Oppdateringer (3)

Forrige innlegg om Brian K Vaughan og Fiona Staples`serie Saga takket jeg for at denne ikke var helt som Star Wars. Nå viser det seg i ettertid at Vaughan virkelig har latt seg inspirere av nettopp Star Wars. En galaktisk anlagt space opera, men så uendelig mye bedre enn inspirasjonskilden. Så har jeg tenkt litt ekstra på hvorfor jeg, og opptil flere andre, har så sansen for Vaughan`s historier. Og noe av det jeg kom frem til var at, og her er det bare min mening som kommer til uttrykk, det at han evner å beskrive hele det følelsesmessige registeret på en fullstendig overbevisende måte. Det at det er levende troverdige personer han presenterer for oss. Og med Saga får han virkelig vist dette. Så var det det at han kan dette med å underholde leserne.

Pussig nok fortsetter bok 2 der bok 1 sluttet. De tidligere fiendene og nå småbarnsforeldre, Alana og Marko, og deres datter Hazel er fremdeles de sentrale karakterene(en eldre Hazel er også historiens forteller og redegjør for strabasene de måtte gjennom for til slutt komme i sikkerhet). De seiler gjennom rommet i sitt trehus av et romskip. Alana blir en smule overrasket når svigerforeldrene plutselig dukker opp og blir værende. Og Marco vet ennå ikke at hans forsmådde forlovede nå er en av de som jager dem. I tilbakeblikk får en også vite hvordan denne moderne Romeo og Julie historien startet. Han som krigsfange, hun fangevokteren og deres felles interesse for litteratur av tvilsom kvalitet.

Etter den dramatiske avslutningen av bok 2 er stemningen dempet og preget av sorg. Dermed blir beslutningen fattet om å dra til planeten hvor deres favorittforfatter bor. Master D. Osvald Heist har skrevet bøker som mange vil kunne kalle husmorporno for et mer variert publikum. Det rare med dem er at de kan analyseres på en rekke forskjellige måter. At det som står mellom linjene er viktigere enn det skrevne. Den besøkende storfamilien blir værende og glemmer for en stund at forfølgerne ikke har gitt opp. Marcos eks. har slått seg sammen med The Will (først sett i bok en), Lying Cat og Sophie (tidligere Slave Girl). Sistnevnte reddet fra et bordell hvor hvor det altfor få regler. Hun får også spille en mer sentral og utypisk rolle i denne samlingen. Og dermed er en kommet til og med nr. 18 i denne serien og når jeg hentet abonnementene mine i går var nr. 19 blant dem.

Ikke helt som Star Wars (og takk for det!!)

Hvorfor ligger ingen med meg ? Hør på en myk manns sang, sang Ole Paus for lenge siden. For å omskrive dette en smule. Hvorfor er det ingen som (lenger?) gir meg en bekreftelse på hvor flink jeg er. Og da snakker jeg ikke om et hele, men det faktum at jeg har nevnt noe om tegneserier. Dermed var fisket, med for finmasket trål, etter komplimenter overstått.

Brian K Vaughan gjør sjeldent noe feil og for å nevne noen hans serier det ikke er nevneverdige ting utsette på: Løvene i Bagdad, Y: The Last man, The Hood, The Runaways, The Escapist og Ex Machina. Han ble også en av forfatterne av Lost og hvor han i samarbeid med andre skrev episoder for sesongene 3-5. Mannen er ennå ung og belemret med talent til langt over øreflippene. Og det på tross av at han kommer fra koloniene og ikke Storbritannia. Etter å ha vært involvert med Lost og visstnok flere tilbud om å skrive manus til filmatiseringer av egne serier tok det en stund før det kom nye serier skrevet av Vaughan.

Så i mars 2012 kom første nummer av Saga ut Image Comics. Forventningene mine var så høye at jeg ikke fikk med meg nyheten før det var gått over et halvt år. Serien ble skapt i samarbeid med tegneren Fiona Staples. Det eneste jeg har lest av henne tidligere er det ene heftet hun tegnet i Brian Wood`s serie Northlanders. Hun debuterte som profesjonell i 2005 og har allerede rukket å bli et navn å merke seg. Utgangspunktet i Saga er krig, siden det synes å være like  vanlig der ute som her nede, og hovedmotstanderne er The Landfall Coalition som holder til på galaksens største planet. Og motstanderne, The Wreath, befinner seg på dennes satellitt. Partene har utkjempet denne krigen så lenge at nå er styrkene deres sendt til helt andre planeter for å slåss videre mot hverandre der. Hvor de ikke kan utsette hjemplanetene for ytterligere død og ødeleggelser.

Alana og Marko har desertert fra hver sin side. Grunnen er vel at de har funnet noe som er meget sterkere enn hat. Dette har resultert i et velskapt pikebarn og det er hun som blir historiens forteller når hun kommer til verden tidlig i historien. En Romeo og Julie fortelling med en vri og hvor våre hovedpersoner ender opp med å få adskillig flere fiender enn dette paret i Verona hadde. Den delen av flukten som beskrives her i den første samlingen (heftene 1-6) er allerede mer enn begivenhetsrik. Og en blir også nærmere kjent med et par av forfølgerne deres. Fiona Staples tegninger er bare helt suverene og mer er det ikke å si om det. Og da er det bare å vente på samling nr. 2 og få somlet seg til å få ordnet et abonnement.

Så var det på an igjen (3)

Etter en helg hvor jeg endelig fikk lest tegneserier, er det på tide å avslutte disse innleggene om serier jeg abonnerer på. Nå var det jeg fikk lest:

Jonathan Hickman/Nick Dragotta: East of west bok 4-6

Brian K Vaughan/Cliff Chiang Paper Girls bok 1-3

Marjorie Liu/Sana Takeda: Monstress bok 2

Og disse vil jeg komme tilbake til senere. De tre seriene jeg nevner i dag er alle utgitt av Image Comics. Noe som også er tilfelle med det jeg leste i helgen.

Image er ikke alt.....

 

Hvis en skal snakke om amerikansk mainstream serier har det alltid endt opp med å snakke om de to store, DC og Marvel. Da har en glemt 80-tallet og alle de nye forlagene som dukket opp.  Så kom 90-tallet. Dark Horse ble etablert i 1987 og med begynnelsen av 90-tallet hadde de fått med seg noen av de største nye amerikanske serieskaperne Frank Miller, John Byrne, Mike Mignola, Arthur Adams og Dave Gibbons. Fantagraphics og Drawn & Quarterly begynte å gi ut serier med tegneseriekunst, Chris Ware, Daniel Clowes og Adrian Tomine. Fantagraphics hadde allerede tiåret tidligere begynt å utgi Los Bros Hernandez sin kritikerroste serie, Love and Rockets.

Noe av hva jeg har lest siden sist

Brian K Vaughan/Fiona Staples: Saga -54

Div/Div: Action comics -1000

Charles Soule/Div: Daredevil -605

Jeff Lemire/Dustin Nguyen: Descender -32

Kate Thompson/Leonardo Romero: Hawkeye-Kate Bishop 1-3

Jeff Lemire/Dean Ormston: Black hammer 1-2

Ed Brubaker/Sean Phillips: Kill or be killed 1-3

Jeff Lemire/Greg Smallwood: Moon knight 4-6

Jeff Lemire: Roughneck

Brian Wood/Garry Brown: Black road 2

Olivier Schwartz og Yann: Sprint Leopardkvinnen og De sorte oblaters mester

Jeff Lemire; Royal city

Terry Moore: Strangers in paradise XXV

Brian K Vaughan/: Marcos Martin: Barrier 1-5   

Kevin J Anderson, Neil Peart/Nick Robles: Clockwork angels

Garth Ennis/Mike Wolfer: Stitched

Garth Ennis/Russ Braun: Where monsters dwell 

Si Spencer/Mat Dunbar: Slash and burn (rosleen)

David Petersen, div: Legends of the guard 3

CraigThompson: Good-bye Chunky Rice

Ted McKeever: The superannuated man

Wally Wood, Div.: Shattuck

Adrian Tomine: Shortcomings

Innlegg nummer 1115

Tegneserier kan handle om så mye mer nå enn for noen tiår siden. Tilbake til hvor tegneserier var synonymt med superhelter, Fantomet og Donald Duck. Gradvis har tegneseriemediet forandret seg til å bli til det, franskmennene kaller, den niende kunstarten. Her er noen eksempler på forskjellige serier som har ankommet biblioteket den siste tiden.

Hvor snill har jeg egentlig vært?

Da var julen overstått og jeg er mer enn fornøyd med gavene jeg fikk og de jeg kjøpte til meg selv. Derfor hadde jeg tenkt å nevne hvilke tegneserier som lå under mitt tre i år. Bare for å ha gjort det, lissom. Nå ble disse kjøpt like oppunder jul og utvalget var kanskje ikke det beste. Outland hadde for eksempel ikke den første samlingen av Brian K Vaughan og Fiona Staples` nye serie Saga. Ei heller samlingen av Brian Azzarello og Eduardo Risso`s miniserie Spaceman. Men noe hadde de jo.

Judge Dredd: The Complete Case Files 09 inneholder 40 avsnitt i serien om denne forbilledlige fascisten fra fremtiden. Alle i kronologisk rekkefølge og fra årene 1985-86. En del av disse hadde jeg fra før, men det er første gang jeg har fått lest Judge Dredd historier tegnet av Cliff Robinson, John Higgins og Barry Kitson. Også er det interessant og se at disse 25+ år gamle historiene ennå holder mål.

Gotham Central: On the Freak Beat og Gotham Central: Corrigan er tredje og fjerde samling av serien Gotham Central som DC ga ut i perioden 2003 til 2006. Skapt og skrevet av forfatterne Ed Brubaker og Greg Rucka og i hovedsak tegnet av Michael Lark. Hvor fokuset blir rettet mot politiets oppgaver i Gotham City og hvor Batman inntar en mer perifer rolle. Hvis jeg skulle sammenligne dette med noe ville det bli en sammensmeltning av CSI (den opprinnelige) og Brubaker`s serie Criminal. Glimrende personskildringer, intelligente plot og den absolutte fordelen med at det er to forfattere som vet hvordan de skal fortelle en historie. Og at Lark har blitt en uhyre dyktig tegner siden jeg første gang leste en historie tegnet av ham og som kom på Caliber Press en gang på siste halvdel av 90-tallet.

Jeg har de heftede samlingene 1-6 som inneholder heftene 21 til 64 med Swamp Thing. Så var det at DC bestemte seg for å gi disse ut i innbundne bøker og i bok nr. 1 ville nr. 20 også være inkludert. Dette var da også det første heftet med Swamp Thing Moore skrev. Siden jeg manglet dette ble en av julepresangene dermed bok en i denne serien. Var nr. 20 noe en bør få med seg, vel ikke nødvendigvis. For meg vil alltid Moore`s tid som forfatter av Swamp Thing starte med: It`s Raining in Washington Tonight.

Det er noe med Neil Gaiman som treffer meg. Evnen han har til å formidle det utrolige i det hverdagslige og de nyansene av grått det er i det guddommelige. Hvordan han stadig vekk forbløffer meg med denne innsikten han formidler. Derfor fant jeg ut at tiden var inne til å anskaffe meg hans Sandman: The Dream Hunters. Ikke den illustrert av Yoshitaka Amano, men P Craig Russell`s adapsjon av historien. Jeg hadde lest den før, men igjen ble jeg imponert av både historien og hvordan Russell gjør den til sin egen. Og i 2013 kommer det en helt ny Sandman miniserie skrevet av Gaiman og tegnet av JH Williams III (hurra!!).

De to siste samlingene var bok nr. 5 i Sweet Tooth: Unnatural Habits og Fables: Werewolves of the Heartland. Sweet Tooth går inn med nr. 40 neste år og i nr. 5 samles heftene 26 til 32. Jeg er ingen stor fan av avslutninger, men det virker som om at dette kunne være et riktig sted å ende historien. En serie som ikke synes å ville ende er Bill Willingham`s Fables. Werevolves er den andre rene grafiske romanen utgitt og som derfor ikke har kommet i hefteformat tidligere. Det er allikevel den nittende utgivelsen og i januar kommer nr. 20 med Cubs in Toyland som samler heftene 114-121(for øvrig en av de mørkeste historiene i hele serien). Disse to har jeg ennå ikke lest og dermed har også jeg noe glede meg til i det nye året.

Fra middelmådighetens triumf til noe meget bedre (1)

1992 var det året Bill Clinton ble valgt til USA`s president for første gang. Her hjemme hadde vi Nyttårsorkan, Finansavisen startet opp, Miley Cyrus blir født, Isaac Asimov går bort og 23.11. blir den islandske kronen devaluert. I USA bryter syv serieskapere med Marvel Comics og starter forlaget Image Comics. Et selskap som i de første årene etter stiftelsen produserer uendelig mye superheltserier, best beskrevet som papp.

Noen av unntakene var Erik Larsen`s Savage Dragon og Jim Lee`s og Brandon Choi`s WildC.A.T.s. Vel og merke skrevet av Alan Moore og tegnet blant annet av Travis Charest og Kevin Nowlan. Warren Ellis som forfatter av Stormwatch. Nå 25 år senere er grunnleggerne i stor grad gått fra å være serieskapere til ende opp som seriøse forretningsfolk. Og Image Comics er blitt noe helt annerledes. Så annerledes at de nå utgir mesteparten av de virkelig interessante mainstream seriene på markedet og med en uhorvelig mengde talent knyttet til forlaget. Og her følger en liste over noen av de seriene fra forlaget som har imponert meg de siste årene.

Oppdateringer (1)

To av de seriene jeg selv ikke abonnerer på, men kjøper samlinger av (også til biblioteket) er Brian Wood`s The Massive og Fiona Staples og Brian K Vaughan`s Saga. Den første samlingen av begge disse seriene har blitt nevnt tidligere i bloggen og nå var det på tide å fortelle om begge disse seriene fortsetter å være like bra som begynnelsen ga inntrykk av. Nå er det også slik at jeg kan ikke huske å ha lest noe virkelig dårlig forfattet av disse to herrene.

Nå er det vel bare de døvblinde med skylapper som ikke er opptatt av miljøet, men selv har jeg aldri rukket å engasjere meg. Men en ting vet jeg og det er at Paul Watson og hans Sea Shepherd gjorde et ynkelig inntrykk sist de la den kontinuerlige og verdensomspennende turneen sin innom Norge. Å senke ei skøyte ved kai og så hevde at kystvakten prøvde å senke dem, mens de brøt de fleste sjøvettregler det er, der de flyktet hals over hode. Derfor er det litt skuffende at en av Watson`s disipler, kaptein Peter Hammarstedt, har skrevet forordet til The Massive: Subcontinental. Men så er det det at Sea Shepherd i USA ansees som en viktig miljøvernorganisasjon. Og når en ser hvordan miljøet er endt opp med å bli i The Massive burde en vel berømme alle som har tid, ressurser og krefter til å prøve å forhindre denne utviklingen.

Mannskapet på skipet Kapital leter fremdeles frenetisk etter det bortkomne søsterskipet The Massive. Kaptein og leder for organisasjonen The Ninth Wave, Callum Israel, sliter med nye problemer. Deler av mannskapet er gått lei av livet om bord og vil i land. Før de rekker å si farvel til nær halve mannskapet søker de havn i Moksha i det Indiske hav. Moksha (hinduismens motstykke til kristnes begrep om frelse) er en tidligere leterigg som nå har erklært seg som uavhengig nasjon. Et sted hvor alle er velkomne og det jordiske paradis bare er noen få bestemmende beslutninger unna. Videre går ferden opp langs vestkysten av Amerika, ender opp i polarområdene og så lærer vi hvordan hai overlever denne enorme omveltingen når det kommer til miljøet de lever i.

Alt i alt har Wood ennå en gang klart det og levendegjøre noe en selv knapt kunne tenke seg. Historien er troverdig, overdrivelsene likeså og det er noe eget med serier som både underholder og tvinger en til å tenke. Slik, kanskje spesielt, hans DMZ har gjort tidligere. Tegnere denne gangen var de meget kompetente Garry Brown, Gary Erskine, Declan Shalvey og den geniale Danijel Zezelj. Samling nr. 3 kommer 25.06. 2014.