Slutten av 80-årene ble en slags brytningstid. Kynisk materialisme og egoisme som hadde herjet ble erstattet med en kortvarig gryende optimisme og medmenneskelighet. Muren falt og demokratiet gjorde sitt første gjesteopptreden i Øst-Europa etter krigen. En hadde hatt Live Aid og verden ble rammet av en av de alvorligste epidemiene gjennom tidene, AIDS. Alt dette gjorde at en fikk noen få album på norsk som prøvde å formidle noe av dette. En hadde Annie Goetzinger og Jòn Sveinbjørn Jònsson med Tapt fremtid fra 1992. Et forsøk på å gi en beskrivelse av det å leve med HIV smitte og faren for AIDS. Jeg har sagt tidligere hvor vellykket det ble og trenger derfor ikke å gjenta det. 
Tilbake i 1987 kom albumet Menneskerettighetene og som inneholdt 6 fortellinger. Her hadde Alberto Breccia(1919-1993), kanskje Sør-Amerikas mest betydningsfulle tegneserieskaper, en fabel om militærets overgrep og sivilbefolkningens evne til å holde ut og slå tilbake. Noe som skjedde både i fødelandet Uruguay og i Argentina hvor han tilbrakte mesteparten av livet. Juan Gimenez, tidligere såvidt nevnt i bloggen, har en lavmælt fortelling om å være landsforvist flyktning og ennå være forfulgt av hjemlandets junta. Dette er kanskje den eneste historien jeg har lest av ham hvor handlingen ikke har tydelige science fiction elementer. Hvor mye av historien som er selvopplevd kan en bare gjette på, men Gimenez er opprinnelig fra Argentina. Will Eisner forteller et sjarmerende eventyr om demokratiets fortreffelighet. Spanske Antonio Hernandez Palacios(1921-2000), nevnt tidligere, bidrar med en historie om menneskehetens talent for ødeleggelse og selvødeleggelse. Fantastiske tegninger og en historie som ikke helt står i forhold. 
Milo Manara tar med leseren til Venezias storhetstid. Med Dogen og kirkens nesten uinnskrenkede makt. En kunstner har blitt gitt et oppdrag og står med det under Dogens beskyttelse. Han kommer på kant med en av kirkens representanter og disse vet å hevne seg også via andre. Offeret her blir malerens unge og vakre modell. For en gangs skyld får Manara vist sin mer alvorlige side. Annie Goetzingers historie husker jeg bent frem ikke og får ikke sjekket det. Biblioteket mistet sitt eksemplar for 10 år siden og mitt eget har jeg ingen formening om hvor er. Den har i hvert fall ikke gjort noe uutslettelig inntrykk og jeg liker virkelig Goetzinger. Dette albumet ble gitt ut i de fleste Vest-Europeiske landene og i USA kom det i Heavy Metal. Her tar jeg en pause og fortsetter i innlegget del B. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar