zoo in Winter er nok et eksempel på Taniguchis evne til å fortelle uten og måtte bruke store fakter. Tegningene hans er så avansert enkle at det er en fryd. Det selvbiografiske aspektet gjør det enda bedre og siden historien går fra 1966 til tidlig 1969. Da er det kanskje lov å håpe lov på at det kommer flere bøker. Det som er felles med disse tre seriene, foruten at de er tre fantastiske serieskapere, er at de alle gir oss hvert sitt portrett av tegneseriekunstneren som ung mann.
Hugo Pratt, Milo Manara: The Manara Library Volume 1
Mike Carey, Peter Gross: The Unwritten: Dead Man`s Knock nr. 3
Jiro Taniguchi: A Zoo in Winterland
Sweet Tooth, eller Gus som han nå insisterer på å bli kalt, sin far har etterlatt seg et manuskript hvor det kommer frem at han hadde profetiens gave. Og sentral i denne visjonen av fremtiden befinner Gus seg. Svarene på å få bukt med epidemien og hvorfor alle disse barna med dyretrekk og egenskaper dukket opp kan befinne seg helt nord i Alaska. Gus og hans følgesvenner legger ut på turen nordover og før de er kommet langt nok møter de en alvorlig distraksjon. Denne består av en følelse av trygghet og fasiliteter en ikke har sett siden før katastrofen. Den eneste som finner dette mistenkelig er Mr. Jepperd, men når en allerede har forrådt hovedpersonen en gang mister en litt innflytelse. 
Boken ender med en cliffhanger noe som er uvanlig med slike samlinger. Det vanligste er at en får en midlertidig avklaring på historien. Og for en gangs skyld siden jeg ga etter for blasertheten min er jeg virkelig spent på hva som vil skje. Bare for å ha nevnt det har jeg bestilt både Endangered Species og Emitown til biblioteket. Bok tre Animal Armies er allerede kommet til huset. 
Og da blir vel overgangen til nettopp Vertigo Crime serien nesten knirkefri. Av de 10 første bøkene i denne serien har jeg vel skrevet noe om alle. De to siste er 99 Days skrevet av Matteo Casali og tegnet av Kristian Donaldson. Her er vi i dagens Los Angeles og hovedpersonen er politidetektiven Antoine Boshoso Davis som 12 år tidligere befant seg på den siden som ikke ble slaktet i Rwanda. Etter å ha flyktet fra ugjerninger han observerte og deltok i har han endt opp med å bli et reformert menneske. Da er det at en seriemorder slår til og starter å myrde mennesker med en machete og fortiden synes umulig å unnslippe fra.
Cowboys har to hovedpersoner. Det er Tim Brady og Deke Kotto. Begge er politimenn og familiemenn som jobber undercover og de treffes til slutt, egentlig helt i begynnelsen av historien, i en nattklubb hvor en skuddveksling ender med at den fargede Kotto er blitt drept. Her er det snakk om to uavhengige etterforskninger som vikles inn i hverandre og to politimenn som etter hvert har problemer med å finne ut av hvilken side de egentlig tilhører. Det er snakk om skatteunndragelser, narkotika og tilhørende kriminalitet. Hvorfor historien starter med slutten vet jeg ikke og ikke heller om det var et sjakktrekk. Forfatteren Gary Phillips har skrevet en rekke bøker og for ikke lenge siden leste jeg hans mye bedre serie High Rollers(denne tegnet av Sergio Carrera). Tegneren av Cowboys er Brian Hurtt. 
Jeg leste et eller annet sted at DC legger ned Vertigo Crime serien og jeg ble ikke veldig lei meg når jeg fikk vite det. Hver ny utgivelse har blitt litt mer meningsløs og disse forsøkene på å lage moderne noir serier viste vel også hvorfor denne retningen innen krim fikk et tilbakeslag allerede på 50-tallet. At flere forfattere med minimal erfaring med tegneserier fikk i oppgave å skrive historier kan vel og være en faktor. Også har jeg gått i metning. De fleste av disse 12 historiene står seg godt alene, men når de leses som serie mister de noe. Den eneste av disse jeg har kjøpt selv er Ian Rankin`s Dark Entries og det mest fordi John Constantine har hovedrollen. 
Hvordan en kan følge utviklingen hans fra å være en elev av Jije (minst en av de Jerry Spring historiene han var assistent på ble utgitt i Colt) til de første albumene i Løytnant Blueberry serien, til å bli 70-tallets kreative supernova innenfor tegneseriemiljøet, John Difool og den begynnende respekten for tegneserier her hjemme, Jim Cutlass, interessen for krystaller og syre og at han i løpet av de siste årene har hvilt vel mye på sine laurbær. Ikke at det er noe galt med det. Jeg kommer uansett til å savne ham! 
Ikke mest p.g.a. det han gjorde som Moebius, fordi mange av de historiene finner jeg ennå helt uforståelige, men derimot for det han gjorde med og uten Jean-Michel Charlier på serien om Blueberry. Jeg husker ennå jeg kjøpte Blueberry nr. 21, Skatten (utgitt av norske A/S Interpresse i 1984), og fikk se hvordan han hadde latt sine forskjellige stilarter smelte sammen til noe som var hinsides perfekt. Om jeg ikke allerede visste at jeg skulle lese tegneserier til den evige blindheten tok meg for godt allerede da, var det etter dette aldri noen tvil. Og det vil jeg alltid være takknemlig for. 