I dag har jeg tilbrakt mesteparten i bibliotekets kjeller. Det er her bokmagasinet ligger og jeg har fått i oppdrag å plukke ut de engelskspråklige bøkene som enten skal kasseres eller sendes til Mo i Rana. Et av kriteriene for å bli plukket ut er at boken ikke har blitt utlånt på 5 år eller mer. En enkel måte å se det på er om boken har den nyeste typen strekkode(biblioteket begynte med disse for 17-18 år siden). Noe underlig jeg oppdaget mens jeg holdt på var en serie kalt Virago Modern Classics og hvor det var blitt kjøpt en god del av titlene. Bøker utgitt av forfattere som hadde fått glimrende kritikker når de ble utgitt og siden blitt glemt av lånerne og meg. Det er ingen som lenger husker den mestselgende forfatteren i Norge på Ibsens tid. Av de 20 titlene var det bare 2 bøker av Edith Wharton som hadde fått ny strekkode. En ser det samme når ser oversikten over Gyldendals Gule Serie og knapt har hørt om halvparten av forfatterne. En annen ytterlighet blir å huske hvilket band NME geniforklarte i uke 23 2001. Det at noe blir gitt et kvalitetsstempel tilsier ikke at det vil bli husket. 
Dette gjelder også tegneserier. Jeg har en mistanke om serier som nå nyter kritikernes gunst om 10-15 år ville lide samme skjebne. Da snakker jeg i grunnen om disse seriøse grafiske romanene det har kommet en rekke av i de siste årene. Ikke at jeg har noe å utsette på dem, men før eller siden vil vel interessen for selvbiografiske beretninger kanskje muligens bli mettet. For å ha nevnt en annen type serie. Jamie Hewlett og Alan Martin`s Tank Girl var en anarkistisk og kritikerrost serie på tidlig 90-tall, filmatisert i 1995 og nå….(jeg har for øvrig aldri forstått den serien). Det jeg egentlig hadde tenkt å nevne var samarbeidet mellom Frank Miller og Dave Gibbons som først resulterte i den glimrende Give Me Liberty og ble utgitt som en firehefters miniserie i 1990. Her om dagen skulle jeg lese oppfølgeren, Martha Washington Goes to War, om igjen. Problemet var bare at det som var bitende samfunnskritikk tilbake i 1994 nå bare virker som umorsomme plattheter og overtydelige politiske kommentarer. Og her snakker jeg om Miller en av de største serieskaperne gjennom tidene og tegnet av Gibbons. At historien er bygget på Ayn Rand`s Atlas Shrugged gir også grunn til en viss skepsis. Jeg klarte å lese 3 av de 5 heftene og så ga jeg opp. Rett før dette hadde jeg lest den 17 sider lange The Death of Martha Washington og den skjønte jeg fader meg heller ingenting av. Jeg har resten av serien komplett, men dette one shot`et kan jeg veldig godt vente lenge med å skaffe meg. Ellers vil jeg bare til slutt si at fremover har jeg tenkt å være litt mer kortfattet og konsis. I alle fall for en stund. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar